Mitt liv som Ludvig

Jeg er fryktelig modig.

Det gjør meg ingenting å slutte i en fast jobb for å begynne som frilanser, holde tale for store forsamlinger eller prate på direktesendt TV eller radio. Da kiler det bare litt i magen. På en god måte.

Men jeg er også så fryktelig redd.

Gi meg en bratt nedoverbakke med ski på beina, speilblank is i morgenmørket eller en stupbratt knaus jeg må klatre ned, og jeg begynner umiddelbart å skjelve i knærne, svette i henda og å se meg, lett panisk, om etter retrettmuligheter.

Eller enda verre. Sett meg i en bil på langtur med underkjølt regn og trailere susende forbi på svingete veier. Da regner jeg overlevelsessjansene mine til omtrent 50 %. Helt seriøst. Jeg setter meg i bilen og tenker at dette kan være det siste jeg gjør. Og så sitter jeg der og venter til det går over, mens jeg prøver å forsone meg med det som høyst sannsynlig kommer til å skje.

Det er så mye å være redd for. Alvorlig sykdom (jeg er litt nummen i en finger, kan det være kreft???), brann (er juletrelysene slått av, kjære? Er du sikker? Heeelt sikker???), ting som bare faller ned i hodet på deg på gata (det KAN skje), skumle menn i kveldsmørket bak deg når du går alene (ja, jeg vet at dere ikke mener å være skumle, men sånn er det), meteoritter (det faller vel strengt tatt inn under ting som kan falle ned i hodet på deg), sykkelbremser som svikter (når du er på vei ned Steinberget). Og så videre i det uendelige. Det er bare fantasien som setter grenser for redslene, og jeg har dessverre god fantasi.

Alt for god.

For jeg kan ikke engang snakke om hva slags angster og redsler jeg har for hva som kan skje med barnet mitt. Bokstavelig talt. Jeg kan ikke snakke om det. Det er for drøyt. Inni hodet mitt er jeg hundre ganger verre enn den overbeskyttende mammaen til Nure i Jul i Svingen, men jeg sier det aldri høyt. I stedet sier jeg: Kom igjen litjmor, dette tør du, det er ingenting å være redd for! Ikke vær Ludvig, vær Solan! (Flåklypa-referanse for dem som ikke henger med). Alt dette mens dobbeltmoralen gløder i kinnene mine.

Høres det ikke sunt ut sier du? Bør jeg skjerpe meg? Helt klart. Men for the record så synes jeg likevel at jeg er mer rasjonell enn flertallet som visstnok skal være mer redd for å holde tale enn for å dø.

Men dette handlet nå engang om meg. Og jeg vet at jeg må skjerpe meg.

Så når seksåringen roper «Mamma! Ikke vær Ludvig, vær modig som Solan!», i det jeg bremser for harde livet når sparken begynner å få fart nedover den store bakken, bestemmer jeg meg.

Jeg slipper opp, lar farten ta oss. Det føles bra i noen sekunder. Veldig bra.
Helt til jeg ser jeg riksveien nærme seg med full fart, og jeg i løpet av et halvt sekund regner sjansen for alvorlig ulykke til om lag 80 prosent.

Da kyler jeg begge beina i bakken og bremser alt jeg makter.

Men seksåringen er fornøyd, hun ser på meg og gliser. I hennes øyne var jeg Solan, og det er alt som teller.

For så lenge Solan sitter på den ene skulderen og heier meg fram så kan jeg tåle at Ludvig måper av skrekk på den andre.

Lost in transportation

Når jeg er ute og reiser er jeg nærmest sykelig opptatt av å se ut som jeg er en innfødt, eller  å blende inn som det heter på halvgodt norsk.

Heldigvis er jeg født med en over middels bra retningssans, og en nerdete kjærlighet for kart og rutetabeller (etter at jeg var på interrail i 1998 kunne jeg alle togavgangene vi hadde tatt de tre ukene utenat i flere år etterpå, så mulig snev av autisme er riktigere enn nerdete kjærlighet, men pytt).

Uansett. I dag fikk jeg bruk for alle disse egenskapene. Jeg er nemlig i Oslo på breddefotballresearch og skulle byen rundt i løpet av få timer. Jeg vurderte taxi, men et kjapt overslag viste at det ville komme på flere tusen kroner, så da var det ingen vei utenom:

Offentlig transport.

Det finnes nemlig ikke noe sted det er vanskeligere å skjule at man er turist, at man ikke hører hjemme, enn nettopp her. Det er så mange feller å gå i: Hvilken bussen/trikk skal man ta, går den i riktig retning, må man vise billetten sin til sjåføren eller kan man gå på bak, hvor er knappen for stoppsignalet, annonserer de holdeplassene osv. osv?

Munkerud, Skullerud, Bogerud, Langerud, hvor var det jeg skulle igjen?

Vel, med grundig research og forberedelser så kom jeg meg glatt til både Grefsen, Nordstrand og Oppsal og tilbake, uten noen store glipp (bortsett fra da jeg forsøkte å spørre sjåføren om noe på meget oslovennlig trøndersk. Det skjønte han ingenting av.)

Nå føler jeg meg klar for alt: T-bane, buss for trikk, bring it on!

(Her skulle jeg avsluttet med et glisebilde med tommel opp utenfor bussen, men det virket ikke som vanlig kutyme blant de innfødte å ta tommeloppbilder av seg selv foran transportmidlene de bruker, så da måtte jeg droppe det. Dere får rett og slett bare se det for dere i stedet. )

Itsy bitsy del 3

Det er den tida på året da sydenturene nærmer seg og butikkene fylles opp av damer på 30 + med panikk i blikket på jakt etter den perfekte bikini.

Det utopiske plagget som på mirakuløst vis skal gi slitne kropper smal midje og struttepupper, og ikke minst ha en så flatterende farge at de blåhvite lårene dine fremstår som gyllenbrune herligheter.

Fat chance.

I år skal jeg heldigvis ikke på noe sydentur, og jeg har heller ingen planer om å kle av meg foran fremmede i utrengsmål. Men til glede, og kanskje litt trøst, for nye lesere deler jeg herved bikinjakten fra i fjor sommer:

Lykke til!

Itsy bitsy teenie weenie

Itsy bitsy del to

Overvant overvannet

Tynset er i dytten i dagen og man skulle tro at det gjorde trenermannen min litt mer avslappet, men slik er han altså ikke skrudd sammen.

I dag skulle Tynset møte RBK3 på kunstgresset på Lerkendal, og siden det har regnet stort sett hele helga var det bare en tanke som sto i hodet på Ole, nemlig en sterk angst for overvann.

Vi våknet i går og hørte regnet på taket: «Nå blir det overvann…»

Vi dro på banen og spilte fotball: «Det blir overvann, garantert…»

Vi spiser middag: «Overvann…»

Vi ser prinsessebryllup: «Regnet gir seg f… ikke. Overvann.»

Vi ser værmelding: «Enda mer regn, da blir det overvann i morra.»

Vi legger oss, og i det jeg sovner hører jeg: «»#&#?&…overvann…»

Og det første jeg hørte i dag da jeg våkna: Fraværet av regn og ikke minst, ingen som gnåler om overvann. Endelig ble det stille.

For sannelig ble det ikke oppholds gitt, og alt lå til rette for å spille ball. Resten får han fortelle selv:

Trenerens kommentar:

(RBK – 3 – Tynset 0-6): Jeg skulle ønske vi hadde vært som Strømsgodset på hjemmebane i år. Da hadde vi nemlig toppet tabellen i 3. div akkurat nå.

For med unntak av den ”hønnkje-e” scoringen imot i det 90. minutt mot Orkla i serieåpningen, har vi vunnet alt på bortebane.

Steinkjer, Meldal, Byåsen 2 – og nå RBK 3.

Jo da, vi møtte et ungt lag, og som sagt før kampen: Når voksent møter ungt, bør voksent være mest voksent – og vinne (om du hang med). Men det må nå gjennomføres uansett. Og selv om ikke alt fløt spillmessig i dag, og 2. omgang ble noe ”tungtrødd” for de som kom for å se ren underholdning, var dette solid.

Med to streker under svaret!

Tørrskodd og lykkelig etter dagens suksess!

Som liste-fan helt siden jeg leste Erlend Loe i mine ungdomsår (begynner å bli en stund siden, der altså), skal jeg liste opp hvorfor:

1.      Endelig effektive: I så å si samtlige kamper har vi brent tre-fire store før vi har fått hull. I dag scoret Flatgård iskaldt to ganger på våre to første sjanser. Det er lov, og det fører til aldersforlengelse for oss på sidelinjen.

2.      Gjenkjennlighet i spillet: Det og har tatt litt tid i år. Særlig i 1. omgang i dag var vi der. Så igjen ting vi har trent på omtrent på samtlige fem scoringer (var 5-0 til pause, ja, om det ikke har kommet fram her), minus det første målet; da det tenkes utenfor bobla – som er minst like viktig.

3.      Potte tett bak. Man kan jo si at RBK 3 var småfarlige de første 10, og fikk en gratissjanse etter en feil av oss midtveis i omgangen – som ble ryddet godt opp gjennom iherdig returjobbing. Men med unntak av at de kom seg rettvendt mot fireren vår etter VÅRE pasningsfeil, var det bunnsolid bakover. Og i 2. omgang, da man skulle tro vi slapp oss enda mer ned enn vi faktisk gjorde, skapte ikke RBK en eneste skikkelig sjanse. Kred til keper (skrives bevisst med én e), til backfirer, men også de offensive spillerne. Løpes som slaver i perioder, også på stillingen 5-0.

4.      Så avslutter vi bra, også. Får byttet tre mann tidlig i 2. omgang, og etter en død første halvtime våkner vi til live igjen. Målsnik Aakerøien dunker inn sitt tredje for kvelden etter en styring, Tsemetsis burde hatt straffe og vi fikk ett annullert etter nok en god heading av Aakerøien (var sikkert korrekt, men headingen var likevel fin). Dermed avslutter vi ok, og vinner også 2. omgang.

Siste på lista:

5.      Et såkalt ”note to self” i positiviteten her. Særlig før pause gjør vi seks-syv GRELLE pasningsfeil, som RBK 3 bryter på og kan kontre mot et lag som er på vei fram med mange folk. DET MÅ LUKES VEKK til neste kamp.

Da var vi også til en viss grad med igjen her, selv om det nå venter fire tøffe, men herlig utfordrende kamper. Da får vi se om vi har lært av de første kampene, som endte i ettmålstap, alle sammen. Og det er da jeg kommer tilbake til Strømsgodset-linken. Det laget har vel ikke tapt hjemme på 30 kamper eler noe. Vi har ikke tapt hjemme på én eneste kamp!

Men på bortebane… Der er det bedring i programmet!

OleKå