Det hele startet i 2010.
Første serierunde var akkurat over og jeg hadde fulgt spent med på kupongen vår hele kvelden. En etter en hadde kampene våre gått inn. Ole var på jobb på Molde-RBK og jeg ringte ekstatisk for å fortelle at vi hadde 12 RETTE!! Det var ikke til å tro!
Skjelvende klikket jeg inn på norsk tipping for å se hvor mye vi hadde vunnet.
245,- sto det.
Ole og en kollega feiret tippelykken med en øl på Seilet i Molde. Regninga ble på, ja nettopp: 245,-.
Men nok om det. Etter det fikk vi trua på våre egne tippeevner. Og vi håvet inn noen hundrelapper på oddsen ganske jevnlig. Men en ny 12er har vi ikke sett siden.
Systemet vårt er som følger:
Jeg og Ole fyller ut hver vår kupong uten å konferere med hverandre og uten å gardere. Det blir så slått sammen til en felles kupong hvor vi garderer der hvor vi er uenige. Dette er jo en hyggelig kjæresteaktivitet, men…
I det siste har jeg begynt å argumentere for at vi må ha minst én kamp hvor vi tipper et utfall vi slett ikke tror på. For det første fordi det nesten alltid kommer en slik kamp, og for det andre: Hvorfor tippe for å vinne 245,-? Vi må gå for den store premien.
Så i dag har vi to kuponger, én som vi tror på:

Og én som vi håper å tjene penger på:


Søndagstur til tippekiosken, legg merke til valget av drikke.

Øver på min Mette-Marit-drikker-kaffe-på-benk-positur. NB: Regner med Narvesen kjenner sin besøkelsestid og tar kontakt for en god sponsordeal!
God søndag alle sammen og lykke til alle de lagene vi har tippa på i dag!