Archive for the ‘Hverdagsliv’ Category

Jeg liker å tenke på meg selv som en ganske raus person, men det er én ting som får meg til å bli smålig. Ja, nærmest aggressiv. Eller aggressiv dekker det egentlig ikke. Det får det til å småkoke litt inni meg, på nippet til å eksplodere … Og det er dårlig språk.

Jeg er ikke en sånn irriterende dame som går og retter på andre altså, jeg har tross alt litt sosial intelligens. Men inni meg vet dere, så gjør jeg det likevel.

Inni meg så roper jeg arrrrrgh, det heter ikke kaste inn årene, men legge inn årene. Ja, med mindre du er supersterk og faktisk pleier å kaste årene inn i båten når du er ute og ror. Men du tenker kanskje på uttrykket å kaste inn håndkleet? Tenkte meg det, ja. Og mens jeg er i gang: Det skal ikke være stor bokstav i jobbtittelen din uansett hvor fancy den er, og hvis du sier at det har vært en fantastisk reise, så bør du sannelig ha vært på en ordentlig langtur. For som metafor er uttrykket en større klisje enn Aune Sands samlede.

Og uttrykket i forhold til betyr sammenlignet med, og BARE det. Så hvis du sier at du er god på kommunikasjon i forhold til dine ansatte, så sier du egentlig at du er bedre enn dine ansatte, og det er vel egentlig ikke det du vil si? Og denne er spesielt til deg Dorthe Skappel: Det heter ikke ”syksess”, det heter suksess! Med u. UUUU. Som i hører duuuu?

Hæ? Om det ikke er slitsomt å gå rundt og irritere seg sånn hele tida? Klart det er.

Det er jo en grunn til at jeg allerede har gitt opp en del kamper.  Som orddeling, eller særskriving som det egentlig heter. Du vet de som insisterer på at tunfisk biter i vann, og at ananas ringer (hallo?). For det er rart det der med språket. Det er nemlig jeg som tar feil, og alle de som tar feil som har rett. Eller kommer til å få rett. For språket det gjør akkurat som det vil, og vi kan ikke stoppe det. Ellers hadde vi jo gått rundt og snakket norrønt, eller kanskje bare gryntet på steinaldervis til hverandre.

Språket drives nemlig framover av en iboende latskap i oss, vi vil gjøre det enkelt for oss selv. Alternativet er at vi fortsatt skulle skrevet chauffeur eller brukt ham som objektsform. Er det forresten noen utenom dronningen som faktisk sier ham? Så hvorfor er det så mange som fortsatt skriver det? Dere vet at han har vært godkjent objektsform siden 1917, sant?

Sånne ting går jeg rundt og tenker på, men poenget er at selv om noen av oss har lyst til å kutte av oss øra innimellom, så er det nytteløst. Slaget er allerede tapt.

Det er bare å avfinne seg med (ikke innfinne seg med) at uttrykket ”å gjøre noen en bjørnetjeneste” om kort tid vil bety å gjøre noen en kjempestor tjeneste (for det tror allerede de fleste ungdommer at det gjør) og at i forhold til nå kan erstatte enhver preposisjon. At vi kommer til å pynte oss med en sjole før vi skal på sjino. Og at jeg om kort tid vil være en tekst forfatter, med stor t og f selvsagt…

Men det rare er at det er jo også dette jeg elsker med språket. Det tilhører ikke ekspertene, det tilhører hver eneste en av oss, og det er vi som gradvis forandrer det . Det er vi, folket, som bestemmer over det.

Så får vi smålige språkpedanter bare bite irritasjonen i oss og heller glede oss over de gangene feilene blir geniale i sin absurditet. Som når en tidligere kollega av meg i fullt alvor brukte uttrykket ”å bli født med gullskje i ræva.” Au.

PS: Har du trang til å påpeke skrivefeil i denne teksten så skriv gjerne i kommentarfeltet!

Denne teksten ble først publisert i Adresseavisens Signert-spalte.

Advertisements

Joda, det kan virke litt hyklersk siden jeg i forrige innlegg oppfordret til å kutte ned på julegavehandelen, men når du først skal handle en julegave så er det kanskje ikke så overraskende at jeg synes du skal handle denne:

 

Boka mi!

Nei, se, det er jo boka mi, jo!

Skulle de ikke ha den på en bokhandel nær deg så ikke fortvil, fortsatt er det tid til å få de snille folkene som jobber der til å bestille den til deg, eller du kan bestille den selv og få den enda billigere, for eksempel her.

Første søndag i advent, og i morgen går vi inn i min favorittmåned.

For det er ingen hemmelighet at jeg er et julemenneske. Litt i overkant vil nok enkelte si. For når desember kommer så skal alt være som det alltid har vært. Julestjerna har sin faste plass, de samme kakene må bakes, og nåde den som ymter frempå om at vi kan slå av TVen og heller spille et spill i stedet for å se Grevinnen og Hovmesteren akkurat i år. Vi har jo sett den om igjen og om igjen, argumenterer de, men det biter ikke på meg. For det blir ikke ordentlig jul uten. På samme måte som det ikke blir ordentlig jul uten at storebroren min, med stor innlevelse, dubber Tre nøtter til Askepott med et sekunds forsprang på Knut Risan, eller at jeg og lillebror bruker alt for lang tid på å lage en eggnog, som til slutt skiller seg slik at vi ender opp med å måtte helle ut mengder av god konjakk. Den siste der er vel for så vidt en tradisjon vi muligens kan klare oss uten, men uansett.

Poenget er at jul er tradisjoner, det er gjentakelser, trygghet og nostalgi. Og jeg elsker det. Men i tillegg til den mislykkede eggnogen, så er det faktisk én tradisjon til jeg begynner å bli overklar for å endre på.

For her om dagen hadde jeg følgende samtale med min mann: Han: Vi må finne ut hvordan vi løser dette med gavene i år, vi kommer jo til å sitte med gaveåpningen til langt på natt. Jeg: Ja, du har rett. Det kommer til å bli et helvete.

Et helvete? Seriøst, sa jeg det? Jeg kjente umiddelbart at jeg skammet meg. Er det virkelig mulig å være så vanvittig privilegert at det å få for mange gaver plutselig blir et problem, en utfordring som må løses? Tydeligvis.

Nå skal det sies at vi er 10-12 personer hjemme hos oss på julaften, så det er ikke det av vi nødvendigvis går bananas med kredittkortet, og dynger på med mengder av innpakkede unyttigheter til hverandre som gjør at gaveåpningen tar en liten evighet. Det hjelper heller ikke på at vi alltid har vært nøye på å åpne kun én gave om gangen slik at alle ser hva de andre får, og da blir det fort midnatt før vi er ferdige.

Vel, selv om vi kanskje ikke er verstinger skal det i år tas grep og da holder det ikke å bytte ut et par venninnegave med en symbolsk geit eller to, slik jeg har gjort de siste årene. Skal det monne må det sterkere skyts til. Derfor ser handlelista mi til jul omtrent sånn ut i år:

  • Kjøp noe skikkelig. Gå sammen og spleis på én ordentlig gave i stedet for flere små gaver.
  • Eller følg rådet som jeg hvert år tenker at jeg skal følge, men aldri somler meg til å gjøre: Gi bort en opplevelse eller en aktivitet man kan gjøre sammen.
  • Eller aller helst: Bruk litt mindre penger per gave og gi beløpet du ellers ville ha brukt til noen som ikke allerede er nedsyltet i ting de ikke egentlig har bruk for.

Og nederst på lista en liten påminnelse til meg selv til det øyeblikket der julestresset holder på å ta meg og jeg er på nippet til å velge enkleste utvei, nemlig å kjøpe meg ut av uføret (og det øyeblikket kommer, vær du trygg): Ikke få panikk, men hold på prinsippene. Og hvis du blir redd og bekymret for at noen skal synes du er kjip og gnien, husk på følgende: Det er uansett tusen ganger bedre å være gnien og kjip enn en person som omtaler overfloden vår som et helvete.

(Publisert i Adresseavisens Signert-spalte 27.11)

 

For et par uker siden sto jeg på scenen under Dokumentarfestivalen her i Trondheim og snakket om noe jeg aldri snakker om. Om noe som få snakker om. Om noe jeg skammer meg over.

ij

En ekstra bred breddefotballfrue på Dokkhuset. Foto: Marianne Tønset/Trondheim Dokumentarfestival

Salongen på P2 har nemlig et utrolig kult konsept som heter Salonghistorier der de inviterer folk til å fortelle en historie fra livet sitt på 10 minutter, uten manus. Vanligvis gjør de dette på Kampen Bistro i Oslo, men denne gangen var det på Dokkhuset her i byen, og jeg tok sats, lot skammen ligge og fortalte om den lange, lange veien til de som forhåpentligvis blir mitt julemirakel.

Innslaget kan høres i dagens utgave av Salongen.

Breaking breddenews…

Posted: oktober 31, 2014 in Fotball, Hverdagsliv

Endelig kan jeg slippe nyheten:

Min kjære Olekå blir trener i KIL/Hemne fra 2015-sesongen og jeg er offisielt tilbake som ekte breddefotballfrue igjen!

Selv om det har vært deilig med et et år hvor ikke hver eneste helg har vært reservert fotballen, så har det også vært et år med store breddefotballabstinenser. Og når det først skulle bli en ny klubb, så er det utrolig hyggelig at det er min moderklubb KIL/Hemne!

Ole har jo til og med spilt en sesong for de grønn-hvite for noen år tilbake:

jk

Ole sklitakler Daniel Berg Hestad under et cupmøte i 2006, men husker ikke om han traff mannen eller ballen

Onde tunger ville ha det til at Ole den gang var en større bidragsyter utafor enn på banen, og i comebacket kan vi jo håpe at det stemmer!

 

 

 

I fjor reiste jeg landet rundt for å skrive bok om norsk tredjedivisjon, og det var fantastisk hyggelig på så mange måter.

Men for meg, som er godt over gjennomsnittet glad i kaker og søtt, var det også en ren bonus å kunne smake seg gjennom et ganske så stort utvalg av Norges dugnadsfotballkaker.

På Tangmoen i Stjørdalen så jeg et hjemmelag som allerede var klare for nedrykk, tape så det sang etter for Brumunddal. Det var kanskje fjerdedivisjonsnivå på spillet til trønderklubben denne sesongen, men skuffkaka i kiosken var det klasse over.

jk

Denne kaka er ren klasse

Jeg har aldri smakt maken til saftig og god skuffkake, verken før eller siden, og kastet meg selvsagt rundt for å finne oppskriften. I snart et år har jeg mailet, ringt og twitret for å prøve å finne ut hvem som hadde bakt dette mesterverket, men uten hell.

Helt til Stjørdalens Blad fikk nyss i saken…

jhjhj

Lokalavisa fant kakedama, Hjørdis Thyholt, og arrangerte møte – med kake selvsagt!

Førstesida og to sider inni må sies å være bra dekning av en kakesak fra tredjedivisjon, men de som har smakt kaka skjønner at det fortjener den.

Og endelig kan jeg også dele oppskriften på landets beste skuffkake:

4 egg

3 kopper sukker

250 gram smør

1 1/2 kopp melk

4 kopper hvetemel

4 teskjeer bakepulver

3 teskjeer vaniljesukker

Kanel og sukker strøs på (eventuelt perlesukker og hakkede mandler/hasselnøtter).

Egg og sukker piskes til eggedosis – pisk minst 5 minutter.

Smøret smeltes og blandes med melken.

Hvetemel, bakepulver og vaniljesukker siktes i.

Stekes i langpanne i cirka 20-30 minutter ved 180 grader.

 

PS: Ifølge Hjørdis blir denne kaka kun vellykket om den bakes i fotballsammenheng. Dere får teste det ut!

Jeg har jo basert hele denne bloggen på min folkelighet.

Og selv om jeg ikke akkurat hører på DDE til hverdags, kjøper klærne mine på Ellos eller spiser dårlig mat bare fordi det er billig , så tror jeg at jeg er ganske usnobbete. Sånn i det store og hele.

Men.

Det var før vi skulle kjøpe nye stuemøbler.

Både jeg og mannen er i overkant glad i se TV og vi liker å ha det behagelig mens vi gjør det. Men et sted går grensen min: Det kommer ikke et stort monster av en recliner-stol inn i min stue.

Trodde jeg.

For det skulle vise seg at mannen kjørte taktikk av slueste sort. Først slet han meg gjennom møbelbutikk etter møbelbutikk. Jeg syntes til nød noen designstoler til 18 000 kunne gå an (sånn rent bortsett fra at vi ikke under noen omstendigheter hadde brukt 18 000 på en stol), mens mannen slengte seg ned i den ene stresslessen større og styggere enn den andre, mens han sukket fornøyd.

Etter dager med leting var jeg utslitt og traumatisert av å ha blitt utsatt av en overdose design fra helevete. Jeg våknet om natta, våt av svette, av mareritt om en dobbel stressless med felles koppholdere i midten.

Da vi et par dager senere kom over en rimelig enkel, grå sak på Skeidar, som i tillegg matchet sofaen vår, var jeg såpass mørnet at jeg overga meg.

Tre dager etter fikk jeg bekkenlåsning og det eneste som ga litt lindring?

hjhj

Oi, hvem er det som har lagt sin elsk på nystolen a gitt?

Mannen er forvist til sofaen og jeg, jeg blir liggende i min splitter nye recliner resten av graviditeten.