Kan det være nødvendig å være så sint?

Klokka er halv ti og allerede kan jeg slå fast at det er sånn dag.

Det begynte med at dattera klaget over vondt i magen. Det gjør av og til seksåringer som nettopp har begynt på skolen, også uten at de er så syke av den grunn.

Derfor ble det 20 kontrollspørsmål, lokking og testing for å finne ut om hun egentlig var syk, og hun ble til slutt friskmeldt av breddelegeteamet i heimen.

Dette hadde tatt så lang tid at jeg var alt for sein avgårde til å levere bilen på verksted, og selvsagt var det monsterkø fra Stavne til Sluppen.

Men det skulle bli verre.

Etter at jeg hadde levert bilen 20 minutter for seint, kommer beskjeden fra skolen. Dattera kaster opp.

Skam, skyldfølelse og stress på en gang, men her er det bare ett å gjøre, finne en buss så fort som f…

Litt flaks har jeg dog, for jeg ser med det samme en buss som er på vei, og jeg legger på sprang, og…wait for it… rekker den!

Hurra, noe går min vei!

Nei, da.

Mens jeg sprang rakk jeg akkurat å tekste «Voksen» på mobilen og fikk trykket send på billett-smsen i det jeg gikk på.

Det skulle vise seg å være en forbrytelse.

Jeg tar ikke så ofte buss, og joda det er mitt ansvar å sette meg inn i reglene, og nå vet jeg at: DET IKKE GÅR AN Å VÆRE SÅ DUM OG TRO AT JEG KAN VÆRE MED BUSSEN NÅR JEG GJØR NOE SLIKT!

Jeg ble rett og slett kastet av. Og skjelt ut.

Jeg rakk bare å si «men…, men…» mens den sinna bussjåføren ropte at dette hadde han slett ikke tid til, kom deg av!

Hadde jeg fått lov å fullføre setningen hadde jeg villet sagt at billettbekreftelsen kom i løpet av de første to sekundene av kjeftinga hans. Resten av tiden sinket vi bare bussen egentlig.

Men jeg fikk ikke sagt det. Jeg gikk av, og skammet meg igjen.

På neste buss hadde jeg lyst til å gråte litt, men gjorde det ikke. I stedet tenkte jeg at jeg skulle vært tøff og bedt om å betale med penger i stedet, siden han ikke godtok smsen min, og så brukt to minutter på å finne pengeboka nederst i sekken. Men så slem er jeg bare ikke.

I stedet tok jeg selvkritikk og tenkte at jeg skal sannelig lære meg billettsystemet, selv om jeg ikke akkurat hadde så lyst til å ta bussen igjen akkurat da.

Kjære bussjåfør. Du var helt sikkert i din fulle rett til å be meg gå av bussen, men det hadde vært fint om du kunne gjort akkurat det, altså bedt meg på en hyggelig måte og ikke kastet meg av. Kanskje hadde du også syke barn i dag og kanskje ble det en litt dum morgen for deg også, jeg skjønner det. Det kan skje den beste.

Men likevel, det kan da umulig være nødvendig å være så sint.

Dette er personlig

Hans Rotmo, dette er personlig.

Jeg har ofte holdt kjeft når jeg burde ha sagt fra. Som mor til ei datter født i Etiopia opplever jeg hverdagsrasismen regelmessig.
Alt for ofte holder jeg kjeft.

Hvorfor?
Fordi jeg ikke ønsker å gjøre min datter oppmerksom på at folk ser på henne som annerledes, som underlegen, som fremmed, som en trussel. Som en søt neger med deeee traktorleppene. Osv.

Jeg holder kjeft og ignorerer så mye for å la henne føle seg normal.

Men dette orker jeg ikke holde kjeft om.

Hans Rotmo: Du tar en hel gruppe med mennesker, hvis eneste ting de har til felles er at de bor i Norge uten at de er etnisk norske, og tillegger de en rekke holdninger og kvaliteter på bakgrunn av det. Det er rasisme.
Og slikt driver vi ikke med i Norge, eller?

Dessverre så opplever jeg mennesker med holdninger som Rotmos stadig vekk, men rasister, nei Gud forby! Vi er jo norske, vi mener da vel. HVIS JEG IKKE KAN SI NEGER HVA SKAL JEG KALLE DEM DA? Vi må da få lov til å si å gjøre akkurat hva vi vil, for vi mener ikke noe vondt med det. Det er typisk norsk å være selvgod.

Men det er vondt. For de som opplever å bli behandlet annerledes kun fordi de ser annerledes ut.

Og det er vondt for meg som må rømme fra Bunnpris fordi en voksen mann truer min 4-årige datter med bakgrunn i nøyaktig den samme retorikken som Rotmo bruker i sin sang.

Og akkurat nå er jeg glad det er lenge til jul. For å se dattera mi frydefullt synge om tante Anna, og samtidig tenke på at han som skrev de vakre julestrofene er den samme som nå bidrar til å gjøre framtiden hennes hakket mer utrygg…

Det er ikke til å bære.