Sinna mor

Tre dager til ferie.

Bare tanken burde gjort meg lys og lett til sinns, og fått all irritasjon, skit og agg til å prelle av.

Sånn er det dessverre ikke.

For når køa ut av sentrum beveger seg hundre meter på en time, og jeg ikke har rukket å spise, ikke er ferdig med å jobbe og må skrive ferdig saken hjemme, og Ole ringer for å høre om jeg kan hente i barnehagen fordi Rosenborg har bestemt seg for å fuckings sparke Hroar Stjernen sånn uten videre og han, Ole altså, må jobbe overtid… ja, da surner jeg. Ordentlig, god gammeldags surning.

Jeg innser at Stjernen muligens har større grunn til å miste humøret, men der og da tar jeg det personlig. Hvorfor kan ikke alle viktige nyheter her i verden slippes/skje klokka ti på formiddagen? Og hvorfor i #&%!! kan vi ikke bli enige om å ta det litt med ro på hendelsesfronten sånn i slutten av juni?

Ole har overraskende nok ingen svar på mine betimelige spørsmål, og prøver seg med irriterende konstruktive løsninger mot mitt sinne.

Løsningen: 5-åringen ble med og intervjuet styreleder Koteng bestukket med en eske smarties (5-åringen altså, ikke Koteng), breddefotballfruen kom seg omsider hjem for å få jobbet enda litt mer og middagen ble litt frokostblanding og en halv rosinbolle.

Nå er barnet i seng, Ole fortsatt på jobb, og jeg har funnet trøst i en episode Unge Mødre og et glass hvitvin.

Vi har ikke uendelig mye til felles jeg og de unge mødrene på TV, men jeg nikker gjenkjennende til følgende visdomsord fra den unge damen ovenfor: «At jeg kan ta meg en øl en gang i blant gjør meg til en bedre mor.»

I mitt tilfelle et glass dyr hvitvin, og det gjør meg ikke bare til en bedre mor, men et bedre menneske.

Mens jeg venter på ferien.

Det går likar no

I går. Dårlig stemning.

Etter en særdeles hyggelig sommerfest med en god del hvitvin på fredag var det ingen kjempeide fra min side å legge heller i hagen lørdag morgen med dundrende hodepine. Og når makkeren også er litt bortreist i hodet fordi toppscoreren og kapteinen er ute med skade og keeperen var usikker til søndagens kamp, da er det fort gjort å surne i stedet for å samarbeide om graving, vatring, steinbæring og det som hører med slike hyggelige hagesysler.

I dag derimot, etter en god natts søvn,  4-0 over Byåsen 2 og burger på terassen, går alt så meget bedre:

Fotballbrun fra halsen og opp, det skal han ha!

Og vips, var vi ferdige, uten krangling til og med! Utrolig hva 3 etterlengtede poeng gjør med humøret (og samlivet)!

Trenerens kommentar:

For første og eneste gang i år hadde jeg gangavstand til kamp, og bare det i seg selv er godt (tok bil likevel, men uansett).

Og da gutta viste at den siste halvtimen mot NTNUI IKKE skal bli noen vane, og var på hugget kampen gjennom, er det enda bedre.

I sum altså strålende, og godt for oss selv å få bevist at vi evner å avgjøre kamper også i 2013.

Det startet forholdsvis jevnt, med et lite spillmessig overtak til oss. Byåsen 2 har teknisk gode spillere, og med bl a Høvik og Bye var de heller ikke veldig juniorpregede.

Det er ikke vi heller, selv om Torgeir Nybø startet som stopper i dag – solid! – og både Vebjørn Strypet, Einar Lunåshaug og Erik Nordengen kom inn, i tillegg til at Ola Brovold var med i troppen.

De klarte seg godt, i tillegg til at de voksne viste at de er voksne. To-tre ganger burde vi også fått uttelling før pause, mot Byåsens ene store sjanse som en ryggplaget Emil Fisk var rask på.

Etter pause var det imidlertid ikke tvil. Da Tsemetsis åpnet ballet tidlig i omgangen, med en frekkis bestefar med fortid i AEK Athen ville ha vært stolt av, hadde vi god kontroll. Spillet satt bedre, det var tempo i det vi holdt på med, og Byåsen-gutta måtte løpe.

Engan, Vebjørn Stryp og evigunge Aakerøien fikk hull i tillegg til Tsemetsis, og det var kontroll.

Herlig!

Så får vi satse på at Flatgård/Capt Røe er tilbake snart, slik at konkurransen om plassene holder seg stor. I dag tok i hvert fall erstatterne bra vare på sjansene sine!

Nå: Ny helhjertet treningsuke. Ny match mandag.

Mål: Prøve å vinne en kamp på hjemmebane. Det har jeg nesten glemt hvordan gjøres!

OleKå!

 

 

EM i venting

Jeg kan styre meg for landslagsfotball.

Laptop i fanget og mer vin i glasset. Jeg gjør mitt beste for å gjøre EM til en fest.

For meg er EM og VM nemlig først og fremst synonymt med en litt kjedelig tippeligapause hvor jeg etter beste evne forsøker å gi Ole litt respons på spørsmål som «hvorfor i all verden starter Hummels foran Mertesacker?, og «du må da huske van Bastens scoring fra 1988?!?»

Ole er med andre ord entusiast.

Og jeg må innrømme at jeg misunner han litt det at han har et lag han har følelser for i et mesterskap.

Siden VM i 1990 med Lothar Matthäus har Ole vært   Tyskland-fan.

Ole har tippet Podolski (til venstre) som toppscorer i EM. Mitt eneste tips er at Ole ikke hadde scoret særlig høyt i et pedikyr-mesterskap.

Jeg sliter altså litt med å finne et lag jeg kan heie helhjertet på. Det har Ole skjønt, og prøvde å hjelpe meg litt på vei da han var i Danmark i forbindelse med Norges kvalik-kamp i høst.

Ole kom hjem med Danmark-trøyer til både meg og dattera. Men det hjalp ikke. Hun heier hardnakket på Hellas, og jeg…? Jeg har fortsatt ikke funnet laget mitt.

Men de neste fire ukene ser ikke helsvarte ut altså. Interessen pleier å stige straks gruppespillet er over, og innen den tid har jeg vanligvis funnet noen å heie på.

Og dessuten: Siden det er svært sjelden tredjedivisjonsspillere tas ut på A-landslag så ruller breddefotballen ufortrødent videre.

Så på mandag blir det endelig en match verdt å se igjen.

Da møter Tynset Ranheim 2.