Verden er ikke en Tore på sporet-episode

Det er en underlig følelse å sette seg ned en lørdagskveld og lese i avisa at vi ikke er de egentlige foreldrene til ungene våre.

For med et pennestrøk gjorde Adresseavisens kommentator Siri Wahl-Olsen den midterste dattera vår morløs i sin kommentar om hvorfor hun sier nei til eggdonasjon. Den avsluttet hun med å fastslå at ”retten til å vite hvem som er ens egentlige mor, er enda viktigere”.

Vi kvakk til begge to. Sto det virkelig det? At donorforeldre ikke er egentlige foreldre? Altså, at kun genetiske foreldre kan regnes som ekte? Plutselig var det ikke bare det midterste barnet vårt, som kom til ved hjelp av eggdonasjon, som ble morløs. Men også storesøstera, som er adoptert.

Og det gjelder selvsagt ikke bare våre unger, for det er tusenvis av donorbarn i landet vårt. Det kan være ungene i nabohuset, i barnehagen eller i parallellklassen. Det kan være nieser og nevøer – og kanskje til og med dine egne barnebarn. Det er kanskje en fjern tanke for alle som har fått ungene sine lett som en plett, på det som så fint kalles ”naturlig vis”. Men disse barna Wahl-Olsen skriver om, er overalt rundt oss. Og de er altså helt vanlige. Mange av dem er til og med gamle nok til å lese avisa.

At det var en underlig følelse å lese denne lørdagskommentaren er egentlig en sterk underdrivelse. Det gjorde ordentlig vondt. At den var bygget på en rekke faktafeil kommer vi tilbake til, men først og fremst ble vi så satt ut av at holdningen om den genetiske suverenitet sto så sterkt hos en aviskommentator i 2017. Ifølge Wahl-Olsen er det genetiske morskapet så sterkt at det trumfer farskapet, for sæddonasjon er nemlig helt ok. Konklusjonen hennes er da at eggdonasjon fortsatt skal være forbudt i Norge av hensyn til barna, som åpenbart ville blitt fullstendig forvirret når det gjelder hvem som er ens mor. Med andre ord: Det ville vært bedre for toåringen vår aldri å være født, enn å bli født inn i vår familie.

Vi måtte opp på loftet for å kikke på jenta som sov i senga si. Hun som vi hadde ventet på i så mange år, som er som snytt ut av nesa på farfaren sin og som velsigner både oss og søsknene sine med sitt nærvær hver eneste dag. Vi så på hverandre og tenkte: Er det virkelig dette vi må beskytte henne mot? Voksne, oppegående folk som insisterer på at hun ikke er hel. Voksne, som sår tvil om det er greit at hun kaller mamma for mamma.

For du kan bære dem i magen eller i hjertet i månedsvis, du kan bysse og rugge gjennom endeløse kvelder og netter. Du kan amme eller gi flaske mens den lille koser med håret ditt i time etter time. Du kan trøste, stelle, bade og tørke oppkast. Du kan leke, tulle, tegne og lære bort hvordan verden henger sammen. Du kan heie, motivere, regne, lese eventyr og få hundre nuss på kinnet av en klissete barnemunn.

Men ifølge Wahl-Olsen hjelper det ikke. Så lenge ditt DNA ikke renner gjennom barnets årer, er du ikke en ekte forelder.

Å være kritisk til eggdonasjon er én ting. Tanken og metoden er fremmed for mange, og vi kan forstå at det ikke er så enkelt å sette seg inn i hva det faktisk innebærer. Det finnes også reelle innvendinger mot en del av praksisen slik den foregår i utlandet, som Wahl-Olsen også nevner. Men det å hevde at donorforeldre ikke er egentlige foreldre, er å spore debatten bort fra det redelige og kunnskapsbaserte – og over i gamle myter.

For skal vi diskutere eggdonasjon, må vi i alle fall ha fakta i orden. Og der skurrer det også i Wahl-Olsens kommentar: Blant de viktigste argumentene for at hun ender med et nei til eggdonasjon er at hun mener det er galt å få betalt for å donere egg, og at det er feil å bruke anonyme donorer. Da er det greit å minne om at dette heller aldri har vært aktuelt i Norge. Hvis det åpnes for eggdonasjon, er det etter samme modell som sæddonasjon der donorene ikke er anonyme og hvor de kun får en symbolsk sum for tapt arbeidsfortjeneste. På toppen av det hele drar Wahl-Olsen inn en historie om surrogati, som er en fullstendig avsporing av debatten, all den tid surrogati er en helt annen metode enn eggdonasjon – som krever sin egen debatt.

Det er en grunn til at donorforeldre sjelden tar til motmæle når vi debatteres, og det er ikke fordi vi skammer oss. Nei, grunnen til at vi som oftest holder kjeft i debatten om eggdonasjon er fordi dette er barna våre sine historier – ikke de voksnes. De færreste har lyst til å eksponere sine barn og skyve dem framfor seg, uansett hvilken sak det gjelder. Unger er sårbare og voksne er ubetenksomme. Wahl-Olsen skriver at det er barnas beste vi må ta hensyn til, og ikke foreldrene, men ser ikke selv det åpenbare: At det nettopp er barna og deres rett til å skape sin egen identitet – fri fra de voksnes myter om foreldreskap – hun angriper med ordbruken sin.

Derfor rant begeret over denne kvelden. Derfor bestemte vi oss for å svare nå.

Det vil alltid være noen som vil synes det er vanskelig å ikke vite alt om sitt genetiske opphav. Det er ikke så underlig, og det er noe vi som donorforeldre skal være ekstra bevisste på å ruste barna våre for – og der er åpenhet eneste veien å gå. Men verden er ikke en ”Tore på Sporet”-episode. Det er ikke slik at alle donorbarn og adopterte går rundt med et hull inni seg og ikke føler seg som hele mennesker, slik enkelte liker å hevde.

Vi har alltid lurt på hvor denne oppfatninga kommer fra, men nå trenger vi ikke lure lenger. Det står jo skrevet i avisa.

NB: Adresseavisen har en forkorta utgave av dette innlegget på nett og papir (fredag 24.3).