Regelrett blytungt

I dag er det ikke så mye annet å si enn au, hmm og what??!

Jeg så nemlig en utrolig artig fotballkamp med et angrepsvillig hjemmelag og en hel haug med sykt store målsjanser, men sannelig sitter vi ikke her og depper etter 0-3-tap likevel.

Her er trenerens kommentar på en litt tung lørdagskveld:

KIL/Hemne – Raufoss 2 0-3: Det har blitt så populært å bruke tunge, fotballfaglige uttrykk når fotballtrenere skal beskrive seier eller tap. «Vi slet med å komme ofte nok i numerisk overtall for å skape tilstrekkelig samtidige bevegelser mot et etablert forsvar som var dyktige i både førsteforsvarsrollen og i andreforsvarsrollen – og som hadde en kollektiv forståelse av hvordan de skulle ligge samlet i to bakerste ledd for å hindre rom i ugunstige korridorer.»

Slike ting.

Etter 0-3 for Raufoss 2 tror jeg det er like greit å kalle en spade for en spade.

Vi sov det første kvarteret. Vi sov ved tre anledninger før 0-1. Vi forærte dem et frispark på 16 meter da vi sjøl hadde ballen før 0-2. Og vi får 0-3 da vi ligger i småfrekke 2-2-6 i jakten på redusering på overtid.

0-3-gållen er grei nok. De to andre er altfor nonchalant, og merkelig passivt, ut fra hvordan det har vært tidligere i år.  Og skuffende, sjølsagt. «Skuffende» er for øvrig et understatement.

Offensivt, derimot, er det kanskje den beste kampen vi har spilt i år. Og det er også å kalle en spade for en spade. I hvert fall de siste 70. Det er bra tempo i det vi gjør, folk løper, vi varierer godt mellom å komme rundt på kant og spille inn sentralt – og vi skaper sjanser.

12 åpenbare målsjanser. 14 cornere.

Vi er tre ganger alene med keeper. Raufoss redder fire ganger på streken. Og vi treffer metallet i tillegg.

Offensivt kan vi derfor ikke forlange mer i en slik kamp, annet enn at det ikke går an å gå av med null etter å ha skapt så mye.

Det mot et ungt, men robust Raufoss-lag, som viste strålende moral. De løp for hverandre, kjempet for hverandre, og hadde en meget solid keeper. I tillegg hadde de en god stopper og en god spiss, og i sum var det jevnt bra over hele linja. Det gror bra på Toten.

I sum: Ja. Jeg føler jeg er en ærlig mann, så Raufoss vant, men i dag var det et aldri så lite ran. Sjøl om vi helt korrekt sov defensivt de første 20.

Og det er da man sitter her og henger med hodet.

Fotballproffer pleier å si at de glemmer tap og kamper når de kommer hjem til barna sine.

Vel.

Jeg har to strålende unger og ei forståelsesfull breddefotballfrue. Meget forståelsesfull. Men om proffene legger vekk kampene når de kommer hjem.

Hmmm, det gjør ikke vi i bredden. Det er regelrett blytungt.

Så handler det om å komme seg opp på salen igjen og kjøre på videre. Hadde vi skapt null og nada hadde det vært noe annet. Angrepsspillet var tidvis meget solid.

Opp på salen igjen, ja. Men det blir i morra.

Akkurat nå svir det.

Sur, sur serieåpning

Seriestarten borte mot Orkla kan enkelt oppsummeres slik:

Sur vind, sur kamp, sur breddefotballfrue.

Slik ser man ut etter å ha sett laget sitt tape en kamp i det 90. minutt. Bittert.

Stort mer er det ikke å si om denne kampen fra min side. Overlater derfor ordet til en annen som ganske sikkert også er nokså sur nå:

Trenerens kommentar:

Tja… Da gikk det som det gikk. En veldig god første halvtime på bortebane, hvor vi skaper tre-fire veldig store sjanser, flytter beina, og har fart i ballen.

Et siste kvarter hvor det jevner seg mer ut, og hvor vi er heldig som unngår en i trynet da en Orkla-kar header rett utenfor.

Så glemmer vi litt av det vi står for etter pause. Vi blir usikre, nervøse for at vi ikke har fått uttelling, og gjør uvant mye feil med ballen. Det gjør at Orkla får overganger, der de er bra.

Men vi har fortsatt bra kontroll defensivt, synes jeg, og med fem minutter igjen skaper vi en gigamulighet og et par andre brukbare.

Men da vi ikke scorer, så skjer det som ofte skjer: Vi får en i ræva i stedet.

All-over er vi gode defensivt, synes jeg, men der og da soves det et sekund for lenge, og da smeller det.

Ekstra kjipt at de skjer i det 90. min. Vi burde hatt poeng i denne kampen.

Men slik er det. Kjett, kjett, kjett.

Men nullstille i morra, og gjøre som assistent Skogan sier det så presist: Gnu på videre…

Ge-reit.

Skuffet OleKå.

Olekå (og breddefotballfrue) også i 2013

Nå er jo ikke dette akkurat breaking news lenger, og det er jo for dårlig siden jeg lever svært tett på akkurat denne kilden, men uansett:

Ole tar et nytt år som Tynset-trener, og dermed  blir jeg breddefotballfrue minst ett år til, tjoho!

Akkurat det er jeg selvsagt glad for, selv om det hvert år er knallharde forhandlinger som ender med sammenbrudd, mekling og til slutt en slags enighet ingen av oss egentlig er helt fornøyd med, men som vi kan leve med.

Nå ble ikke dagens kamp mot Charlottenlund akkurat noen lystig markering.

Med Olekås egne ord:

«Det var skikkelig rævdårlig!» 

Charlottenlund – Tynset 4-1. Jeg har gitt voldsomt med skryt til spillerne i mange kamper denne sesongen. Fortjent har den vært, også.

Da er det ingen stor vits i å pakke inn ting når det er som i dag, heller. Planen var å fortsette å ha stort engasjement i spillet vårt, og gjenskape det vi gjorde på mandag.

Det ble med planen.

Charlottenlund er et veldig godt lag når de har med seg alle spillerne sine. Øveraas, Rismark, Juberg, Lyngmo, Fotland (holder koken, den gamle reven), Refseth og Grønning har alle en bråte kamper på høyere nivå, og selv om de ikke trener  ihjel seg lenger, så var de tente og på hugget i dag.

Likevel er det ingen unnskyldning. Vi forsøker å spille som vi kan, men det blir med det vi gjør på egen halvdel. Svak bevegelse og liten besluttsomhet foran gjør det enkelt å forsvare seg mot oss, og når vi sover på et frispark får vi som fortjent. 0-1 til pause.

I pausa snakkes det om å ta igjen kampen, og at vi har tid til å snu det  – om vi begynner å vise engasjement i spillet vårt.

I stedet blir det bare verre.

Så enten fikk ikke vi på sidelinja inn budskapet, eller så var det bare ikke mottakelig akkurat i dag. Etter hvert kaster vi folk fram, og blir kontret i stykker. Masse pasningsfeil, og game over.

To kamper igjen. Så får vi se hvor det ender til slutt. Men 2012 har vært et år for å lære. Hvor vi har gjort alt fra å slå Strindheim til å tape masse poeng for lagene i bunnen (Men igjen: Charlottenlund rykker aldri i verden ned om de stiller dette laget i de to siste kampene).

Så får vi jobbe for å bli enda bedre i 2013, slik at breddefotballfrua får noe positivt å skrive om også i fortsettelsen 🙂

Till next time.

En skuffet OleKå

Så inni #%&!#% og %&#!??% lei!

Noen ganger er det rett og slett ikke så ålreit å være breddefotballfrue.
Hvert år, omtrent på denne tida, blir jeg faktisk ganske så drittlei.

Det kan ha en sammenheng med at jeg kan telle på tre fingre de helgene vi har hatt fri sammen siden april.

Det kan også ha noe å gjøre med at jeg, etter å ha hostet lungene ut av meg i to uker nå, har toppet formen med en potte tett nese og feber.

Eller så kan det komme av at Ole har jobbet eller vært på trening hver eneste jævla kveld denne uka.

Men jeg må innrømme at det hjelper på humøret at jeg ikke er alene:

«Lørdagskveld og ungdomstid…»

For Ole er ikke akkurat i toppform han heller, der han lunter inn døra i halvti-tida etter en lang bortetur, som ender med 0-0 mot Åfjord.

Det koster å drive breddeidrett.

Trenerens kommentar:

Ren breddekamp i Åfjord. Mye tut og kjør, og lite finspill. Hjemmelaget jobbet hardt i en kamp de måtte ha poeng for å ha håp om ny kontrakt, vi jobbet og jobbet, men slet med å gjenskape noe særlig av det spillet vi ønsker å ha.

Skuffa: Kaptein Eidsvåg og Eirik Røe etter kampen.

Kort oppsummert hadde vi to baller i treverket, fire-fem store skikkelig sjanser til, men hjemmelaget hadde noen bra muligheter, dem og.

Innrømmer at jeg er litt skuffet i kveld, derfor jeg er såpass kort på kommentaren. Kunne vel egentlig skrevet: Åfjord 0, Tynset 0 punktum.

Men vi har fire kamper igjen; nå må det GNUS på for å begynne å bikke kamper igjen! 🙂

Till next time

OleKå