Bortelag på hjemmebane

Trenerens kommentar (KIL-Hemne – Kvik 4-1 – Tynset – KIL/Hemne ?-?)

Så er vi der straks, da. Tynset-kampen borte. Som ble blinket ut både i breddeheimen og enkelte lokalaviser allerede da kampoppsettet kom i desember.

Sist jeg skiftet i bortegarderoben på Nytrømoen var en opprykkskamp i 2007. På grunn av en annen kamp fikk BORTELAGET, som var ja- nettopp – KIL/Hemne – skifte i hjemmegarderoben, mens vi skiftet oppe i klubbhuset. Og trakk ned i bortegarderoben i pausen.

Det gikk som det måtte gå.

Ta med at jeg glemte fotballskoene igjen på Tolga i tillegg, slik at jeg måtte varme opp i duskemokasiner (mens mutter’n pressa fartsgrensa tur/retur Tynset for å hente skoa), så var det egentlig ingen sjanse for seier.

KIL/Hemne vant. Og KIL/Hemne rykka opp.

Onsdag er det ny tur inn i den bortegarderoben. Mot et formsterkt Tynset-lag som egentlig hører hjemme helt i toppen. Og som kommer til å være der til slutt, også.

Det blir tøft. Morsomt. Men tøft.

Selv er vi litt på offensiven igjen etter skuffelsen på Alvdal. Det var en herlig snuoperasjon sist. Kvik har styrket seg etter de første kampene, og vil ta mye poeng utover. De var rett og slett et bra lag. Da vi i tillegg måtte gjøre en del endringer underveis på grunn av skader, slik at enda flere av gutta måtte ta ansvar og stå opp, var det ekstra herlig å snu det.

Glad Olekå etter tre poeng mot Kvik, nå grugleder han seg til kampen mot Tynset på onsdag.

Slik blir det mot Tynset, også. Det er en del spillere som har vært misfornøyd med å måtte sitte på benken i starten av sesongen. Sånn skal det være. Skulle bare mangle. Nå får en del av dem sjansen, fordi skadevåren begynner å sette sitt preg på oss, også.

At de får sjansen er fullt fortjent. Så gjelder det å vise verden at man vil ta vare på den. Det skal bli spennende å se.

Ah! Mens jeg skriver her, kommer jeg på at jeg har skiftet i den bortegarderoben en gang etter 2007, også. Med Singsås. Som spillende trener i 2009. Mot Tynset 2.

Og jaggu vant vi ikke! Måtte det slå til også denne gang!

OleKå

Regelrett blytungt

I dag er det ikke så mye annet å si enn au, hmm og what??!

Jeg så nemlig en utrolig artig fotballkamp med et angrepsvillig hjemmelag og en hel haug med sykt store målsjanser, men sannelig sitter vi ikke her og depper etter 0-3-tap likevel.

Her er trenerens kommentar på en litt tung lørdagskveld:

KIL/Hemne – Raufoss 2 0-3: Det har blitt så populært å bruke tunge, fotballfaglige uttrykk når fotballtrenere skal beskrive seier eller tap. «Vi slet med å komme ofte nok i numerisk overtall for å skape tilstrekkelig samtidige bevegelser mot et etablert forsvar som var dyktige i både førsteforsvarsrollen og i andreforsvarsrollen – og som hadde en kollektiv forståelse av hvordan de skulle ligge samlet i to bakerste ledd for å hindre rom i ugunstige korridorer.»

Slike ting.

Etter 0-3 for Raufoss 2 tror jeg det er like greit å kalle en spade for en spade.

Vi sov det første kvarteret. Vi sov ved tre anledninger før 0-1. Vi forærte dem et frispark på 16 meter da vi sjøl hadde ballen før 0-2. Og vi får 0-3 da vi ligger i småfrekke 2-2-6 i jakten på redusering på overtid.

0-3-gållen er grei nok. De to andre er altfor nonchalant, og merkelig passivt, ut fra hvordan det har vært tidligere i år.  Og skuffende, sjølsagt. «Skuffende» er for øvrig et understatement.

Offensivt, derimot, er det kanskje den beste kampen vi har spilt i år. Og det er også å kalle en spade for en spade. I hvert fall de siste 70. Det er bra tempo i det vi gjør, folk løper, vi varierer godt mellom å komme rundt på kant og spille inn sentralt – og vi skaper sjanser.

12 åpenbare målsjanser. 14 cornere.

Vi er tre ganger alene med keeper. Raufoss redder fire ganger på streken. Og vi treffer metallet i tillegg.

Offensivt kan vi derfor ikke forlange mer i en slik kamp, annet enn at det ikke går an å gå av med null etter å ha skapt så mye.

Det mot et ungt, men robust Raufoss-lag, som viste strålende moral. De løp for hverandre, kjempet for hverandre, og hadde en meget solid keeper. I tillegg hadde de en god stopper og en god spiss, og i sum var det jevnt bra over hele linja. Det gror bra på Toten.

I sum: Ja. Jeg føler jeg er en ærlig mann, så Raufoss vant, men i dag var det et aldri så lite ran. Sjøl om vi helt korrekt sov defensivt de første 20.

Og det er da man sitter her og henger med hodet.

Fotballproffer pleier å si at de glemmer tap og kamper når de kommer hjem til barna sine.

Vel.

Jeg har to strålende unger og ei forståelsesfull breddefotballfrue. Meget forståelsesfull. Men om proffene legger vekk kampene når de kommer hjem.

Hmmm, det gjør ikke vi i bredden. Det er regelrett blytungt.

Så handler det om å komme seg opp på salen igjen og kjøre på videre. Hadde vi skapt null og nada hadde det vært noe annet. Angrepsspillet var tidvis meget solid.

Opp på salen igjen, ja. Men det blir i morra.

Akkurat nå svir det.

Auauau, hurra!

I fjor høst, da vi i familieråd bestemte oss for at Ole skulle bli fotballtrener igjen, krysset vi fingrene for to ting:

1. At vi ikke skulle få et kolikkbarn

2. At Kil/Hemne ikke skulle havne i en avdeling med masse østlandslag.

Hva skjedde?

Joda. Vi bysset, bar, trillet og vugget vår vakre, lille skrikerunge nærmest konstant de første tre månedene og Kil/Hemne kom i avdeling med lag som Lillehammer, Flisa, Kolbu, Moelven og Faaberg. Utgjort.

Jeg skal innrømme at jeg har angret ordentlig på avgjørelsen vi tok i det omtalte familierådet. Ikke minst når Ole dro en uke til Tyrkia på treningsleir med laget og kunne sove uforstyrret i hotellsenga si mens jeg satt søvnløs hjemme med syke unger. Da hang ekteskapet i en syltynn tråd i noen dager.

Men. Nu går alt så meget bedre.

Kolikk går som kjent over, dagene er lysere og selv om jeg ikke akkurat roper hurra når Ole drar avgårde i otta for å spille kamp på østre Toten og kommer hjem igjen midt på natta en gang, så er det likevel ganske moro når de vinner da. Denne gangen så moro at det gikk hardt utover trenerens stortå.

Mer om det i trenerens kommentar:

En seier verdt å knuse tåa for!

Kolbu/KK – KIL/Hemne 0-4: 44,7 mil hver vei i buss. Vårbane med naturgress (så skal dem ha for at banen var fin, årstida tatt i betraktning), og et tent hjemmelag etter to knappe tap som gikk ut i meget offensiv formasjon for å forsøke å sjokkere.

Trua før kamp: assistent Henry sødahl er like småkvalm og nervøs som breddetreneren før kamp. Men vi holder maska, her lunsj på Lillehammer.

For å si det enkelt: lite slår følelsen av å dra hjem med fire rett vei, ingen i sekken og tre nye pinner!

Seiershaug. God stemning etter 0-4.

Og vi var forberedt. Gutta la ned meter, tok duellkrigen og tok initiativet. Kald Løva etter fint angrep på høyre, sterk duell-krig som krediteres Snekvik og 0-2, før Killingberg går 50 meter, dribler fem (!) mann og blir lagt i bakken. Løva kald fra straffemerket: 0-3 til pause.

Da får det være at breddetreneren (med trykk på BREDDE) klarer å kyle stortåa i garderobe-døra i pausen som ledd i å forsøke å oppildne gutta.

Neppe brudd, men neppe veldig langt unna, heller.

Pinlig. Tåa gikk åt skogen. Men poengene med hjem.

Det får også være at Kolbu kanskje hadde en inne tidlig i 2. omgang, en som dro i tverra og ned. Men usikker. Like omdiskutert den som Faabergs mål mot oss sist, som ble dømt inn, så det går litt opp i opp.

Utover det bra kontroll defensivt, og står bra mot innkast-bonanzaen til hjemmelaget. De har en back som kaster tullete langt, og det er sjølsagt et våpen.

Innbytter Tommy ‘the Gun’ Vaag er kald mot slutten, i en periode vi kjører kampen bra igjen. 0-4.

I sum: fortjent. Morsomt. Og igjen skal gutta ha kred for meterne som legges ned. For Kolbu blir ekle å møte på det gresset der sesongen ut. Så denne var viktig! 🙂

Vond tå – men med svært godt mot:
OleKå!

Pølse, prosecco og pen poengfangst

Etter en strålende sesongstart med fem seire og én uavgjort er det klart det er lett for en enkel breddefotballfrue å bli litt blasert.

Men denne avdelingen er for jevn og lunefull til å ikke glede seg over hver eneste opptur, så dagens hjemmeseier over Faaberg ble feiret med et glass Prosecco, som viste seg å passe utmerket til den litt mer breddepregede middagen. Vi snakker jo tross alt tredjedivisjon her.

Pølse og prosecco – en framtidig klassiker!

Selv var jeg faktisk på plass i Ånesøyan denne gangen, men siden jeg gikk glipp av stort sett hele kampen grunnet intensiv vogntrilling (bortsett fra 1-0-scoringen, som jeg fikk sett fra vinduet i klubbhuset under en ørliten ammepause), får treneren lov til å fortelle om selve kampen. Her er trenerens kommentar:

KIL/Hemne – Faaberg 3-1

For å være helt ærlig (sa sjølsagt ikke noe om det på forhånd:-) ): Jeg var litt usikker på hvordan vi skulle følge opp Orkla-kampen. En kan si hva en vil, men kamper etter slike høydepunkter som vi hadde der og da, er ubehagelige. Er vi nullstilte nok? Klarer vi å bryte gjennom forsvarsmuren Faaberg satte opp for oss?

Det er ekstra godt å ta langhelg etter å kunne svare ja på det.

Alt glitret ikke i ettermiddag, men mot et voksent lag – som var veldig opptatte av å tette rom og også var bra på det, er det svært godt å stå igjen med tre poeng. Og å ha ni dager å restituere på til Kolbu.

Jeg vil oppsummere selve kampen slik:

En god 1. omgang, hvor vi klarte å holde bra tempo i spillet og skapte seks målsjanser mot lojale opplendinger som sprang mye for å hindre rom.

Betalingen kom også, gjennom fin scoring av Rune Klungervik. Han får nå en fin-fin helg med snekring av hus. Assistert av BB Snekvik.

Etter pause ble vi igjen – som på Fannremsmoen–  litt nervøse for resultatet, og varierte mer i kvalitet. Men igjen fikk vi små rom å boltre oss i, og derfor føles det godt å stå kampen ut.

Angrepet før 2-0 er pent, regissert av Vanvikans Fjeldvær og satt kontant inn av Snekvika. Så er jeg fortsatt usikker på om Henriksen, som sitter i bil til Mo i Rana nå (DET er langt), var tredje sist.

Så er Løva Løseth våken og iskald før 3-1.

Målscorere: Brynjar Snek, Rune Klung og Løva Løseth. Foto: O. M. Stamnestrø/KIL/Hemne.

Mr KIL/Hemne, Olav Magnus Stamnestrø, talte 9-2 I sjanser til slutt. Og jeg vet at slikt fort oppfattes som subjektivt, og at Faaberg-fotballen muligens har egne tall. Men Stamnestrø har ord på seg for å være bra objektiv, han altså!

Konklusjon: Det er bare å gnu på videre!

Småbarnstrøtte, tidsklemmeslitne og ganske så fotballglade på selveste Himmelspretten.

OleKå.

Her kjæm Kil/Hemne-karan!

Noen ganger er det ikke så mye annet å si enn:

JAAAAAAAAAA!!!!!

Det er så uendelig fint å kunne ta helg etter at lokaloppgjøret, toppoppgjøret og ikke minst prestisjeoppgjøret, Orkla-KIL/Hemne endte 1-2. Selv måtte jeg følge kampen på Twitter og turte knapt sjekke for oppdateringer i sluttminuttene, men for trenermannen på sidelinja var nok nervene fullstendig i helspenn mot slutten, men det kan han heller fortelle om selv:

Her er sesongens første trenerens kommentar:

Helt tom, gitt.

Rusten i stemmen, og rusten i trenerens kommentar-skriving etter pauseåret i fjor. Men det er greit å starte på en kveld som denne.

Moral. Vilje. Innstilling.

Ja. Vi har en klar spillestil. Vi har et klart ønske om hvordan vi skal se ut i hver eneste kamp. Men akkurat i kveld er det de tre ordene som får oppsummere kampen. Moral. Vilje. Innstilling.

Drømmestart med 0-2 etter ti min. Snekvik og Løva – i sin 300. kamp (!). God kontroll på 1. omgang. Store muligheter til å øke til 0-3 tidlig etter pause. Så våkner de, Orkla-karan. Får 1-2 i en periode hvor vi egentlig er godt med, men deretter kommer det fem-seks minutter som gjør fotball-verden til et atskillig mer ubehagelig sted å være.

Men igjen, mot slutten, så er vi der igjen, med moralen.

Og da bikker vi det! Dette var en typisk toppkamp i 3, div. Tett, jevnt, små rom, to lag som løp mye. God læring for oss, det. Så skal vi gjøre alt vi kan for å holde det oppe!

Så får det bli nok i bloggcomebacket til en rusten breddefotballmann. Bildene under viser vel hva vi egentlig følte i garderoben etterpå.

Girri, girri (og så kommer et eller annet). Og så: Her kjæm KIL/Hemne-karan! Jeg (altså treneren) har ennå ikke helt skjønt hva de synger, spillerne. Men moro er det å ta tre poeng på Fannremsmoen. Vanvittig moro! 🙂

Målscorer Løva, ungt talent Pål, OleKå, Hallingdal-import Gard og rutinert keepertrener Inge (fra Blomsterbyen, Nardo), synes B på kupongen var relativt fint å starte helga med.

OleKå.

Medaljens bakside

Når den sportslige hjemmebanen er 10 mil unna (noe som jo er en kraftig forbedring fra Tynset med sine 20 mil) så er det kanskje ikke så rart at man av og til misser litt på den personlige hjemmebanen.

Riktignok er det ganske god stemning i breddeheimen for tida, og den ble ikke noe dårligere etter 8-2-seier og tabelltopp i går kveld. Men selv ikke min kjære Olekå er perfekt (ja, jeg vet det er vanskelig å tro), og selv om han kanskje hadde stålkontroll på Ranheim 2, så måtte det glippe et eller annet sted.

Så når 7-åringen kom hjem fra skolen og spurte pent om hvorfor Ole ikke hadde sendt med henne skolemat i dag, så skjønte vi i alle fall hvor det glapp denne gangen.

Så nære: Brødskiver check, frukt check, faktisk pakke matpakken i sekken che…nei, vent…

Heldigvis var det taco på SFO, så 7-åringen kom tilsynelatende fra det uten varige mén. Om det samme kan sies om keeperen til Ranheim er jeg mer usikker på.

Breaking news

Den ekte fotballfrua har jo annonsert at hun er preggers i dag, og da tenkte jeg selvsagt umiddelbart: Hvordan i all verden skal jeg toppe det?

Så kom jeg på det.

Vi har jo glemt å legge ut trenerens kommentar fra det sykt spennende oppgjøret mellom KIL/Hemne og Tynset på Nytrømoen sist helg. Jeg vet mange av dere rastløst har sjekket bloggen til alle døgnets tider for å se hva Olekå har å si etter denne skjebnekampen (okei, kanskje ikke skjebnekamp da, men samma det…), og nå er den endelig her: Trenerens kommentar.

Prøv å overgå den du, fotballfrue!

Trenerens kommentar:

Tynset – KIL/Hemne 0-0:/Blink – Tynset ? -?:

Onsdag. Midt mellom to kamper. I det som er en tøff periode fram mot ferien.

KIL/H, Blink, Verdal, Orkla.

Derfor er det litt skuffende at det startet med poengdeling sist. En svært god 1. omgang igjen, hvor Kåiæll-karan (uten Singsdal på sidelinjen for øvrig – han var savnet), slet med å være med på det vi drev med.

Men da vi ikke klarte å omsette ting i mål, ble vi slitne. Da står ikke Kåiæll-karan med lua i hånda, og tok vel litt over etter pause. Og med tanke på at dem hadde en i tverrliggeren mot slutten, var det greit nok at det ble 0-0, sånn sett under ett.

Så da har vi nok en gang vært fullt på høyde med ett av topplagene, uten å klare å bikke det.

Og nå venter altså Blink, som har vært litt slow-starters – men som er på gang for alvor nå. Med klippen Sandvik bak, solide Oviasu på midten, og Sisic på topp. Det blir kjempeartig!

Ta med at Tynset – i hvert fall om man ser hjemmestatistikken – også er mer og mer et kunstgresslag, og at vi har en del revansjesugne karer klare etter forrige helg, så tror jeg det blir en ganske så jevn kamp på lørdag på den nye Blink-banen.

Bare en ting å gjøre: Å gnu på!

PS! Nesten litt synd ikke Blink spiller på Øverlands Minde lenger. En av de tøffeste navnene på et norsk fotballstadion.

Etter Sagbakken stadion i Mo.

Selvsagt.

Ole Kå

Noe av det aller artigste…

Det ble slettes ikke noe behov for trøst, klapp og klem i dag!

I stedet fant jeg fram dette til treneren kom hjem:

Tynset slo nemlig KIL/Hemne (som ligger på andreplass på tabellen) hele 4-1, og det er slike kamper som veier opp for mye av det som ofres av kvelder og helger i breddefotballheimen.

I dag er jeg rett og slett litt stolt.

Her er trenerens kommentar:

I mange år hadde Tynset KIL/Hemne som samarbeidsklubb på Trondheim-treninger. I 2006 spilte jeg selv for Kå-i-æll-karanj. Breddefotballfrua er fra (KIL/)Hemne, og svigerforeldrene mine likeså.

Og ikke minst: de ligger på plassen over oss på tabellen.

Like greit å innrømme det først som sist: Det er ekstra spesielt å møte et lag hvor jeg kjenner så mange, og hvor jeg har kamerater både blant spillerne og i støtteapparatet.

Derfor er det lite som slår følelsen jeg hadde da jeg gikk inn i garderoben etter kampen i ettermiddag. Og Hylen i Østlendingen siterte meg rett: – Av de artigste fotballopplevelsene jeg har hatt!

Jubel i garderoben: F.v: Emil Fiskvik, Christoffer Engan, Eirik Røe og Christian Eidsvåg.

Det var effektivt i angrep, fullstendig bunnsolid defensivt, vi hadde veldig mye ballinnehav og vi så igjen mye av det vi har trent på i ett og et halvt år.

Så får det bare være at Løva Løseth måtte jobbe og ikke var med til Tynset: Slik vi spilte i dag tror jeg vi hadde vunnet kampen uansett (så får KIL/H-folket ha meg unskyldt om de er uenige).

Vi gikk ut veldig offensivt, og fikk spille på våre premisser. Anført av en 38-åring som dunket inn to mål, en midtbane som løp som sinte veps og en backkjede som holdt stengt, kunne det sprutregne så mye det bare ville (som det har gjort i hele sommer): da ble det artig uansett!

Keeper Emil hadde i bunn og grunn en rolig kveld, mens vingene våre utfordret backene sine med fart hele veien. Bra!

 

Planen fungerte! Treneren med dagens spiller Morten Aakerøien.

Når gamlegutta på «Store Stå» bak innbytterbenken også nikker anerkjennende etterpå, da kan det ikke ha vært så verst!

Vel tilbake i Trondheim dro breddefotballfrua opp med en aldri så liten markering, og akkurat i kveld er det lov å smile over tre poeng.

Helt til i morra tidlig. Da er det fokus på en av Trondheims tidligere toppserieklubber: Kvik-fotballen!

PS! Ola Sagbakken (opphav, eks-trener, entusiast og direkte i tilbakemeldingene) har fiksa Tynset-skjerf. God kvalitet. Og gode å ha rundt halsen til Verdal-kampen på Nytrømoen om to uker. Løp og kjøp!

OleKå

Seriestart!

Da er det dags! Og sola skinner på Øra!

Tynset er tilbake i tredjedivisjon og for min del er det helt perfekt å starte sesongen mot Kil/Hemne. Min egen svært begrensede fotballkarriere startet jo nettopp i øraklubben som 6-åring på midten av 80-tallet, men selv om balltalentet glimret med sitt fravær fikk jeg faktisk 8 år på baken i grønne og hvite striper.

Det burde jo være nok til evig troskap, men det er altså helt umulig å ikke heie på Tynset. Først og fremst fordi jeg selvsagt ønsker min kjære alt godt og suksess. Men også fordi jeg vil meg selv vel. Å være breddefotballfrue i motgang er ingen spøk, og livet er betydelig bedre når man har tatt poeng.

Vi dro avgårde til Øra allerede i går ettermiddag, men måtte stoppe etter fem minutter fordi treneren bare måtte ha en pølsemeny på Shell Granåsen.

Vel framme var det klart for fredagskveld med RBK-kamp (hurra!) og The voice. Men så var det tid for treneren å trekke seg tilbake for å forberede morgendagen.

Etter å ha gjort litt narr av stikkordene før en kamp for noen år siden får jeg ikke lenger lov å se hva Ole skriver før kamp. Men over kan du se et lite glimt av dagens potensielle vinneroppskrift. Klarer noen gjette riktig på alle tre stikkordene, vanker hjemmestrikket Tynset-skjerf i premie!

I dag hadde jeg bare ett mål før kampen, nemlig det jeg alltid må gjøre når jeg er på Øra. Besøke bakeriet!

Helt objektivt så finnes det ikke bedre kaker i Trøndelag.
Nedenfor: karamellkake!

En ekte blogger hviler aldri: Alt må dokumenteres!
I bakgrunnen: Blakstad Auto, en institusjon på Øra.

Da gjenstår det bare å roe nervene med et glass hvitvin på verandaen i VIP-loungen hos mor og far før vi rusler ned til Ånesøyan. Tynset er underdogs og uavgjort er mer enn godkjent i min bok i dag!

Kamprapport følger!

Heia Tynset!!