Posts Tagged ‘nyttår’

Nytt år, gammel furu

Posted: januar 10, 2014 in Hverdagsliv
Tags: , , ,

Det er mulig noen av dere tror jeg holder på å bli småtussete og manisk opptatt av juletrær, så for ordens skyld: Jeg vet at jeg har blogget om furu vs gran allerede, men legger likevel ut en tekst jeg hadde på trykk i Signert-spalten til Adresseavisen på mandag (og den handler mer om livet enn om trær altså, bruker et spennende virkemiddel kalt metafor):

Nytt år, gammel furu

På en bergknaus lengst sør i Trøndelag med utsikt mot leia og evigheten, står ei forundra lita furu og lurer på hva som skjedde. Den skulle jo bli juletre i heimen vår, men denne jula kom det ingen med øks, sag og stigende julestemning for å ta det med seg inn i varmen. For første gang i vår familie ble det et urbant kjøpetre i stedet, og til min fortvilelse var det ingen fine furuer å oppdrive i byen. ”Det har vært et dårlig furuår”, sa treselgerne på Byåsen da jeg spurte om de hadde noe annet enn overprisede jålegraner. Eller, jeg sa det ikke akkurat sånn, men jeg tenkte det. ”Dårlig furuår, hmm…” Det skulle den hørt den perfekte ”tollo” ute ved havgapet som fortsatt står og venter på barnesang og ribbelukt, mens den lurer på hva den gjorde feil. ”Ingen verdens ting”, har jeg lyst til å fortelle den. ”Du er så fin akkurat som du er. Ikke legg det på deg, ikke hør på treselgerne i byen. De vet ikke hva de snakker om.”
Men treselgerne i byen vet å sette pris på sine egne trær. Etter intens uenighet og harde diskusjoner innad i familien, gikk vi for en sibirsk edelgran til 650 kroner. Fyldig og fjong. Rett som en påle. Lettpynta, skulle det vise seg. Og lett å like. Komplimentene fra julegjestene satt løsere enn vanlig. ”Det var da et usedvanlig fint tre”, sa de. ”Hmmf, grumf, æsj, takk, men det skulle egentlig vært furu da”, mumlet jeg tilbake, ute av stand til å ta imot rosen. Joda, helt objektivt kunne jeg se at det var et flott tre, men jeg var ikke fornøyd. Og etter hvert skjønte jeg hva det var som gnagde meg. Det handlet ikke om alle barnålene som raskt spredde seg over hele huset (furua ryr nemlig ikke, visste du det?). Svaret er ganske enkelt at jeg liker juletreet mitt som jeg liker livet: Værhardt, men ærlig. Ujålete, men likevel uendelig vakkert på sitt vis. Og aller helst med litt saltsmak, jeg er jo tross alt fra kysten.
Så gi meg et tre som har snudd breisida mot sørvest og regn mang en gang, men som også har sett himmelen brenne i det sola går ned bak Hitra en blikkstille sommerkveld.  Et tre som tar akkurat den plassen det trenger for å vokse og trives, verken mer eller mindre. Som er fornøyd som det er, selv om det ikke er like symmetrisk og tett over alt. Et  tre som ikke ble foredlet fram og så plantet med millimeterpresisjon på et flatt østlandsjorde.
Gi meg et tre som har noe å fortelle.

For den edelgrana i stua vår tror jeg rett og slett ikke på. Den er for pen, for fyldig, for velduftende. Jeg kjøper det bare ikke. Jeg har lyst til å sette den på plass der den står og strutter så arrogant, fortelle den at den ikke må innbille seg noe. Dette blir ingen vane, jenta mi. For hjertet mitt er hos en annen.

Så dette blir mitt håp for det nye året, kanskje jeg til og med skal strekke meg til å kalle det et forsett: Å være fornøyd som furu, og ikke strebe etter å bli ei forfina edelgran. Å stå der rakrygget gjennom hverdagene, men fortsatt ha vett nok til å la meg begeistre og overraske så ofte som mulig.

For det er så mye å glede seg til i året som kommer:
Allerede om ei uke kommer renholdsverket og tar med seg jålegrana vår (fantastisk service!). Og i desember så skal vi møtes igjen, jeg og furua. Begge ett år eldre, begge litt klokere og sannsynligvis enda litt fyldigere siden sist. Og begge med nye historier å fortelle.

Og jeg skal stryke den kjærlig over nålene og hviske at den er fin. Akkurat som den er.

Selv om jeg høylydt proklamerer at, «nei, jeg har såvisst ingen forsetter, denne jenta hever seg over sånt»,  så er jeg er ikke større enn at jeg også tenker den samme tanken hver eneste nyttårsaften (og med jevne mellomrom året gjennom): Trene litt mer, spise litt sunnere.

Og jeg er vel neppe alene her.

Men det er en enkel grunn til at jeg sjelden går høyt ut med planene om et nytt  og forbedret jeg.

I år er denne grunnen å finne her:

jkjkj

Dattera fant mandelen i grøten før jul, jeg fant marsipangrispremien hennes i sukkerabstinensdesperasjon første nyttårsdag.

For jeg må dessverre innrømme at min fars uttrykk passer like godt i år som i fjor:

Nytt år, nye umuligheter!

 

Ta det heeelt med ro!

Posted: desember 29, 2012 in Hverdagsliv
Tags: , ,

Slapp av, ingen grunn til panikk!

Hvis du (som meg) er forspist, julelei, opplever lettere pustebesvær, ikke orker tanken på å gå i noe annet enn joggebukse og seriøst begynner å vurdere om  nyttårsforsetter ikke bare er for idioter likevel, fortvil ikke:

I går sov nemlig hovedfrua helt til klokka ni før hun dro på trening!

Det er med andre ord ikke bare oss vanlige dødelige som slakker litt ekstra i juledagene. Og det er betryggende å vite.

Riktignok ble jeg litt stresset da jeg så at hun allerede nå hadde planene for nyttårsfrisyren klar, der må jeg innrømme at jeg er litt bakpå. Det står mellom småfett, tynt hår med ettervekst i hestehale, eller småfett, tynt hår med ettervekst utslått.

Det blir et tøft valg, så fortell meg gjerne hva dere synes, kjære lesere!