Jeg elsker disse vårukene hvert år med en ny seriestart å glede seg over i de forskjellige divisjonene hver helg.For selv om jeg er middels pluss interessert i Spurs, kommer aldri utenlandsk fotball opp mot den norske for min del.
Og ja, jeg vet at jeg banner i kirka.
Men hadde folk bare sett fotball for fotballens skyld ville det jo knapt ha vært en eneste tilskuer å se fra Grinde Gras til Lerkendal. For vi vet alle at vi kan se penere fotball andre steder.
Heldigvis er det litt mer komplisert enn som så.
Det er tusen forskjellige faktorer som trigger meg foran en fotballkamp, som avgjør om jeg synes kampen er interessant. Og ikke minst, som avgjør hvem jeg skal heie på. Og for min del er veldig få av dem fotballfaglig begrunnet.
Ta Tippeligaen. Nedenfor har jeg satt opp tabellen slik hjertet vil at den skal ende i år.
1. RBK
2. Sogndal
3. Fredrikstad
4. Aalesund
5. Sandnes Ulf
6.Haugesund
7. Tromsø
8. Hønefoss
9. Strømsgodset
10. Lillestrøm
11. Viking
12. Brann
13. Odd Grenland
14. Stabæk
15.Molde
16. Vålerenga
Hvorfor?
Førsteplassen er soleklar. Som trønder og hemnværing er RBK det eneste alternativet, selv om Solskjær prøver å overbevise om noe annet. Og hjertet ble ikke mindre svart og hvitt etter å ha jobbet 4 år i klubben.
Andreplassen er i år vanskeligere enn noensinne. Tidligere har nord-norske klubber vært selvsagte på plassen etter RBK. Og når Glimt er oppe rangeres de før Tromsø (underdog-prinsippet, pluss RBK-tilknytning). Men de siste årene har jeg mista litt sansen for Tromsø. Både etter å ha opplevd et utrolig kjipt og ufint publikum på Alfheim og hvor arrogant Per Mathias Høgmo til tider har blitt. To store minus.
Etter nord-norske lag bruker jeg å ha en forkjærlighet for lag fra Østfold. De er litt i slekt med oss trøndere: Joviale, folkelige og med en underlig dialekt. Og så er de litt ufarlige og lett å heie på. Men alt skattesnusket gjør at Fredrikstad måtte ett hakk ned på lista denne gangen.
Til slutt sto jeg igjen med Sogndal. Ikke spesielt artige å se på, ikke spesielt noe som helst. Men det er alltid lettere å like lag fra små plasser som snakker rart, og igjen – de er ingen trussel. Dermed fikk de den gjeve andreplassen.
Tredjeplassen til Fredrikstad har jeg forklart. Fjerdeplassen til Aafk er fordi jeg elsker og hater Kjetil Rekdal, og fordi de serverer 7 forskjellige kakesorter på pressetribuna, og fordi de har Barrantes. Og litt fordi de er oransje. Det er litt crazy lissom.
Sandnes Ulf scorer høyt på underdog-skalaen, men eimen av olje og kjøpalag trekker litt ned. Solid femteplass.
Haugesund er veldig vanskelig å ikke like. Grei sjetteplass.
Tromsø på sjuende har jeg forklart over.
Hønefoss, beklager. Her klarer jeg rett og slett ikke engasjere meg . Jeg tror nok Hønefoss er mitt Sveits. Et fullstendig nøytralt lag som markerer skillet mellom lagene jeg liker og de jeg ikke liker. Og intet mer.
Godset. Et pluss at min tidligere sjef, Erik Espeseth er daglig leder, men jeg sliter fortsatt med å se en godset-spiller uten å samtidig se for meg Stian Ohr med shortsen dratt langt opp på magen så hele stellet blir skvisa og blottlagt. Beklager, men her har nok én mann ødelagt for hele laget for min del.
Lillestrøm på tiende. Ja, jeg vet jeg skal hate dem. Men jeg gjør ikke det. Jeg liker dem ikke, men hat er jo så innmari sterkt da. Og dessuten pleier kampene mot RBK å være jevne og underholdende. Og det er jo det viktigste.
Ellevteplassen går til Viking. De har en av de hyggeligste spillerne i Tippeligaen i keeper Jarstein, men det hjelper ikke nevneverdig. Viking er for meg et lag uten karakter og uten profiler. Og så har de Åge Hareide. Jeg orker ikke si mer om den saken.
Tolvteplass: Brann! Selvgode, knallrøde og brautende. Jeg tenker av og til at det sikkert er deilig å være bergenser, å bare ta den plassen man vil ha og dure på. Men hvem skulle jeg ha mislikt da? Nei, Brann er en klubb som er lett å hisse seg opp over, med litt grisete spillere som enkelt fyrer oss opp som et rødt teppe foran oksen. En finfin fiende rett og slett.
Tretten: Odd. Det er så enkelt. Fagermo. Han er som en blanding av de dårlige sidene til Rekdal, Høgmo og Martin Andresen til sammen. Orke det itj!
Fjorten: Stabæk. Det er jo synd på Stabæk i år, det er det. Men det føler jeg er helt og holdent deres egen feil og da slår ikke underdog-prinsippet inn. Og så er det det TV-intervjuet med Inge Andre Olsen med de der solbrillene da. Trekker ikke opp det heller.
Femten: Molde. Trenger neppe noen nærmere forklaring.
Og til slutt: Vålerenga. Nå når de ikke engang har søtnosen Dos Santos til å dra opp likingen er det sjanseløst. At Truls Haakonsen forlot skuta drar ørlitegrann opp, men så lenge Martin Andresen holder fortet er de bunnslam på min liste.
Og de som etterlyser profiler i Tippeligaen har nok et poeng. På min liste er det hovedsakelig trenerne jeg har bitt meg merke i, på godt og vondt. Hvor er alle spillerne som jeg har lyst til å elske og hate?
Hva med dere? Hvilke havner øverst og nederst på hjerte-tabellen og hvorfor?
breddefotballfrue 