Trøtt, trøttere , trøttest

Opp i femtida for andre dag på rad. Det setter sine spor:

Så trøtt at jeg ikke klarer å holde telefonen rolig nok til å få et skarpt bilde…

Ikke ble det tid til en «superdeilig joggetur» før frokost (så synd), og frokosten ble en sjokoladebolle i hånda fra Narvesen, og slett ikke makrobiotiske frø og yoghurt naturell.

De 4-5 glassene med vin i går kveld hjelper heller ikke på formen, men for dere som leste mitt forrige innlegg: Det gikk bra. Jeg turte å prate med fremmede, og det uten så mye alkoholhjelp at jeg lagde skandale i buskene eller  andre buskevekster.

Nå til Bodø for å lage bok, men først en ørliten powernap på hotellet når jeg kommer fram.

For det tar sannelig på å være breddefotballfrue for tida…

Lost in transportation

Når jeg er ute og reiser er jeg nærmest sykelig opptatt av å se ut som jeg er en innfødt, eller  å blende inn som det heter på halvgodt norsk.

Heldigvis er jeg født med en over middels bra retningssans, og en nerdete kjærlighet for kart og rutetabeller (etter at jeg var på interrail i 1998 kunne jeg alle togavgangene vi hadde tatt de tre ukene utenat i flere år etterpå, så mulig snev av autisme er riktigere enn nerdete kjærlighet, men pytt).

Uansett. I dag fikk jeg bruk for alle disse egenskapene. Jeg er nemlig i Oslo på breddefotballresearch og skulle byen rundt i løpet av få timer. Jeg vurderte taxi, men et kjapt overslag viste at det ville komme på flere tusen kroner, så da var det ingen vei utenom:

Offentlig transport.

Det finnes nemlig ikke noe sted det er vanskeligere å skjule at man er turist, at man ikke hører hjemme, enn nettopp her. Det er så mange feller å gå i: Hvilken bussen/trikk skal man ta, går den i riktig retning, må man vise billetten sin til sjåføren eller kan man gå på bak, hvor er knappen for stoppsignalet, annonserer de holdeplassene osv. osv?

Munkerud, Skullerud, Bogerud, Langerud, hvor var det jeg skulle igjen?

Vel, med grundig research og forberedelser så kom jeg meg glatt til både Grefsen, Nordstrand og Oppsal og tilbake, uten noen store glipp (bortsett fra da jeg forsøkte å spørre sjåføren om noe på meget oslovennlig trøndersk. Det skjønte han ingenting av.)

Nå føler jeg meg klar for alt: T-bane, buss for trikk, bring it on!

(Her skulle jeg avsluttet med et glisebilde med tommel opp utenfor bussen, men det virket ikke som vanlig kutyme blant de innfødte å ta tommeloppbilder av seg selv foran transportmidlene de bruker, så da måtte jeg droppe det. Dere får rett og slett bare se det for dere i stedet. )

Høy puls

At jeg skulle sitte på TV som en slags kapasitet på sex og samliv kom noe overraskende på meg.

Og ikke minst på Ole.

For i dag var jeg en svipptur i Oslo for å være med på NRK-programmet Puls (se programmet her).

Og apropos puls: Jeg tror hjerterytmen var litt høyere enn vanlig da Ole satte seg foran TVen for å finne ut om jeg hadde delt våre innerste hemmeligheter på soverommet…

En spent ektemann før sending…

Jeg derimot, var hakket mer avslappet i Oslo der jeg fikk både volum i håret og farge i de bleke kinnene.

Lenger unna breddefotballen er det vanskelig å komme! Luksus!

Og det skadet heller ikke at min bror var kameramann på sending (helt tilfeldig, kors på halsen).

Greit å ha en storebror til å passe på en i studio…

Og til slutt så hjalp det bra på pulsen med rutinert programleder og en psykolog i nabostolen.

Og selv om han sperret øynene opp da jeg på riksdekkende TV antydet at menn (nevner ikke navn) kan få lyst plutselig og uforklarlig, for eksempel midt i Dagsrevyen…, så tror jeg Ole beholdt både hvilepulsen og verdigheten.

Puh! Godkjent!

Bonde i byn

I dag har denne trønderjenta vært på miniferie i Oslo og på besøk hos Dagbladet og EM-feber.

Der pratet jeg enda mer om min fascinasjon for italienske keepere og og litt annet fjas. Innslaget kan dere se her.

God stemning med Gunhild og Jeppe i Dagbladet.

Jeg føler meg alltid litt som en bonde i byn i hovedstaden. Jeg føler at at alle ser at jeg egentlig ikke hører til her. Ikke forstår de hva jeg sier, og butikkdamene ser bare rart på meg når jeg prøver å være morsom.

Derfor fant jeg ut at jeg likegodt kunne være litt turist, så etterpå dro jeg min fastboende bror med meg på obligatorisk turistbesøk på operataket, innom Cecilie Melli og så lunsj på Dinner.

Meget fornøyd turist med to par nye øredobber.                   Eneste skår i gleden er et gigamunnsår på overleppa…

Brorsan poserer foran et tonn med bra mat.

Men selv om jeg føler meg litt fremmed i storbyen, så blir vi litt mer venner for hver gang.
I dag oppdaga jeg Kaffefuglen for eksempel, og det fikk selv en breddefotballfrue til å føle seg hjemme.

15 minutes of fame…

Da er jeg endelig på hotellrommet etter en utrolig absurd dag.

Eller… det absurde startet egentlig i går da mine 32-årige pupper plutselig var det som skulle dra klikk på forsida av dagbladet.no.

Jeg topper Kjendis.no. Fullstendig absurd. Klarte ikke slutte å le.

Og i dag fortsatte det med 3 x NRK avd. litt forskjellig, Adressa og så kl. 13.00 så ringer TV2 og spør om jeg vil komme på det nye programmet Ettermiddagen.

Og det vil jeg selvsagt!

Men det var ikke snakk om i morra eller overmorra, men i dag. Og som sagt: Klokka er allerede over ett. Og programmet starter 17.30.

Jeg rekker verken å tenke eller skifte og noen timer etter sitter jeg svett og stressa i sminkestolen ved siden av Herborg Kråkevik og blir stæsja opp. Jeg gjentar: absurd.

I et øyeblikk vurderer jeg å konvertere til rosa-blogging jeg også. Fantastisk gøy å få stort hår som jeg kan kaste på!

Kjendisene strømmer på, men jeg turte ikke ta bilde av noen av dem. Det ville blitt litt sånn: Ehhm, unnskyld, men jeg har en sånn blogg jeg, og jeg lurer på om jeg kunne tatt et bilde av deg (fomle med mobilen….)… Og det er jeg rett og slett ikke skapt for.

Men jeg er jo en blogger for svarte og har ansvaret for å gi dere, mine trofaste lesere, saftige bilder. Etter sending la jeg derfor bort skamvettet og sikret meg dette:

En lettet og litt starstruck breddefotballfrue med programlederne etter sending.

Programmet ligger gratis på nettet, du kan se det her:

Alle Tv2-folka var fantastisk hyggelige og det var rett og slett utrolig stas å få sine 15 minutes of fame.

Og best av alt, siden jeg skal på et jobbseminar i Oslo i morgen ble jeg over i byen og kunne møte mine favorittfolk på Nighthawk etterpå:

Brødrene brothers. Lian x2.

Søteste jenta som konstant savnes i Trondheim: Helga (med bartesmykke).

Min fine svigerinne Hilde og en sulten breddefotballfrue.

Da er det på tide å sove. Og jeg kommer på at jeg har glemt tannkrem og øyesminkefjerner. Kan bli en interessant morgen!

I morgen er jeg tilbake i vante breddefotballfrueomgivelser igjen: Hva vil dere at jeg skal skrive om framover? Det lurer jeg på.

God natt!