Bambi, go home!

Jeg har en hemmelighet. Noe jeg ikke tør å snakke høyt om, i alle fall ikke til alle de spreke superforeldrene her jeg bor.

Jeg har aldri stått på skøyter.

Det har ikke plaget meg før nå. Jeg er oppvokst ved kysten, og da jeg var lita var det aldri snakk om verken skøyteis og piruetter. Først som voksen begynte jeg å skjønne at dette ikke var helt normalt, og for sju år siden gikk jeg til innkjøp av et par hvite danseskøyter med en halvhjertet intensjon om å ta igjen det tapte. Men de har blitt liggende der i skapet, fortsatt innpakket i plast. Fortsatt skinnende hvite.

Så ble jeg mamma, og flyttet til det området i Norge med høyest andel av friskusforeldre: Øvre Byåsen.

Petter Northug bor rett over gata for skolen vår, naboene våre har dedikerte smørerom og det skal godt gjøres å gå tur i marka uten å møte på minst et par OL-medaljevinnere. Det er her de skal dyrkes fram, neste generasjons Hegle Svendsener og Johauger. Og det merkes.

Jeg trodde jeg hevet meg over presset, og til vanlig gjør jeg vel også det. Men det er forskjell på å le litt oppgitt av skihysteriet og det å innrømme at du ikke kan å gå på skøyter. Her oppe, innså jeg, var det samme som å si at du ikke kunne å sykle. Det er bare rart.

Derfor: En sen lørdagskveld, når alle barn hadde lagt seg og superforeldrene trygt benket foran «Mesternes Mester», så dristet jeg meg ut på et islagt vann. Minus 12 grader, måneskinn og hvite danseskøyter.
Og en klunk med flytende mot:

Takk til søskenbarn Joakim for skøytecoaching og tyrkershot-makeri (sist smakt på midten av 90-tallet!)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke trodde det skulle gå veldig bra, men vet dere hva?

…det gjorde det!

Nå mangler jeg bare et smørerom….