Voksent

I år som i fjor, som i året før der og så videre så har jeg faktisk bursdag på denne dagen, 6. juni. Det har blitt en slags tradisjon kan man si.

Og jeg synes det er rett så stas, virkelig. Men jeg skjønner at jeg begynner å dra på åra når kollegaen spøkefullt gratulerer meg med 32-årsdagen, som om 32 liksom er crazy ungt sammenlignet med min virkelige alder…(og det er det slettes ikke).

Skrekkblandet bursdagsfryd og et ekte (crispy) duck face.

Men min kjære kollega har et poeng:

Jeg har blitt voksen. Bursdagen ble feiret med dinner &  a show, og etter tre glass vin ble jeg sur i magen og begynte å tenke på morgendagen. Kvart på elleve satt vi på trikken hjem:

Vel, jeg har i alle fall ikke så mange rynker som det to år yngre skrukketrollet ved siden av meg.

Kvart over elleve var kosebuksa på:

Frokostblanding og melk for å roe magen, det er voksent det!

Ja, jeg er kjedelig, men det aller beste med å bli 34 år er at det er jeg voksen nok til å si følgende:

Det gir jeg fullstendig f… i!

Ett år eldre

For ett år siden, da Ole fylte 31, lagde jeg denne kakekatastrofen:

Svartbanning og surning da jeg etter timesvis med slit endte opp med klumpete, ekkel sjokoladekrem. 

I år har jeg lært:

Sjokoladekake til 39, 90 på Bunnpris og hovedpersonen er like blid som i fjor.

Ole er blitt et år eldre, men ikke minst har jeg blitt et år eldre – og lært at mandag ettermiddag ikke nødvendigvis er dagen for de store, ambisiøse kakeprosjektene.

Hipp hipp hurra for nyvunnet visdom og for bursdagsbarnet Ole!

 

Hurra for meg!

I dag fyller denne bloggen sannelig ett år, hipp hipp og hurra og gratulerer med dagen til meg selv!

I anledning dagen har det selvsagt vært en rekke prominente personer som vil gratulere.

Noe overraskende var det likevel at denne karen har et brennende engasjement for norsk breddefotball:

Nei, men, det er jo Robbie Fowler jo!

Okei da, så var det kanskje ikke slik at han ba på sine knær om å stille opp med Tynset-skjerfet, men han var i alle fall fornøyd med at «it was the right colours at least…».

En annen Tynset-fan i anledning dagen var han her:

En smørblid Freddy Dos Santos frykter alvdølene blir forbanna når de ser dette….

…og i Hamburg sitter en vaskeekte fotballfrue som innrømmer at hennes liv som småbarnsmor av og til minner mer om breddefotballfruas enn om hovedfruas.

Per Ciljan Skjelbred og kona Kristina er Trygg/Lade-supportere, men gjør et lite unntak her.

Jo da, det er gøy med bursdag, men de aller fineste gratulasjonene har jeg fått av dere som har vært innom denne bloggen hele 600 000 ganger det siste året. Det er jeg utrolig glad for, så tusen, tusen takk!

Og så har jeg én fan som jeg setter ekstra stor pris på, for uten han hadde det slettes ikke vært noen blogg:

Min kjæreste breddefotballtrener, Olekå.

 

 

Bake kake søte…

I hovestaden, lar jeg meg fortelle, er det ikke lenger stuereint å servere pølser, is, kaker og muffins når man har barnebursdag.
I stedet byr man barna på litt oppskåret frukt og grønnsaker, og hvis man er riktig så heldig kanskje litt gojibær, usaltede nøtter og et glass sukkerfri, økologisk saft.

Til helga rykker 15 femåringer inn i stua vår, og jeg begynner å skjønne hva som egentlig ligger bak oslomødrenes (og fedrenes?) sunnhetsregime:

Hvem vil ikke heller kutte opp et par gulrøtter enn å stå på hodet i en sky av hvetemel, muffinsformer, smelta sjokolade og melis flere dager til ende?
Hvem vil egentlig risikere at sjokoladekaken revner  (ja, den gjorde det i fjor.  Les mer om det her.), svi pizzaen eller oppdage at man har glemt å kjøpe lys til kaka like før gjestene kommer?

De har rett og slett vært geniale der nedi hovedstaden og gjort det enkelt for seg selv.

Mens her på Ugla er det nok ikke helt kutyme  å gå helt no sugar, no carb, no fun, riktig ennå, så enn så lenge fortsetter vi med kakebonanza.

Men jeg har lært siden sist:

Litt hjelp fra det lokale bakeriet med det fine navnet…

Og litt hjelp fra Toro…

Og vips så ligger det an til et bursdagsselskap uten at mor tyr til tårene…

Og dessuten, bursdagsbarnet selv har kun følgende krav til serveringen:

Så lenge det blir sjokoladekake med tuttifrutti-strø og non stop er 5-åringen fornøyd.

Og det ønske skal selv breddefotballfrua klare å etterleve.

Hurra for meg…

«Mamma, er du mormora til Ole?», spurte dattera i går.

«Nei, da ville jeg jo vært mye, mye eldre enn han», svarte jeg.

«Men du holder jo på å bli veldig gammel da», parerte hun.

Hmmm. Nå er jeg riktig nok i overkant glad i kryssord og småkaker. Og i dag hadde jeg så vondt i hofta at jeg «måtte» spontankjøpe disse:

Jeg har bursdag i dag (tjoho!) og prøvde meg med høye hæler. Det gikk ikke så bra, så kjøpte disse i gave til meg selv.

Men jeg feirer mine 33 unge år uten angst for alderen. Det er mer enn jeg kan si om min to år yngre ektemann som helst ikke vil høre snakk om at han nå er i 30-åra.

Men i dag var det altså min alder som skulle markeres:

Under «Lykkens portal»på vei til bursdagsdate.

Crispy duck for to som får en sindig østerdøl til å bytte ut det vanlige «helt greit» med superlativer som «veldig godt».

Liten stopp på solsiden for å hilse på Singsås-gutta Bjørn Ivar og Øystein, før plikten kalte og jeg måtte hjem og blogge!

Tidligere på dagen var det tid for gaver, og kjæresten min er slettes ikke så verst der altså.

Jeg elsker alle typer spill, konkurranser og hageleker.          Ble derfor barnslig glad da jeg åpna denne gaven!

Og så fikk jeg dette:

Da vi ble sammen fikk jeg et hjertesmykke av Ole som jeg nylig mista, til min store fortvilelse.                                          I dag hadde han kjøpt et nytt ett.

(Dyrt var det også, for jeg smugkikka på kvitteringa…)

Så dere av kompisene hans som har antydet at dere tviler på Olekås romantiske evner har altså ingen grunn til bekymring.

Riktignok er det lite snakk om lysfontener og få svulstige komplimenter i hverdagen. Men en mer omsorgsfull, snill og god kjæreste kan jeg helt ærlig ikke ønske meg.

Og der tråkket jeg selv godt over svulstig-grensen, men skitt au. Jeg har jo bursdag og kan si hva jeg vil!.

Nå verker hofta så mye at jeg tror jeg må ta meg et glass portvin før jeg legger meg, men gammel, jeg? Langt i fra!

God natt!

Hurra for deg! (Og en kakekatastrofe)

I dag fyller Ole 31 år og det er duket for bursdagsfeiring i breddefotballheimen!

Fotballtrenerbursdagsfrokost!

Under frokosten var det klart for gaveåpning:

Jeg hadde gått for den klassiske: «Jeg vet ikke hva jeg skal kjøpe så jeg kjøper mange små gaver for å komme unna med det».

Takk til Eirik Røe for tipset om stoppeklokke. Det forsvinner nemlig omtrent én i uka her i huset.

Oles tante Heidi traff kanskje enda bedre med sin gave:

Trøtt, men glad: Ikke hver dag man vinner 500,- på flaxlodd!

Så var det dags for å iverksette mine plikter som god breddefotballfrue. Det må jo bakes bursdagskake, og det skal skje fra bunnen av!

So far so good. Jeg lager kakebunn og Alida setter pris på å få vispene og slikkepotten etterpå.

Kakebunnen går altså helt fint, jeg stivpisker eggehviter til marengs og smelter sjokolade i vannbad. Null problem!

Så er det sjokoladekremen. Den ser enkel ut på papiret. Bare noe hakking av sjokolade og pisking av krem. Piece of cake, bokstavelig talt.

Men hovmod står som kjent for fall, og noe går fryktelig galt.

I stedet for å se sånn ut:

Orginalen ala Sverre Sætre.

Ser min kake sånn ut:

Ikke helt den silkemyke kremkonsistensen jeg var ute etter...

Jeg vet med en gang hvor det gikk galt. I overmotet etter å ha lykkes så greit med bunnen, valgte jeg å overse oppskriften som presiserte at sjokoladen til kremen skulle finhakkes. Jeg slurva rett og slett, og endte opp med en smuldrete krem med sjokoladebiter.

«Kaka ble ikke helt bra!», roper jeg til Ole.

«Ok, men det er ikke like stor krise nå som sist, sant?», kommer det nervøst tilbake.

Han tenker på 4-årsdagen til Alida.

Det er rett før gjestene kommer og det gjenstår bare bare å pynte selve juvelen i kakesamlinga: Sjokoladekaka.

Jeg skal ta den perfekt stekte bunnen ut av forma, og da skjer det: Den revner i to, så i fire. Hele kaka bare smuldrer opp. Jeg ser på klokka. Det er et kvarter igjen, og stressnivået er ganske høyt fra før.

«Kaka ble ødelagt, det er krise», roper jeg med gråten i halsen.

Ole skjønner alvoret og prøver å berolige:

«Det går helt sikkert bra, det ordner seg. Du har da bakt så mye annet».

Feil svar!

«DET GÅR IKKE BRA! DET ER JEG SOM ER MAMMAEN OG DET ER JEG SOM BLIR VURDERT AV DE ANDRE MAMMAENE, IKKE DU. DU ANER IKKE HVA DU SNAKKER OM!», roper jeg tilbake langt over randen for nervøst sammenbrudd.

Ole holder klokelig kjeft, og jeg lapper gråtende sammen kakebunnen så godt jeg kan. Med krem oppå kan man nesten ikke se at noe er galt. Ett minutt etterpå ringer det på døra. Den første gjesten kommer selvsagt 10 minutter før tida. Jeg tørker tårene og tar smilende i mot 17 ville 4-åringer.

Ikke én av dem bryr seg en døyt om hvordan en sjokoladekake skal se ut.

Uansett. Nei, Ole. Det er ikke krise i dag. Kaka smaker nok godt, sola skinner og heldigvis er det bare vi tre som skal spise den. Alles gut og gratulerer med dagen!

God søndag alle sammen!