Blek, men fattet

Ei uke i ferieland er akkurat passe på nesten alle slags vis.

Vi har vært gjennom samtlige fem restauranter på det lille feriestedet som alle serverer varianter over de samme turisttilpassede greske rettene.

Vi har blitt på nikk med den litt slitne rockern som sliter med å bestille øl på trøndersk i hotellbaren.

Og den stadig voksende haugen av uleste jobbmail begynner å bli så insisterende at skuldrene ikke lenger klarer å holde seg senket.

Ei uke, er altså nesten akkurat passe. Bortsatt fra når det gjelder én ting.

Det er nemlig akkurat to dager for lite til at jeg skal utvikle noe som ligner på brunfarge.

Det er visst et must for bloggere å posere i bikini, så jeg har kastet meg på trenden.                                        Breddefotballfrue i bikini der et sted altså…

For atter en gang er jeg blekest på flyet hjem, til og med slått av en fregnete kar fra Tynset med pigment som en glassmanet.

Hvis noen skulle være i tvil: Fregnete kar fra Tynset.

Ingen tvil om hvem som vant kateoriene mest fregner, mest soleksem og brunest.

Men jeg insisterer hardnakket på én ting. Hadde jeg fått de to ekstra dagene så hadde det gjort susen. Jeg trenger nemlig den første uka bare på å bli mottakelig for sola. Etter det går det kjapt.

Det er bare så utrolig sjelden en ferieuke har ni dager.

Blek vin, blek dame.

Så atter en gang reiser jeg hjem blek, men fattet.

Og ganske mye lykkeligere enn da jeg var 14 og det å bli brun var feriens ultimate mål.

Rapport fra ferieland del 2

Ferien går sin gang.

Vi lærer ikke og blir like overrasket for hver dag over at det går an å bli solbrent på også disse kroppsdelene.

Ble ordentlig solbrent i går, men skitt au… Det går sikkert fint å bygge sandslott i baris i dag!

Ole på sin side er også overrasket over at han for første gang har klart å få fregner på absolutt alle kroppsdeler uten om én. Men nok om det.

Det jeg forøvrig ikke lar meg overraske over er Oles evne til å søle på absolutt alle plagg han har.

Og han har en forkjærlighet for lyse plagg den mannen…

Først var det sennepssaus på lysegrå shorts. Den klarte jeg på magisk vis å få av. Så appelsinjuice på samme shortsen, og nå: Ketchup på Tyskland-trøya han fikk i gave av meg før VM…

Ellers er det de små tingene som opptar oss i feriemodus. Å få gått på do til riktig tidspunkt, reglene i vri åtter og om vi har kommet til episode 4 eller 5 i andresesongen av six feet under.

Og vår daglige diskusjon: Er det bare i mitt syke hode at denne klippen ser ut som en fallos?

Ok, det vises ikke så godt på dette bildet, men tro meg, det er ikke mulig å ikke se det samme som meg.

Men hvis vi ser bort fra 24 myggstikk per natt så kan jeg bare gjenta:

Paradis!

Itsy bitsy teenie weenie…

Jeg og hovedfrua har jo en del til felles.

Ikke bare skal både hun og jeg til Hellas på ferie straks, men vi sliter også begge med at vi har alt for mange bikiner å velge mellom.

Jeg gikk nemlig gjennom skapet i kveld for å sjekke ståa.

Statusen var nedslående. Og det var ikke antallet det sto på…

Her er et representativt utvalg:

Gul sak, eller den var gul en gang, hvor strikken har morkna. Mener dessverre å huske at jeg plutselig oppdaga at den ble gjennomsiktig når den ble våt.

Dette var jo en lekker liten sak. For sju år og like mange kilo siden i alle fall…

Hotpants ala Pamela for de som husker H&Ms bikinireklame fra slutten av forrige årtusen. Har hvite malingsflekker fra jeg malte en veranda sommeren 2003.

I alt sju totalt ubrukelige eksemplarer av sorten gravde jeg fram fra glemselen. Men kastet jeg dem?

Nei.

Det kan jo hende de plutselig passer perfekt en dag!

Og neste helg vet jeg hva jeg har å gjøre: Ut og kjøpe et nytt framtidig medlem av forkastede-bikiner-klubben.

Som ikke blir gjennomsiktig i vann.