Det er en underlig følelse å sette seg ned en lørdagskveld og lese i avisa at vi ikke er de egentlige foreldrene til ungene våre.

For med et pennestrøk gjorde Adresseavisens kommentator Siri Wahl-Olsen den midterste dattera vår morløs i sin kommentar om hvorfor hun sier nei til eggdonasjon. Den avsluttet hun med å fastslå at ”retten til å vite hvem som er ens egentlige mor, er enda viktigere”.

Vi kvakk til begge to. Sto det virkelig det? At donorforeldre ikke er egentlige foreldre? Altså, at kun genetiske foreldre kan regnes som ekte? Plutselig var det ikke bare det midterste barnet vårt, som kom til ved hjelp av eggdonasjon, som ble morløs. Men også storesøstera, som er adoptert.

Og det gjelder selvsagt ikke bare våre unger, for det er tusenvis av donorbarn i landet vårt. Det kan være ungene i nabohuset, i barnehagen eller i parallellklassen. Det kan være nieser og nevøer – og kanskje til og med dine egne barnebarn. Det er kanskje en fjern tanke for alle som har fått ungene sine lett som en plett, på det som så fint kalles ”naturlig vis”. Men disse barna Wahl-Olsen skriver om, er overalt rundt oss. Og de er altså helt vanlige. Mange av dem er til og med gamle nok til å lese avisa.

At det var en underlig følelse å lese denne lørdagskommentaren er egentlig en sterk underdrivelse. Det gjorde ordentlig vondt. At den var bygget på en rekke faktafeil kommer vi tilbake til, men først og fremst ble vi så satt ut av at holdningen om den genetiske suverenitet sto så sterkt hos en aviskommentator i 2017. Ifølge Wahl-Olsen er det genetiske morskapet så sterkt at det trumfer farskapet, for sæddonasjon er nemlig helt ok. Konklusjonen hennes er da at eggdonasjon fortsatt skal være forbudt i Norge av hensyn til barna, som åpenbart ville blitt fullstendig forvirret når det gjelder hvem som er ens mor. Med andre ord: Det ville vært bedre for toåringen vår aldri å være født, enn å bli født inn i vår familie.

Vi måtte opp på loftet for å kikke på jenta som sov i senga si. Hun som vi hadde ventet på i så mange år, som er som snytt ut av nesa på farfaren sin og som velsigner både oss og søsknene sine med sitt nærvær hver eneste dag. Vi så på hverandre og tenkte: Er det virkelig dette vi må beskytte henne mot? Voksne, oppegående folk som insisterer på at hun ikke er hel. Voksne, som sår tvil om det er greit at hun kaller mamma for mamma.

For du kan bære dem i magen eller i hjertet i månedsvis, du kan bysse og rugge gjennom endeløse kvelder og netter. Du kan amme eller gi flaske mens den lille koser med håret ditt i time etter time. Du kan trøste, stelle, bade og tørke oppkast. Du kan leke, tulle, tegne og lære bort hvordan verden henger sammen. Du kan heie, motivere, regne, lese eventyr og få hundre nuss på kinnet av en klissete barnemunn.

Men ifølge Wahl-Olsen hjelper det ikke. Så lenge ditt DNA ikke renner gjennom barnets årer, er du ikke en ekte forelder.

Å være kritisk til eggdonasjon er én ting. Tanken og metoden er fremmed for mange, og vi kan forstå at det ikke er så enkelt å sette seg inn i hva det faktisk innebærer. Det finnes også reelle innvendinger mot en del av praksisen slik den foregår i utlandet, som Wahl-Olsen også nevner. Men det å hevde at donorforeldre ikke er egentlige foreldre, er å spore debatten bort fra det redelige og kunnskapsbaserte – og over i gamle myter.

For skal vi diskutere eggdonasjon, må vi i alle fall ha fakta i orden. Og der skurrer det også i Wahl-Olsens kommentar: Blant de viktigste argumentene for at hun ender med et nei til eggdonasjon er at hun mener det er galt å få betalt for å donere egg, og at det er feil å bruke anonyme donorer. Da er det greit å minne om at dette heller aldri har vært aktuelt i Norge. Hvis det åpnes for eggdonasjon, er det etter samme modell som sæddonasjon der donorene ikke er anonyme og hvor de kun får en symbolsk sum for tapt arbeidsfortjeneste. På toppen av det hele drar Wahl-Olsen inn en historie om surrogati, som er en fullstendig avsporing av debatten, all den tid surrogati er en helt annen metode enn eggdonasjon – som krever sin egen debatt.

Det er en grunn til at donorforeldre sjelden tar til motmæle når vi debatteres, og det er ikke fordi vi skammer oss. Nei, grunnen til at vi som oftest holder kjeft i debatten om eggdonasjon er fordi dette er barna våre sine historier – ikke de voksnes. De færreste har lyst til å eksponere sine barn og skyve dem framfor seg, uansett hvilken sak det gjelder. Unger er sårbare og voksne er ubetenksomme. Wahl-Olsen skriver at det er barnas beste vi må ta hensyn til, og ikke foreldrene, men ser ikke selv det åpenbare: At det nettopp er barna og deres rett til å skape sin egen identitet – fri fra de voksnes myter om foreldreskap – hun angriper med ordbruken sin.

Derfor rant begeret over denne kvelden. Derfor bestemte vi oss for å svare nå.

Det vil alltid være noen som vil synes det er vanskelig å ikke vite alt om sitt genetiske opphav. Det er ikke så underlig, og det er noe vi som donorforeldre skal være ekstra bevisste på å ruste barna våre for – og der er åpenhet eneste veien å gå. Men verden er ikke en ”Tore på Sporet”-episode. Det er ikke slik at alle donorbarn og adopterte går rundt med et hull inni seg og ikke føler seg som hele mennesker, slik enkelte liker å hevde.

Vi har alltid lurt på hvor denne oppfatninga kommer fra, men nå trenger vi ikke lure lenger. Det står jo skrevet i avisa.

NB: Adresseavisen har en forkorta utgave av dette innlegget på nett og papir (fredag 24.3).

Advertisements

Jeg liker å tenke på meg selv som en ganske raus person, men det er én ting som får meg til å bli smålig. Ja, nærmest aggressiv. Eller aggressiv dekker det egentlig ikke. Det får det til å småkoke litt inni meg, på nippet til å eksplodere … Og det er dårlig språk.

Jeg er ikke en sånn irriterende dame som går og retter på andre altså, jeg har tross alt litt sosial intelligens. Men inni meg vet dere, så gjør jeg det likevel.

Inni meg så roper jeg arrrrrgh, det heter ikke kaste inn årene, men legge inn årene. Ja, med mindre du er supersterk og faktisk pleier å kaste årene inn i båten når du er ute og ror. Men du tenker kanskje på uttrykket å kaste inn håndkleet? Tenkte meg det, ja. Og mens jeg er i gang: Det skal ikke være stor bokstav i jobbtittelen din uansett hvor fancy den er, og hvis du sier at det har vært en fantastisk reise, så bør du sannelig ha vært på en ordentlig langtur. For som metafor er uttrykket en større klisje enn Aune Sands samlede.

Og uttrykket i forhold til betyr sammenlignet med, og BARE det. Så hvis du sier at du er god på kommunikasjon i forhold til dine ansatte, så sier du egentlig at du er bedre enn dine ansatte, og det er vel egentlig ikke det du vil si? Og denne er spesielt til deg Dorthe Skappel: Det heter ikke ”syksess”, det heter suksess! Med u. UUUU. Som i hører duuuu?

Hæ? Om det ikke er slitsomt å gå rundt og irritere seg sånn hele tida? Klart det er.

Det er jo en grunn til at jeg allerede har gitt opp en del kamper.  Som orddeling, eller særskriving som det egentlig heter. Du vet de som insisterer på at tunfisk biter i vann, og at ananas ringer (hallo?). For det er rart det der med språket. Det er nemlig jeg som tar feil, og alle de som tar feil som har rett. Eller kommer til å få rett. For språket det gjør akkurat som det vil, og vi kan ikke stoppe det. Ellers hadde vi jo gått rundt og snakket norrønt, eller kanskje bare gryntet på steinaldervis til hverandre.

Språket drives nemlig framover av en iboende latskap i oss, vi vil gjøre det enkelt for oss selv. Alternativet er at vi fortsatt skulle skrevet chauffeur eller brukt ham som objektsform. Er det forresten noen utenom dronningen som faktisk sier ham? Så hvorfor er det så mange som fortsatt skriver det? Dere vet at han har vært godkjent objektsform siden 1917, sant?

Sånne ting går jeg rundt og tenker på, men poenget er at selv om noen av oss har lyst til å kutte av oss øra innimellom, så er det nytteløst. Slaget er allerede tapt.

Det er bare å avfinne seg med (ikke innfinne seg med) at uttrykket ”å gjøre noen en bjørnetjeneste” om kort tid vil bety å gjøre noen en kjempestor tjeneste (for det tror allerede de fleste ungdommer at det gjør) og at i forhold til nå kan erstatte enhver preposisjon. At vi kommer til å pynte oss med en sjole før vi skal på sjino. Og at jeg om kort tid vil være en tekst forfatter, med stor t og f selvsagt…

Men det rare er at det er jo også dette jeg elsker med språket. Det tilhører ikke ekspertene, det tilhører hver eneste en av oss, og det er vi som gradvis forandrer det . Det er vi, folket, som bestemmer over det.

Så får vi smålige språkpedanter bare bite irritasjonen i oss og heller glede oss over de gangene feilene blir geniale i sin absurditet. Som når en tidligere kollega av meg i fullt alvor brukte uttrykket ”å bli født med gullskje i ræva.” Au.

PS: Har du trang til å påpeke skrivefeil i denne teksten så skriv gjerne i kommentarfeltet!

Denne teksten ble først publisert i Adresseavisens Signert-spalte.

En ørliten skål og hurra!

Posted: oktober 25, 2015 in Uncategorized

Nå har det stått «kølsvart fotballuke» siden juni her på bloggen, og det er jo ikke spesielt oppløftende. Riktignok har det vært en del kølsvarte fotballuker den siste tiden, så overskriften har passet opptil flere ganger den. Men det er jo likevel litt i overkant dramatisk da, jeg ser den.

Så her kommer en litt mer optimistisk post som kanskje gjør seg litt bedre om den også skulle slumpe til å bli stående et par (eller mer nøyaktig tre-fire) måneder før jeg igjen finner noen minutter til å blogge, mellom bæsjebleier, våkenetter, våkekvelder, jobbing, kveldsjobbing, nattjobbing, foreldremøter, håndballtrening, fotballtrening, lekser, middagslaging, middagshandling, husarbeid, sykdom og alt annet artig som hører småbarnslivet til.

Denne fotballuka har vært finfin, ikke bare fordi Kil/Hemne avsluttet sesongen med å vinne 10-0 over Gjøvik/Lyn 2 i går og fordi RBK vant seriegull i kveld. Men fremfor alt fordi breddefotballsesongen nå er over for i år. Det er nemlig akkurat like etterlengtet og deilig som når den starter igjen til våren.

Skål for det!

Anna Lian breddefotballfrue

Selverklært nøytral fotballjournalist Ole vil ikke ha det på seg at han feirer seriegull for RBK, så denne skålen er for 10-0 og finfin sesongavslutning!

Kølsvart fotballuke

Posted: juni 21, 2015 in Uncategorized
Tags: ,

Trenerens kommentar Tynset- KIL/Hemne 2-1 og KIL/Hemne-Flisa 1-3:

Jeg ble spurt i Arbeidets Rett før Tynset-kampen hva jeg liker best med Nord-Østerdal, og svarte at folk er rett fram og kalle en spade for en spade.

Da blir det feigt å skulle legge noe i mellom sjøl. For fotballmessig er dette min tyngste uke noensinne. Blytungt. Enkelt og greit. Da burde jeg sjølsagt vært flinkere til å legge fotballen vekk når jeg er hjemme med breddefrue og barn, men nei – så enkelt er det ikke.

Jeg ble spurt i samme artikkel og hva som gjør meg sint, og skrev – som sant er – at fotballresultater preger meg, men at man må ha perspektiv på ting. Selvsagt. Åpenbart. Og det har jeg da, også.

Men når man står i det, og får to tap i trynet på fire dager, så må man samtidig si at: Så enkelt er det nok ikke der og da..

Mot Tynset – som for øvrig er bare å ta av seg hatten for om dagen, bikket i dag sin tredje kamp på rad i løpet av de ti siste minuttene – gjorde vi det vi kunne.

Det er en del endringer fra kamp til kamp for tiden, og på gressbanen jeg følte var et stort våpen som Tynset-trener, jobbet gutta det de var gode for. Og få betalt i form av utlikning i det 93. min – for så likevel å prestere å tape kampen…

Da sitter man uvel og med hodepine i bussen etterpå.

Mot Flisa skjer dessverre mye av det samme. De scorer på en merkelig slags form for en halvsjanse etter fire minutter, og kan ligge lavt og smart i banen. Så får de 0-2 rett før pause, på sin andre sjanse, og det klarer vi ikke svare på. Joda, vi treffer treverket og har fire- 4- spillere kliss alene med keeper i denne perioden, og reduserer også på en straffe. Men det kjennes så lite verdt når man går av etter kampen etter nok et tap.

Vårt fjerde på fem kamper.

Det betyr at vi bunner formtabellen. Man kan si hva man vil om hver enkelt av de tapene, men det er de harde fakta. Og det gjør vondt. Og det er status per nå.

Så er det samtidig slik at alle slår alle i denne merkelige avdelinga, sånn at vi fortsatt har mye å spille om framover. Det er en svært mager trøst – og også en rar trøst sett ut fra de siste kampene.

Denne søndagen har blitt brukt til å bli litt lettere i hodet. Mandag morgen ser vi kun framover. Heldigvis kommer det nye sjanser. Det er med andre ord bare å gnu på videre.

Jeg er fortsatt 34 år. I går kveld føltes kroppen ut som den var 70.

Nå handler alt om å finne tilbake til normalalder før fotballferien!

OleKå

Trenerens kommentar (KIL-Hemne – Kvik 4-1 – Tynset – KIL/Hemne ?-?)

Så er vi der straks, da. Tynset-kampen borte. Som ble blinket ut både i breddeheimen og enkelte lokalaviser allerede da kampoppsettet kom i desember.

Sist jeg skiftet i bortegarderoben på Nytrømoen var en opprykkskamp i 2007. På grunn av en annen kamp fikk BORTELAGET, som var ja- nettopp – KIL/Hemne – skifte i hjemmegarderoben, mens vi skiftet oppe i klubbhuset. Og trakk ned i bortegarderoben i pausen.

Det gikk som det måtte gå.

Ta med at jeg glemte fotballskoene igjen på Tolga i tillegg, slik at jeg måtte varme opp i duskemokasiner (mens mutter’n pressa fartsgrensa tur/retur Tynset for å hente skoa), så var det egentlig ingen sjanse for seier.

KIL/Hemne vant. Og KIL/Hemne rykka opp.

Onsdag er det ny tur inn i den bortegarderoben. Mot et formsterkt Tynset-lag som egentlig hører hjemme helt i toppen. Og som kommer til å være der til slutt, også.

Det blir tøft. Morsomt. Men tøft.

Selv er vi litt på offensiven igjen etter skuffelsen på Alvdal. Det var en herlig snuoperasjon sist. Kvik har styrket seg etter de første kampene, og vil ta mye poeng utover. De var rett og slett et bra lag. Da vi i tillegg måtte gjøre en del endringer underveis på grunn av skader, slik at enda flere av gutta måtte ta ansvar og stå opp, var det ekstra herlig å snu det.

Glad Olekå etter tre poeng mot Kvik, nå grugleder han seg til kampen mot Tynset på onsdag.

Glad Olekå etter tre poeng mot Kvik, nå grugleder han seg til kampen mot Tynset på onsdag.

Slik blir det mot Tynset, også. Det er en del spillere som har vært misfornøyd med å måtte sitte på benken i starten av sesongen. Sånn skal det være. Skulle bare mangle. Nå får en del av dem sjansen, fordi skadevåren begynner å sette sitt preg på oss, også.

At de får sjansen er fullt fortjent. Så gjelder det å vise verden at man vil ta vare på den. Det skal bli spennende å se.

Ah! Mens jeg skriver her, kommer jeg på at jeg har skiftet i den bortegarderoben en gang etter 2007, også. Med Singsås. Som spillende trener i 2009. Mot Tynset 2.

Og jaggu vant vi ikke! Måtte det slå til også denne gang!

OleKå

En real bursdagssmell

Posted: juni 7, 2015 in Uncategorized

Gårsdagen begynte så bra. Jeg hadde bursdag, sola skinte og sannelig slo ikke RBK Vålerenga også med to mål av sambygding Pål André Helland.

Og rapportene fra førsteomgangen mellom Alvdal og Kil/Hemne fortalte om 1-0 til de grønne- og hvitstripete og full kontroll.

Så kom regnet. Så kom baklengsmålene. Så ble det slutt på bursdagsfesten.

Her er trenerens kommentar:

Noe av det viktigste jeg gjentar og gjentar som trener, er at det ikke er noen unnskyldninger på ting. Skader, kampbilder, svidde sjanser eller forhold. Over 26 matcher får man som man fortjener. Også i går.

Alvdal løp mest, ville mest – og vant kampen. Så trenger ingen være rakettforsker for å forstå at det svir noe tullete å tape kamper. Og at det svir for meg personlig at det skjer på Alvdal. Men min bittelille prestisje-greie fordi jeg er fra Tynset og kjenner trenere og spillere godt har ingenting å si i den store sammenhengen.

Vi spilte ok i 1. omgang, direkte svakt etter pause, og da handler det om å komme seg opp på hesten igjen. Så fort som mulig.

Ingen kamper i denne divisjonen vinnes uten å levere 100 prosent hver gang. Det fikk vi en skikkelig lærepenge på i helga.

Og det er dette mye handler om de neste dagene.  Å ta lærdom av det!

OleKå.

Regelrett blytungt

Posted: mai 30, 2015 in Uncategorized
Tags: , , ,

I dag er det ikke så mye annet å si enn au, hmm og what??!

Jeg så nemlig en utrolig artig fotballkamp med et angrepsvillig hjemmelag og en hel haug med sykt store målsjanser, men sannelig sitter vi ikke her og depper etter 0-3-tap likevel.

Her er trenerens kommentar på en litt tung lørdagskveld:

KIL/Hemne – Raufoss 2 0-3: Det har blitt så populært å bruke tunge, fotballfaglige uttrykk når fotballtrenere skal beskrive seier eller tap. «Vi slet med å komme ofte nok i numerisk overtall for å skape tilstrekkelig samtidige bevegelser mot et etablert forsvar som var dyktige i både førsteforsvarsrollen og i andreforsvarsrollen – og som hadde en kollektiv forståelse av hvordan de skulle ligge samlet i to bakerste ledd for å hindre rom i ugunstige korridorer.»

Slike ting.

Etter 0-3 for Raufoss 2 tror jeg det er like greit å kalle en spade for en spade.

Vi sov det første kvarteret. Vi sov ved tre anledninger før 0-1. Vi forærte dem et frispark på 16 meter da vi sjøl hadde ballen før 0-2. Og vi får 0-3 da vi ligger i småfrekke 2-2-6 i jakten på redusering på overtid.

0-3-gållen er grei nok. De to andre er altfor nonchalant, og merkelig passivt, ut fra hvordan det har vært tidligere i år.  Og skuffende, sjølsagt. «Skuffende» er for øvrig et understatement.

Offensivt, derimot, er det kanskje den beste kampen vi har spilt i år. Og det er også å kalle en spade for en spade. I hvert fall de siste 70. Det er bra tempo i det vi gjør, folk løper, vi varierer godt mellom å komme rundt på kant og spille inn sentralt – og vi skaper sjanser.

12 åpenbare målsjanser. 14 cornere.

Vi er tre ganger alene med keeper. Raufoss redder fire ganger på streken. Og vi treffer metallet i tillegg.

Offensivt kan vi derfor ikke forlange mer i en slik kamp, annet enn at det ikke går an å gå av med null etter å ha skapt så mye.

Det mot et ungt, men robust Raufoss-lag, som viste strålende moral. De løp for hverandre, kjempet for hverandre, og hadde en meget solid keeper. I tillegg hadde de en god stopper og en god spiss, og i sum var det jevnt bra over hele linja. Det gror bra på Toten.

I sum: Ja. Jeg føler jeg er en ærlig mann, så Raufoss vant, men i dag var det et aldri så lite ran. Sjøl om vi helt korrekt sov defensivt de første 20.

Og det er da man sitter her og henger med hodet.

Fotballproffer pleier å si at de glemmer tap og kamper når de kommer hjem til barna sine.

Vel.

Jeg har to strålende unger og ei forståelsesfull breddefotballfrue. Meget forståelsesfull. Men om proffene legger vekk kampene når de kommer hjem.

Hmmm, det gjør ikke vi i bredden. Det er regelrett blytungt.

Så handler det om å komme seg opp på salen igjen og kjøre på videre. Hadde vi skapt null og nada hadde det vært noe annet. Angrepsspillet var tidvis meget solid.

Opp på salen igjen, ja. Men det blir i morra.

Akkurat nå svir det.