I provokasjonens tid

Hans Rotmo er ute og raljerer igjen, denne gangen sammeligner han asylsøkere med lus og lopper. Og han gjør det fra sitt fete hus ved Spanias solkyst. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Forrige gang ble jeg så provosert at jeg skrev dette innlegget.

Denne gangen trekker jeg på skuldrene av Rotmo. Jeg kan ikke la meg provosere av en som åpenbart har mistet kontakten med virkeligheten. En som ikke er interessert i en anstendig debatt. En som ønsker å skape splid fremfor å finne løsninger.

Det jeg lar meg provosere over er avisene. Som lar Rotmo forfekte sin egen konstruerte sannhet om innvandrere og samfunnet vårt uten særlig motstand. Som fortsetter å gi han spalteplass, nesten uten kritiske spørsmål.

Og jeg lar meg provosere av Byavisa, som i dag lot øyelege Jan Guldahl i Trondheim få komme med de mest horrible uttalelser om innvandrere over hele fem sider, inkludert forsida, uten å stille han ett eneste kritisk spørsmål. Jeg fatter ikke at det er mulig.

Avisene elsker ordet provosere. Tilsynelatende så mye at man lar seg blende av tanken på overskrifter og antall klikk, og glemmer å stille de viktige spørsmålene.

Spørsmålene som stiller krav til den som kommer med ekstreme ytringer.

Uten disse spørsmålene får vi ingen samfunnsdebatt, da får vi bare provokasjon for provokasjonens skyld.

Det er det bare avisene som vinner på.

Dette er personlig

Hans Rotmo, dette er personlig.

Jeg har ofte holdt kjeft når jeg burde ha sagt fra. Som mor til ei datter født i Etiopia opplever jeg hverdagsrasismen regelmessig.
Alt for ofte holder jeg kjeft.

Hvorfor?
Fordi jeg ikke ønsker å gjøre min datter oppmerksom på at folk ser på henne som annerledes, som underlegen, som fremmed, som en trussel. Som en søt neger med deeee traktorleppene. Osv.

Jeg holder kjeft og ignorerer så mye for å la henne føle seg normal.

Men dette orker jeg ikke holde kjeft om.

Hans Rotmo: Du tar en hel gruppe med mennesker, hvis eneste ting de har til felles er at de bor i Norge uten at de er etnisk norske, og tillegger de en rekke holdninger og kvaliteter på bakgrunn av det. Det er rasisme.
Og slikt driver vi ikke med i Norge, eller?

Dessverre så opplever jeg mennesker med holdninger som Rotmos stadig vekk, men rasister, nei Gud forby! Vi er jo norske, vi mener da vel. HVIS JEG IKKE KAN SI NEGER HVA SKAL JEG KALLE DEM DA? Vi må da få lov til å si å gjøre akkurat hva vi vil, for vi mener ikke noe vondt med det. Det er typisk norsk å være selvgod.

Men det er vondt. For de som opplever å bli behandlet annerledes kun fordi de ser annerledes ut.

Og det er vondt for meg som må rømme fra Bunnpris fordi en voksen mann truer min 4-årige datter med bakgrunn i nøyaktig den samme retorikken som Rotmo bruker i sin sang.

Og akkurat nå er jeg glad det er lenge til jul. For å se dattera mi frydefullt synge om tante Anna, og samtidig tenke på at han som skrev de vakre julestrofene er den samme som nå bidrar til å gjøre framtiden hennes hakket mer utrygg…

Det er ikke til å bære.