Dorthe Skappel, can you hear me?

Jeg liker å tenke på meg selv som en ganske raus person, men det er én ting som får meg til å bli smålig. Ja, nærmest aggressiv. Eller aggressiv dekker det egentlig ikke. Det får det til å småkoke litt inni meg, på nippet til å eksplodere … Og det er dårlig språk.

Jeg er ikke en sånn irriterende dame som går og retter på andre altså, jeg har tross alt litt sosial intelligens. Men inni meg vet dere, så gjør jeg det likevel.

Inni meg så roper jeg arrrrrgh, det heter ikke kaste inn årene, men legge inn årene. Ja, med mindre du er supersterk og faktisk pleier å kaste årene inn i båten når du er ute og ror. Men du tenker kanskje på uttrykket å kaste inn håndkleet? Tenkte meg det, ja. Og mens jeg er i gang: Det skal ikke være stor bokstav i jobbtittelen din uansett hvor fancy den er, og hvis du sier at det har vært en fantastisk reise, så bør du sannelig ha vært på en ordentlig langtur. For som metafor er uttrykket en større klisje enn Aune Sands samlede.

Og uttrykket i forhold til betyr sammenlignet med, og BARE det. Så hvis du sier at du er god på kommunikasjon i forhold til dine ansatte, så sier du egentlig at du er bedre enn dine ansatte, og det er vel egentlig ikke det du vil si? Og denne er spesielt til deg Dorthe Skappel: Det heter ikke ”syksess”, det heter suksess! Med u. UUUU. Som i hører duuuu?

Hæ? Om det ikke er slitsomt å gå rundt og irritere seg sånn hele tida? Klart det er.

Det er jo en grunn til at jeg allerede har gitt opp en del kamper.  Som orddeling, eller særskriving som det egentlig heter. Du vet de som insisterer på at tunfisk biter i vann, og at ananas ringer (hallo?). For det er rart det der med språket. Det er nemlig jeg som tar feil, og alle de som tar feil som har rett. Eller kommer til å få rett. For språket det gjør akkurat som det vil, og vi kan ikke stoppe det. Ellers hadde vi jo gått rundt og snakket norrønt, eller kanskje bare gryntet på steinaldervis til hverandre.

Språket drives nemlig framover av en iboende latskap i oss, vi vil gjøre det enkelt for oss selv. Alternativet er at vi fortsatt skulle skrevet chauffeur eller brukt ham som objektsform. Er det forresten noen utenom dronningen som faktisk sier ham? Så hvorfor er det så mange som fortsatt skriver det? Dere vet at han har vært godkjent objektsform siden 1917, sant?

Sånne ting går jeg rundt og tenker på, men poenget er at selv om noen av oss har lyst til å kutte av oss øra innimellom, så er det nytteløst. Slaget er allerede tapt.

Det er bare å avfinne seg med (ikke innfinne seg med) at uttrykket ”å gjøre noen en bjørnetjeneste” om kort tid vil bety å gjøre noen en kjempestor tjeneste (for det tror allerede de fleste ungdommer at det gjør) og at i forhold til nå kan erstatte enhver preposisjon. At vi kommer til å pynte oss med en sjole før vi skal på sjino. Og at jeg om kort tid vil være en tekst forfatter, med stor t og f selvsagt…

Men det rare er at det er jo også dette jeg elsker med språket. Det tilhører ikke ekspertene, det tilhører hver eneste en av oss, og det er vi som gradvis forandrer det . Det er vi, folket, som bestemmer over det.

Så får vi smålige språkpedanter bare bite irritasjonen i oss og heller glede oss over de gangene feilene blir geniale i sin absurditet. Som når en tidligere kollega av meg i fullt alvor brukte uttrykket ”å bli født med gullskje i ræva.” Au.

PS: Har du trang til å påpeke skrivefeil i denne teksten så skriv gjerne i kommentarfeltet!

Denne teksten ble først publisert i Adresseavisens Signert-spalte.