I denne søte juletid

Første søndag i advent, og i morgen går vi inn i min favorittmåned.

For det er ingen hemmelighet at jeg er et julemenneske. Litt i overkant vil nok enkelte si. For når desember kommer så skal alt være som det alltid har vært. Julestjerna har sin faste plass, de samme kakene må bakes, og nåde den som ymter frempå om at vi kan slå av TVen og heller spille et spill i stedet for å se Grevinnen og Hovmesteren akkurat i år. Vi har jo sett den om igjen og om igjen, argumenterer de, men det biter ikke på meg. For det blir ikke ordentlig jul uten. På samme måte som det ikke blir ordentlig jul uten at storebroren min, med stor innlevelse, dubber Tre nøtter til Askepott med et sekunds forsprang på Knut Risan, eller at jeg og lillebror bruker alt for lang tid på å lage en eggnog, som til slutt skiller seg slik at vi ender opp med å måtte helle ut mengder av god konjakk. Den siste der er vel for så vidt en tradisjon vi muligens kan klare oss uten, men uansett.

Poenget er at jul er tradisjoner, det er gjentakelser, trygghet og nostalgi. Og jeg elsker det. Men i tillegg til den mislykkede eggnogen, så er det faktisk én tradisjon til jeg begynner å bli overklar for å endre på.

For her om dagen hadde jeg følgende samtale med min mann: Han: Vi må finne ut hvordan vi løser dette med gavene i år, vi kommer jo til å sitte med gaveåpningen til langt på natt. Jeg: Ja, du har rett. Det kommer til å bli et helvete.

Et helvete? Seriøst, sa jeg det? Jeg kjente umiddelbart at jeg skammet meg. Er det virkelig mulig å være så vanvittig privilegert at det å få for mange gaver plutselig blir et problem, en utfordring som må løses? Tydeligvis.

Nå skal det sies at vi er 10-12 personer hjemme hos oss på julaften, så det er ikke det av vi nødvendigvis går bananas med kredittkortet, og dynger på med mengder av innpakkede unyttigheter til hverandre som gjør at gaveåpningen tar en liten evighet. Det hjelper heller ikke på at vi alltid har vært nøye på å åpne kun én gave om gangen slik at alle ser hva de andre får, og da blir det fort midnatt før vi er ferdige.

Vel, selv om vi kanskje ikke er verstinger skal det i år tas grep og da holder det ikke å bytte ut et par venninnegave med en symbolsk geit eller to, slik jeg har gjort de siste årene. Skal det monne må det sterkere skyts til. Derfor ser handlelista mi til jul omtrent sånn ut i år:

• Kjøp noe skikkelig. Gå sammen og spleis på én ordentlig gave i stedet for flere små gaver.
• Eller følg rådet som jeg hvert år tenker at jeg skal følge, men aldri somler meg til å gjøre: Gi bort en opplevelse eller en aktivitet man kan gjøre sammen.
• Eller aller helst: Bruk litt mindre penger per gave og gi beløpet du ellers ville ha brukt til noen som ikke allerede er nedsyltet i ting de ikke egentlig har bruk for.

Og nederst på lista en liten påminnelse til meg selv til det øyeblikket der julestresset holder på å ta meg og jeg er på nippet til å velge enkleste utvei, nemlig å kjøpe meg ut av uføret (og det øyeblikket kommer, vær du trygg): Ikke få panikk, men hold på prinsippene. Og hvis du blir redd og bekymret for at noen skal synes du er kjip og gnien, husk på følgende: Det er uansett tusen ganger bedre å være gnien og kjip enn en person som omtaler overfloden vår som et helvete.

(Publisert i Adresseavisens Signert-spalte 27.11)

 

Julekalender 14. desember

Oi, ti dager igjen til jul. Hva skjedde med de første 14?

Om du, som meg, begynner å kjenne at brystet snører seg sammen nå, så er det bare å puste rolig og bake noen Videsæterkaker. Min barndoms beste julekaker, bakt av min mormor. En slags crunchy havrekjeks med julesmak. Kjapp og enkel å lage og spiser du mange nok lover jeg at du blir rolig igjen. Mine blir av en eller annen grunn helt annerledes enn min mormors, men gode er de uansett.

Her er oppskrifta (jeg bruker alltid å doble denne oppskrifta):

125 g havregryn
150 g sukker
75 g hvetemel
1 ts natron
1 ts kanel
1 ts malt nellik
125 g hakkede rosiner
100 g smeltet smør
6 ss sæterrømme (viktig, lettrømme bli æsj)

Stekes på 180 grader i 8-10 minutter.

Bland alt det tørre. Rør inn smør og rømme. Sett deigen kaldt en times tid. Sett kakene på et stekebrett med skje. Dersom de flyter for mye ut kan du tilsette mer havregryn i deigen (det er her jeg gjør feil, mine flyter alltid ut).

Stekes midt i ovnen.

Voila!

Julekalender 11. desember

I går gikk jeg en tur i Trondheim sentrum med seksåringen min. Vi hadde kafe og varm kakao som mål, men på veien passerer vi en mann, sittende i gata, med en liten plakat der han ber om penger. Det siste tipper jeg bare, for jeg leste ikke hva som sto. Ikke fordi jeg ikke brydde meg, men fordi jeg går forbi mange som han i løpet av en uke. Jeg vet omtrent hva som står og jeg er ikke i tvil om at de trenger penger, at de er kalde, sultne og fortvilte.

Jeg leter i lommene mine, men har ingen mynter. Samtidig tenker jeg det samme som jeg alltid gjør når jeg haster forbi. Er det riktig å gi? Hjelper jeg egentlig da? Er det bakmenn som får pengene eller er det bare en myte? Er det ikke bedre å prøve å hjelpe på andre måter, hvilke andre måter i så fall?. Og så videre. «God jul», sier mannen og smiler til datteren min. Jeg hilser og smiler tilbake, men fortsetter å gå. Datteren min snur seg etter han. Klarer ikke slippe han av syne.

«Var han mannen fattig, mamma?», spør jenta mi. «Ja», sier jeg litt fraværende. For jeg tenker tilbake på meg selv som seksåring. Jeg elsket jula da som nå, og jeg ville aller helst at vi skulle være så mange som mulig på julaften. I flere år spurte jeg mamma om vi ikke kunne invitere noen hjemløse til jul. De siste årene har tanken kommet tilbake til meg, foreløpig har det blitt med tanken.

Vi går og drikker kakaoen vår. Med krem og sjokoladepynt på. Snakker om de som ikke har det like godt som oss, blir enige om å ta ut penger og gå tilbake til mannen.

Dattera mi gir han litt penger og sier «Merry Christmas». Det har hun akkurat lært på skolen. Jeg spør hva han heter og hvor han kommer fra. Han er Johnny fra Moldova. Johnny fryser ikke hevder han, for Jesus gir han varme.

Ja vel, men jeg fryser. Jeg blir iskald når jeg tenker på alle pengene vi svir av denne måneden, alt ribbefetttet som renner nedover munnvikene våre før vi skyller det ned med akevitt. Alle gavene vi aldri kommer til å bruke. Og jeg synes ikke dette er greit på noen måte. Jeg tror ikke jeg redder verden med å gi penger til Johnny, men hva slags mennesker blir vi om vi går forbi hver eneste gang? Og kanskje enda viktigere: Hva slags mennesker blir våre barn?

Jeg har ikke gitt opp tanken om å åpne hjemmet mitt på julaften, men i mellomtiden så gjør jeg det jeg får til. Jeg gir fast til noen organisasjoner, jeg hjelper en familie jeg kjenner i Mali med en liten sum hver måned og jeg gir noen kroner når nye katastrofer inntreffer.

Det er ikke mye, men jeg gir i det minste en større prosentandel av pengene mine til allmennyttige formål enn det Olav Thon gjør. Det er da noe.

Og i dag bestemte jeg meg for å bruke litt mindre penger på julegaver og satte inn en sum til Røde Kors i stedet. Det får bare være om dette høres ut som et selvskrytende, politisk korrekt emoutbrudd. Det driter jeg i. Men det er snart jul for helsike, og det som er helt sikkert er at du har mulighet til å gjøre den litt bedre for noen som trenger din hjelp og fortsatt ha råd til den ekstra marsipangrisen, eller den nye julekjolen du har siklet på.

Det er altså dagens adventstips.

Syv sorter til jul

Jeg rakk kun å bake en og en halv sort før jul i år, men hvem bryr seg?

I alle fall ikke jeg så lenge min bror disker opp med syv sorter likevel.

Ikke kaker riktignok, men julegodt av det mer voksne slaget, til etter ungene har lagt seg.

Min bror har nemlig blitt cocktail-nerd, til stor glede for resten av familien. Og her er julens syv beste sorter, til inspirasjon, avslapning og glede (som de ville beskrevet det i et dameblad):

Penicilin: Skotsk whisky, sitronjuice, ingefær- og honningsirup. Fantastisk for de forkjølede blant oss.

En variant av Martinez:  Gin, søt vermut, cointreau, angosturabitter og appelsinbitter.

Boulevardier: Bourbon, søt vermut og campari.

Don Lockwood: Bourbon, Islay scotch, lønnesirup og sjokoladebitters.

New Orleans Buck: Rom, bourbon, appelsinjuice, sitronjuice, ingefærsirup og soda.

Gin Tonic: Gin, selleribitter og tonic. Klassiker.

Champagnecocktail: Champagne og sukkerbit dynket i angosturabitter.

God jul!

Listemani

Jeg har en alvorlig lidelse som blir  akutt forverret i jula.

Jeg er nemlig kronisk distré.

Av den typen som har glemt hva jeg skulle på loftet i det jeg har gått opp trappa. Eller plutselig husker at det er nissefest i barnehagen, og må styrte på Bunnpris og kjøpe nissekostyme i full panikk. Og av typen som finner igjen julekortene som aldri ble sendt en gang rundt påsketider.

Løsningen er som hvert år: Lister, lister and lot`s of it.

Jeg har julegavelister, to-do-lister, handlelister, og nytt av året: jeg lager en kjøreplan-liste med klokkelsett for å huske alt de mest hektiske dagene.

I år glemmer jeg ikke nissefesten i barnehagen: stålkontroll!

Nå virker det kanskje som ansvaret er en smule skjevfordelt her i huset, og at det er jeg som med (følsom) jernhånd styrer skuta sikkert mot det punktet i det fjerne der julefreden til slutt skal sen seg.

Men det stemmer ikke. Ole har faktisk laget sin egen liste han også.

Den er sånn:

PS: For ordens skyld er det hovedsakelig gaver det på den siste lista altså, selv om denne dama må innrømme at hun gleder seg til en ørliten portvin med beina på bordet og Eartha Kitt i bakgrunnen.

 

 

Et juleeventyr

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Ole og Anna om at de ikke skulle kjøpe dyre gaver til hverandre i år.

De hadde nemlig kjøpt seg en I-pad tidligere i desember, og ble enige om at det burde holde.

Og begge dro de av sted for å finne en enkel symbolsk kjærestegave. Hver til sitt kjøpesenter.

Anna dro til City Syd, og lette og lette, og panikken begynte å bre seg. Men med ett var det som om himmelen lyste opp, og et kor av engler løftet henne opp med sin lovnad: Frykt ikke, jeg kommer til deg med bud om stor glede, du har funnet den perfekte lille kjærestegaven. Din oppgave er fullført.

Med lett hjerte, og gaven fiks-ferdig-innpakket, kom hun hjem til herberget der Ole ventet.

Stolt kunne hun fortelle at oppgaven var utført, mens Ole måtte innrømme at han fortsatt ikke var helt i mål.

Før han la til:

«Men jeg har en plan, skjønner du.»

For den jevne leser høres dette kanskje helt greit ut, men for Anna, som kjenner sin mann, skjønte hun at her var det ikke snakk om å holde seg til planen og raske med seg noe enkel røkelse eller myrra.

Og når han begynte å vri seg på spørsmål om han kom til å holde seg innen prisavtalen, skjønte hun at her var det en mann som hadde tenkt å gjøre det enkelt for seg selv med dyrt gull.

Herlig, tenker du kanskje? Langt i fra.

For etter å ha trukket et lettelsens sukk for å endelig ha kommet i mål, må hun nok en gang legge ut på en ny, slitsom vandring på leting etter et ukjent mål.

Og uten engang en prisgrense å forholde seg til, er det bare å følge julestjerna og sette sin lit til at den vil lede vei.

Turist, jeg?

Vanligvis når jeg reiser et sted, er jeg litt for opptatt av å ikke se ut som en turist.

I New York gir jeg blankt f…

Kjører turist-looken på Times Square

Jeg kikker storøyd på lysene, de gule taksiene, spiser pretzels og ristede kastanjer, peker på den digre Mikke Mus-dokka og koser meg.

Og så blir jeg satt ut av at det er kjendiser over alt. I stigende rekkefølge etter kjenthet er fangsten så langt:

Hun som spiller mora til Amy i Judging Amy i en rulletrapp! Whoho!

Chloe Sevigny, hun i Kids vet du. Whuhu!

Og for min del det største øyeblikket: Mr Bates  i Downton Abbey som kjøpte seg Man U-drakt på Nike Store. Jeg hadde bare lyst til å springe bort å klemme litt på han, for han er jo så god og fin på TV, men jeg besinnet meg. Whuhuhuhu!

Og størst, rent objektivt sett: Jeg og pappa gikk oss på Ron Wood i en sidegate i et posh boligstrøk her om dagen. Pappa mente at Ron Wood stoppet opp og syntes det var noe kjent med min far, jeg lurer på om det kanskje var motsatt. Men hvem bryr seg? Det var Ron Wood jo!

Og sånn går nå feriedagan:

Like a kid in a candy shop. Bokstavelig talt.

Pappa svir av dollars i Hello Kitty-butikken!

Klar for et nytt år!

Ole in da hood

Og til slutt:

God jul fra Rockefeller center med juletreet i bakgrunnen:

 

It`s that time of year…

Joda, det er den tida på året da jeg begynner å glede meg.

Mens andre uffer seg over at julemarsipanen kommer i butikken allerede, smiler jeg inni meg og sniker en julebrus ned i handlekurva, mens jeg nynner på amerikanske julesvisker.

Ja, jeg vet det er to måneder til jul. Men desember er så travel, så full av forventning og går så fort, at jeg velger å nyte julestemningen når den plutselig er der.

Og når snøen laver ned i oktober så er det bare å gi seg over, for hvem vet når den kommer igjen.
Julestemningen altså. Snøen er jeg på ingen måte bekymret for.

Men…

…dette er også den tida på året det store spørsmålet må avklares.

Nemlig: Hvor skal vi feire jul i år?

I ukevis har vi utsatt diskusjonen. Vi vet begge den kan bli stygg.

For det er ikke enkelt når nostalgi og tradisjoner skal mikses med tre sett besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn, som igjen har sine juleturnuser med ett år her og ett år der.

Jeg har forsøkt å sette opp en fireårsplan hvor alle får sitt, men den går på ingen måte opp.

I fjor endte vi opp med det eneste fornuftige: Vi ble hjemme, og alle som ville kunne komme hit.
I år tror jeg ikke vi kommer unna med den.

Det ligger altså an til forhandlinger, kompromiss og tøffe prioriteringer.
Og sannsynligvis må jeg gi slipp på noen barnslige kjepphester av noen juletradisjoner.

Og nettopp derfor forbeholder jeg meg retten til å nyte julestemningen når den kommer, om det så er i slutten av oktober.

For jeg har blitt voksen og jula er ikke lenger bare min egen.

Men på den lyse siden: Jeg kan høre på Frank Sinatra akkurat når jeg selv vil, og akkurat nå synger han:

«It’s that time of year
When the world falls in love
Every song you hear
Seems to say
Merry christmas
May your New Year dreams come true»

 

(Nesten for) god helg!

Juhu!

I helga kom intervjuet jeg gjorde med Kamille på trykk og jeg innrømmer glatt at det er ganske moro for en breddefotballfrue å lese om seg selv på glanset papir!

Livet leves best med lave skuldre, sier Kamille i reklamen sin. Da passer det jo godt med en sak om breddefotballfrua.

Helga har forresten vært ganske så fin!

Jeg fortsatte å feire meg selv med en familiebursdagsgrillings. Og var godt fornøyd med å kunne servere denne til kaffen:

Jeg føler for å dokumentere at jeg faktisk også kan bake vellykkede kaker. Her er en bare ørlite brent sitronmarengspai.

Strålende fornøyd var jeg også etter å ha fått nytt vaffeljern av mamma og pappa, hvor sistnevnte, tradisjonen tro, også hadde skrevet noen linjer til meg:

Jeg har jo bursdag på Sveriges nasjonaldag, den 6.juni. (Eller djevelens dag om du er i det humøret…)

Det har i det hele tatt vært en veldig fin helg, noe som dessverre fort betyr kjedelig, politisk korrekt blogging.

Men jeg fant én liten godbit da jeg lette etter noen blomsterkrukker innerst i uteboden.
Under en av julestormene i desember flyttet jeg nemlig i hui og hast en sinkbøtte med granbar og julepynt inn i boden for å unngå at den fløy avgårde.

Og der sto den jammen fortsatt.

Litt pinlig å gå og kaste granbar i starten av juni…

Så lørdagen koste jeg meg i sola på terrassen mens jeg pakka ned julepynt og planta jordbær i kasser.

Alt ved det vanlige i breddefotballheimen med andre ord!

God jul!

PS. Den gode helga fikk også en fin avslutning med to av mine absolutte favoritter Buffon og Modric i aksjon søndag kveld. EM-interessen min er med andre ord stigende!