Å true med skjegg

 Trenerens kommentar (Tynset – Meldal 4-0):

Jeg har dårlig skjeggvekst, har jeg alltid hatt.

Viking-rødt og barskt i mitt eget forvirrede hode, mer pistrete og tustete i andres – deriblant breddefotballfrua (sjøl om ho samtidig har forsonet seg litt med det).

Deriblant også Tynset-spillerne.

Og etter to tap på rad, Tiller og Challa, hvor særlig det siste sved på grunn av prestasjon (godt under pari), gjorde jeg som i den svake perioden vi hadde i vår:

Sparte til skjegg, som ikke skulle fjernes før vi fikk oss en seier.

Og så stod jeg der da: Vikingrød og barsk, men samtidig pistrete og tustete, på spillermøtet før Meldal-kampen.

Akkurat som jo gjorde mot Steinkjer i vår, da vi hadde tapt med på bittert vis i tre kamper på rad (Buvik, Nybergsund og Tiller).

Og da snudde det!

Det var veldig godt å vinne en fotballkamp igjen. Særlig etter at vi leverte slik vi kan i 2. omgang, og var gode. Tre scoringer, mange sjanser og solid gjennomført.

Så var det godt å barbere seg igjen, også.

Ellers skal jeg ikke dvele mer ved det, ettersom det er lenge igjen av sesongen, og neste kamp nærmer seg!

Men som de sier på landsbygda for å komme inn på voksenfest: Skjegg er leg!

Skjegg er leg!

Ole Kå.

Det er jaggu meg rart…

Det er jaggu meg rart kåss det kan gå te, tenk at du går i lag med me… synger Hellbillies.

Og det er mye som er rart.

Ikke minst at jeg har blitt så gammel at jeg digger Hellbillies, men også at jeg i en alder av 34 allerede har giftet meg for andre gang (hvem skulle trodd!).

Brud om noen timer, men først skal slekta hentes på Tolga stasjon.

Litt senere, har håret fått krøll og jeg har fått «den finaste eg veit.» Og jeg tror ikke han var så verst fornøyd han jeg gifta meg med heller:

Just married! Foto: Joakim Reinaas.

Dette er langt i fra bredde, stort bedre får du oss nemlig ikke:). Foto: Joakim Reinaas.

Deretter var det klart for middag, taler og en underlig hybrid av trønder- og østerdal-fest på lokalet, og det funket heldigvis som bare det.

Rapportene melder om intens dansing til halv fem, og denne plakaten kan tyde på at det stemmer:

Beviset på at det har vært en bra fest! 

Nå: sliten, lykkelig og så godt gift at det holder en for en stund nå.

 

 

Sommerfred og en lettkledd keeper

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært litt tøffere å være breddefotballfrue i år enn i fjor.

I fjor var Tynset nyopprykkede og hadde alt å vinne. Etter andreplassen i fjor derimot er kravene skjerpet, og da hjelper det heller ikke at avdelingen er langt tøffere enn i fjor.

Så etter en vår med en noe frustrert og fraværende breddetrener var dagen i dag akkurat det familien trengte: 3 viktige poeng å ta med seg inn i sommerferien.

Glade og klare for sommeren etter 2-0-seier over Orkla.

Selve kampen oppsummeres av Olekå under, men først byr keeper (og dagens beste) Emil Fiskvik på seg selv (noe jeg selvsagt håper drar en masse klikk fra ville ungjenter landet rundt):

Lettet og lettkledd etter seieren i siste kamp før sommerferien.

 

TRENERENS KOMMENTAR (Tynset- Orkla 2-0):

Noen dager er det lite som slår breddefotballen!

Ja, vi har variert i overkant mye i vår, og det har omtrent vært like mange nedturer som oppturer. Men noen dager… Noen dager er det fint lite som slår denna breddefotballen jeg har blitt så glad i.

Som i kveld. Da blir to og en halv time i bil tilbake til Trondheim etter å ha vunnet 2-0 over Orkla svært overkommelig!

Guttene var tente i god tid før kampen, to gode treninger torsdag og fredag, og helhjertet i 90 pluss tillegg da det trengtes som mest.

Ja, vi har spilt mer langs bakken enn vi gjorde på en stor nytrømo-bane i dag. Og vi har sikkert skapt flere sjanser, også. Men jeg tror aldri spillerne, og da snakker jeg om samtlige i rødt, har lagt ned flere meter under en kamp enn i dag.

Og da vi i tillegg scoret først, og fulgte opp etter pause (som vi har slitt med før i år)… Ja, da er vi ikke så forbaska lette å slå. Det viste vi sist mot laget som er likt med Tiller i toppen (Verdal), og det viste vi mot Orkla i dag.

Meget solid helt bakerst, to backer som gjorde Orkla-vingene usynlige, et stopperpar som har stor del av æren for at vi har sluppet inn færrest i avdelingen i år, en midtbane som løp skjorta av Orkla-spillerne, to kanter som skapte trøbbel – og en midtspiss som scoret igjen – og hvor lyskestrekken holdt i 75 minutter.

Ta med tre innbyttere som viste at bredden i stallen er absolutt på plass – og det meste er oppsummert.

Det er da jeg nå, når ferien er et faktum, skulle ønske vi hadde klart dette hver helg. Vi har rotet for mye, men har også spilt jevnt med ALLE (unntatt Blink borte, hvor vi tapte fortjent), og burde hatt et par-tre poeng til.

Men men. I kveld koser vi oss med seieren. Så skal det jobbes tøft i sommer. 12 kamper igjen. Intet annet valg enn å gnu på.

F.v: Målscorer Lars Strypet, overlykkelig trener og kaptein Henning Røe.

PS! Bare til sammenlikning: I fjor avsluttet vi våren med hjemmetap for Tangmoen. Både breddefrua og breddetreneren kan skrive under på at det er STOR forskjell på å ta ferie med seier sett opp mot å ta ferie med tap.

Ge-reit.

Till next time (i sommer en gang, evt neste uke, det er visstnok en bryllupsfeiring på trappene…)

OleKå!

Da var det dags

Jeg er en jævel på logistikk og organisering av livet. Virkelig. Der er jeg god.

Det jeg ikke er så god på er å bli fratatt kontrollen.

Så når jeg er i sluttspurten av tre saker og har timet det slik at jeg akkurat rekker meg til NRK på Tyholt for å være med i Torsdagsgeriljaen på radio, så blir jeg ganske stresset når jeg mottar en pakke med en tynsetdrakt, en tiara og et brev som sier «Du skal drikkes ut. Nå.»

En ting er at jeg har angst for sånne utdrikkingslag hvor man må kle seg ut og gjøre dumme ting, og selv om jeg bærer tynsetdrakten med stolthet er jeg skeptisk til tiaraen, men aller mest angst har jeg for å ikke vite hva som skal skje de nærmeste timene.

Heldigvis har jeg snille venner.

Sammen med medgeriljadame og sanger Betty Stjernen etter sending.

Jeg får lov å fullføre pliktene med en halvtime på direktesendt radio (uten tiara) før den seriøse utdrikkingen begynner.

Det merkelige er at det der med å ha kontroll ikke blir så fryktelig farlig etter hvert som proseccoen og drinkene keeps on coming. Underlig det der.

Etter to glass prosecco bærer jeg min tiara med stolthet.

Etter noen glass til ler jeg som jeg ikke har ledd på aldri så lenge, og etter ytterlige noen glass prates det om ting som aldri skal refereres noensinne.

Etter enda noen timer husker jeg hvorfor jeg aldri gjør dette lenger. Når jeg våkner kvalm og med dundrende hodepine etter tre timers søvn og lukter en blanding av gubbsvette og gammel festival, demrer det for meg at moroa har sin pris.

Da er det bare å få i seg nok salt og nok sukker og vente på at smerten gir seg.

Og selv om jeg fortsatt må sitte helt stille i sofaen for å ikke bli kvalm, så er jeg ikke i tvil:

Ett hundre prosent verdt det, og jeg gjør det gjerne igjen!

(Neida Ole, pust rolig, to utdrikkingslag og to bryllup får holde, jeg lover…)

Årsbeste

Trenerens kommentar:

Tynset – Ranheim 2 2-1: Fire hjemmekamper. Tre tap. En hjemmekamp på naturgresset. Ett tap. Det var de kalde, tørre og kjipe fakta før Ranheim 2 kom på mandag. Og som serieleder og meget imponerende 4. runde-klare etter å ha slått Aalesund, hadde Ranheims 1. div-gutter ingen kamp i helga, og kom til Nytrømoen med et meget solid lag, med Bye/Karlsen/Riksvold i front – med Kråkmo rett bak.

Siste hånd på kampplanen legges over en middag på Milano, Tynset. Breddefrua mobber ansiktsuttrykket, og mener det er ren posering. Men det er det IKKE, breddetrener.anm.

Planen var dermed enkel. Vi måtte gnu på fra start. Og det er under 1. omganger som i går man føler man får igjen for treninger i snø kl 21 på kvelden i januar og februar, mens vanlige folk sitter hjemme i varmen og ser på Tsjæmpion Liigs.

For da var vi gode.

Tidvis strålende spill, seks-syv store sjanser, uttelling til slutt (Engan etter godt, gammeldags raid) og go-stemning på vei til garderoben.

Artig og at vi følger opp de første 20 av 2. omgang, og får uttelling på den tredje store sjansen også i den omgangen ved Aakerøien etter å ha blitt servert av Flatgård.

Så tar Ranheim over litt mot slutten, og har ballen mest etter at Karlsen ut av intet dunker ballen i vinkelen frå skrått hold kvarteret før slutt, og reduserer.

Men de skaper egentlig ikke noen flere sjanser, og vi står meget godt som lag – og ror det greit inn.

Vanskelig å trekke fram enkeltfolk etter en slik kamp, hvor fireren bak nøytraliserer guttene med 1. div-erfaring, hvor midtbanen løper og løper og irriterer vettet av motspillerne, og hvor angrepsrekka ser skarpere og skarpere ut for hver kamp som går for tida.

Dette var en av de aller beste kampene vi har spilt på en god stund, og måtte det vare. For er det en ting som er sikkert i denne avdelinga, så finnes det INGEN enkle kamper!

Eidsvåg, Brendryen og Røe tok krigen!

Ge-reit!

OleKå.

Det går likar no

I går. Dårlig stemning.

Etter en særdeles hyggelig sommerfest med en god del hvitvin på fredag var det ingen kjempeide fra min side å legge heller i hagen lørdag morgen med dundrende hodepine. Og når makkeren også er litt bortreist i hodet fordi toppscoreren og kapteinen er ute med skade og keeperen var usikker til søndagens kamp, da er det fort gjort å surne i stedet for å samarbeide om graving, vatring, steinbæring og det som hører med slike hyggelige hagesysler.

I dag derimot, etter en god natts søvn,  4-0 over Byåsen 2 og burger på terassen, går alt så meget bedre:

Fotballbrun fra halsen og opp, det skal han ha!

Og vips, var vi ferdige, uten krangling til og med! Utrolig hva 3 etterlengtede poeng gjør med humøret (og samlivet)!

Trenerens kommentar:

For første og eneste gang i år hadde jeg gangavstand til kamp, og bare det i seg selv er godt (tok bil likevel, men uansett).

Og da gutta viste at den siste halvtimen mot NTNUI IKKE skal bli noen vane, og var på hugget kampen gjennom, er det enda bedre.

I sum altså strålende, og godt for oss selv å få bevist at vi evner å avgjøre kamper også i 2013.

Det startet forholdsvis jevnt, med et lite spillmessig overtak til oss. Byåsen 2 har teknisk gode spillere, og med bl a Høvik og Bye var de heller ikke veldig juniorpregede.

Det er ikke vi heller, selv om Torgeir Nybø startet som stopper i dag – solid! – og både Vebjørn Strypet, Einar Lunåshaug og Erik Nordengen kom inn, i tillegg til at Ola Brovold var med i troppen.

De klarte seg godt, i tillegg til at de voksne viste at de er voksne. To-tre ganger burde vi også fått uttelling før pause, mot Byåsens ene store sjanse som en ryggplaget Emil Fisk var rask på.

Etter pause var det imidlertid ikke tvil. Da Tsemetsis åpnet ballet tidlig i omgangen, med en frekkis bestefar med fortid i AEK Athen ville ha vært stolt av, hadde vi god kontroll. Spillet satt bedre, det var tempo i det vi holdt på med, og Byåsen-gutta måtte løpe.

Engan, Vebjørn Stryp og evigunge Aakerøien fikk hull i tillegg til Tsemetsis, og det var kontroll.

Herlig!

Så får vi satse på at Flatgård/Capt Røe er tilbake snart, slik at konkurransen om plassene holder seg stor. I dag tok i hvert fall erstatterne bra vare på sjansene sine!

Nå: Ny helhjertet treningsuke. Ny match mandag.

Mål: Prøve å vinne en kamp på hjemmebane. Det har jeg nesten glemt hvordan gjøres!

OleKå!

 

 

Jeg skal gi ut bok!

Jeg har vært litt fraværende her inne i vår, men det betyr ikke at jeg har sviktet breddefotballen.

Snarere tvert imot.

Jeg har nemlig jobbet med et hemmelig prosjekt en stund, som jeg nå endelig kan snakke høyt om:

The deal is done!

Jeg skal nemlig i løpet av årets reise rundt i Norge og dokumentere idrettsgleden, engasjementet, reisingen, pengene, dugnadskulturen, samholdet, bygderivaliseringen og alt det andre som hører til  norsk tredjedivisjon. Og neste år kommer altså den første og eneste boka om breddefotball ut på Kagge forlag, skrevet av yours truly.

Det er nemlig i tredjedivisjon det skjer, og sitter noen av dere på gode historier om enkeltpersoner, klubber eller fenomen  fra breddefotballen rundt om i landet, så send meg gjerne tips på: breddefotballfrue@gmail.com

Blek start – moro til slutt

Trenerens kommentar:

TYNSET – CHARLOTTENLUND 5-2: 

Vi må et helt år tilbake i tid siden Tynset sist evnet å slå tilbake og vinne etter å ha havnet under i en 3. div-kamp.

Frøya borte. 1-3.

Siden har vi maks klart uavgjort etter å ha blitt liggende under, eller like ofte: Fått et mål til i sekken, og tapt. Egentlig uavhengig av motstander og plassering på tabellen (Det skjedde like gjerne mot Strindheim som mot Tangmoen og Frøya hjemme).  Vi har blitt stresset, og slitt med å snu det.

Så, etter fire kamper med dårlig betalt i 2013, hvorav tre ettmålstap, var jeg forholdsvis lugn da Charlottenlund gikk opp i 1-0 i ettermiddag, ettersom det var så veldig tidlig i kampen, og at det MÅTTE skje noe mer i løpet av de 85 minuttene som var igjen.

Men da vi – etter å ha utliknet til 1-1 – fikk enda en i sekken rett etterpå…

Vel…

Da var det ikke like lystig på benken, må det innrømmes her.

Men så tok vi oss sammen igjen. Fortsatte å tro på opplegget vårt. Spilte langs bakken, forsøkte å holde tempo i det, og flytte etter mye folk i angrep.

Utførelsen sto ikke til S (i det gamle karaktersystemet, for unge lesere beklager jeg den gamle referansen). Men den sto til en godkjent M.

Vi fikk utlikningen før pause, og etter en noget opphetet prat i pausa, var 2. omgangen til å kjenne igjen. Bedre fart, bedre bevegelse, tre scoringer, tre-fire megasjanser til så score flere, og fire-fem andre meget bra muligheter.

Etter tre tap på de fire første hadde jeg tatt imot en 3-2-seier med åpne armer i dag. Så fikk vi fem til slutt. Og det gjør godt!

Senkede skuldre i Tynset-leiren etter kampen. Eidsvåg i forgrunnen.

Så skal spillerne ha honnør, og smile over seieren i kveld. Artig for Brendayon (Brendryen) og Tsemetsis at de fikk åpnet kontoen, og tverrvendingen av Aakeørien før 5-2 var det god, gammel klasse over.

Men i morgen må vi være tilbake på nett.

Ny kamp allerede søndag. Da får vi se hvor mye denne seieren har betydd i denne delen av sesongen.

OleSkrå.