Auauau, hurra!

I fjor høst, da vi i familieråd bestemte oss for at Ole skulle bli fotballtrener igjen, krysset vi fingrene for to ting:

1. At vi ikke skulle få et kolikkbarn

2. At Kil/Hemne ikke skulle havne i en avdeling med masse østlandslag.

Hva skjedde?

Joda. Vi bysset, bar, trillet og vugget vår vakre, lille skrikerunge nærmest konstant de første tre månedene og Kil/Hemne kom i avdeling med lag som Lillehammer, Flisa, Kolbu, Moelven og Faaberg. Utgjort.

Jeg skal innrømme at jeg har angret ordentlig på avgjørelsen vi tok i det omtalte familierådet. Ikke minst når Ole dro en uke til Tyrkia på treningsleir med laget og kunne sove uforstyrret i hotellsenga si mens jeg satt søvnløs hjemme med syke unger. Da hang ekteskapet i en syltynn tråd i noen dager.

Men. Nu går alt så meget bedre.

Kolikk går som kjent over, dagene er lysere og selv om jeg ikke akkurat roper hurra når Ole drar avgårde i otta for å spille kamp på østre Toten og kommer hjem igjen midt på natta en gang, så er det likevel ganske moro når de vinner da. Denne gangen så moro at det gikk hardt utover trenerens stortå.

Mer om det i trenerens kommentar:

En seier verdt å knuse tåa for!

Kolbu/KK – KIL/Hemne 0-4: 44,7 mil hver vei i buss. Vårbane med naturgress (så skal dem ha for at banen var fin, årstida tatt i betraktning), og et tent hjemmelag etter to knappe tap som gikk ut i meget offensiv formasjon for å forsøke å sjokkere.

Trua før kamp: assistent Henry sødahl er like småkvalm og nervøs som breddetreneren før kamp. Men vi holder maska, her lunsj på Lillehammer.

For å si det enkelt: lite slår følelsen av å dra hjem med fire rett vei, ingen i sekken og tre nye pinner!

Seiershaug. God stemning etter 0-4.

Og vi var forberedt. Gutta la ned meter, tok duellkrigen og tok initiativet. Kald Løva etter fint angrep på høyre, sterk duell-krig som krediteres Snekvik og 0-2, før Killingberg går 50 meter, dribler fem (!) mann og blir lagt i bakken. Løva kald fra straffemerket: 0-3 til pause.

Da får det være at breddetreneren (med trykk på BREDDE) klarer å kyle stortåa i garderobe-døra i pausen som ledd i å forsøke å oppildne gutta.

Neppe brudd, men neppe veldig langt unna, heller.

Pinlig. Tåa gikk åt skogen. Men poengene med hjem.

Det får også være at Kolbu kanskje hadde en inne tidlig i 2. omgang, en som dro i tverra og ned. Men usikker. Like omdiskutert den som Faabergs mål mot oss sist, som ble dømt inn, så det går litt opp i opp.

Utover det bra kontroll defensivt, og står bra mot innkast-bonanzaen til hjemmelaget. De har en back som kaster tullete langt, og det er sjølsagt et våpen.

Innbytter Tommy ‘the Gun’ Vaag er kald mot slutten, i en periode vi kjører kampen bra igjen. 0-4.

I sum: fortjent. Morsomt. Og igjen skal gutta ha kred for meterne som legges ned. For Kolbu blir ekle å møte på det gresset der sesongen ut. Så denne var viktig! 🙂

Vond tå – men med svært godt mot:
OleKå!

Her kjæm Kil/Hemne-karan!

Noen ganger er det ikke så mye annet å si enn:

JAAAAAAAAAA!!!!!

Det er så uendelig fint å kunne ta helg etter at lokaloppgjøret, toppoppgjøret og ikke minst prestisjeoppgjøret, Orkla-KIL/Hemne endte 1-2. Selv måtte jeg følge kampen på Twitter og turte knapt sjekke for oppdateringer i sluttminuttene, men for trenermannen på sidelinja var nok nervene fullstendig i helspenn mot slutten, men det kan han heller fortelle om selv:

Her er sesongens første trenerens kommentar:

Helt tom, gitt.

Rusten i stemmen, og rusten i trenerens kommentar-skriving etter pauseåret i fjor. Men det er greit å starte på en kveld som denne.

Moral. Vilje. Innstilling.

Ja. Vi har en klar spillestil. Vi har et klart ønske om hvordan vi skal se ut i hver eneste kamp. Men akkurat i kveld er det de tre ordene som får oppsummere kampen. Moral. Vilje. Innstilling.

Drømmestart med 0-2 etter ti min. Snekvik og Løva – i sin 300. kamp (!). God kontroll på 1. omgang. Store muligheter til å øke til 0-3 tidlig etter pause. Så våkner de, Orkla-karan. Får 1-2 i en periode hvor vi egentlig er godt med, men deretter kommer det fem-seks minutter som gjør fotball-verden til et atskillig mer ubehagelig sted å være.

Men igjen, mot slutten, så er vi der igjen, med moralen.

Og da bikker vi det! Dette var en typisk toppkamp i 3, div. Tett, jevnt, små rom, to lag som løp mye. God læring for oss, det. Så skal vi gjøre alt vi kan for å holde det oppe!

Så får det bli nok i bloggcomebacket til en rusten breddefotballmann. Bildene under viser vel hva vi egentlig følte i garderoben etterpå.

Girri, girri (og så kommer et eller annet). Og så: Her kjæm KIL/Hemne-karan! Jeg (altså treneren) har ennå ikke helt skjønt hva de synger, spillerne. Men moro er det å ta tre poeng på Fannremsmoen. Vanvittig moro! 🙂

Målscorer Løva, ungt talent Pål, OleKå, Hallingdal-import Gard og rutinert keepertrener Inge (fra Blomsterbyen, Nardo), synes B på kupongen var relativt fint å starte helga med.

OleKå.

Årets siste

Trenerens kommentar: (Verdal – Tynset 0-1)

Det sto fire punkter på lista da vi satt inne i bortegarderoben til ett av avdelingas aller beste lag.

Spent stemning i garderoben før Verdal-kampen.

* Å avslutte sesongen skikkelig

* Å bikke en kamp mot et lag over oss på tabellen igjen

* Å kunne ende topp fem, med riktig resultat på Fannrem

* Og å bli Trøndelags gjerrigste lag bak Rosenborg, i de fire øverste divisjonene.

 Jaggu gikk det ikke inn, alt sammen! 🙂

 

Krampe, men glede: Junior Nybø spilte strålende, og måtte få tøyehjelp av keeper Fiskvik etterpå. Ringrev Eidsvåg, som avsluttet karrieren, og Flatgård (som takker Nybø), er fornøyde med seier i Verdal.

Som assistent Brovold sa da bussen kjørte inn til stadion og det var full åpning av ny, flott kunstgressbane og masse folk rundt anlegget: – Dette, gutter. Dette er en fin dag for fotball.

At det snødde sidelengs under oppvarmingen endret ikke på den innstillingen. Da sola stakk frem igjen til kampstart, og unge, lovende Lunåshaug (han med rødt hår i forrige utgave av trenerens kommentar) sendte oss i ledelsen etter et angrepstrekk vi har trent på i tre år, kom følelsen av at ja: Dette kunne virkelig bli en fin dag for fotball.

Samtidig var det ubehagelig å stå på sidelinjen hele veien, som det har vært i omtrent alle kampene i år. Jevnt på banen, spillet bølget fram og tilbake, og en andreomgang som gjør at de grå hårene jeg har begynt å få på sidene, stadig får besøk av flere. (Og ja: Jeg er jo fortsatt bare 32. Tror ikke jeg hadde hatt et eneste ett av dem om jeg ikke trente noe lag).

Verdal har ballen mer enn oss etter at vi får scoringen, men vi er godt organisert. Og vi har noen kontringer som kunne endt i scoring, særlig etter pause. Verdal har noen skudd fra distanse som Emil har veldig god kontroll på, og en – 1- stor sjanse i 2. omgang, etter en heading over. Men én sjanse imot i en bortekamp mot et topplag må vi nesten regne med.

Vi ror det kontrollert i havn, og det er bare en ting å si om det fra sidelinja: Imponerende.

Vi har en keeper som ikke har sluppet inn mål på fire kamper, et stopperpar som er det beste i 3. divisjon i Norge, to juniorer på backene som holder helt stengt, en midtbanetrio som legger ned meter og irriterer vettet av kollegaene på motsatt halvdel, og angripere som ofrer seg for laget begge veier.

Ta med at vi satte innpå tre mann som jobbet som slaver de, også, deriblant en ringrev som spilte sin siste kamp i karrieren. Og hvor spillende Verdal-coach Toresen, som har spilt med Eidsvåg tidligere, sa det mange tenkte, da nevnte ringrev begynte å vinne dueller og lage kvalm for Verdal: – F*en, er han kommet innpå også, nå!

Som jeg skrev på Facebook lørdag: Så fikk vi avslutningen vår lell. Fire kamper, 12 poeng, 15-0 i målforskjell og 5.plass til slutt!

Og med tanke på alle ettmålstapene i starten av året: Det kjennes veldig tilfredsstillende akkurat i dag.

PS! Verdal er av de aller triveligste lagene å møte i denne avdelingen. Ærlig fotball, og gjestfritt utenfor banen.

Etter kampen serverte Wenche og Inger Lise Tynset-gutta kake, vafler, brus og kaffe i anledning åpning av nybanen. Det er alt annet enn bredde. Det er ren klasse!! 🙂

Breddetrener, sammen med topp-vertinner Wenche (høyre) og Inger Lise i kafeen i klubbhuset etter kampen.

 

Som et topplag

Trenerens kommentar (Tynset – Blink 1-0): 

 Det er mye som skjer i affekt. Blant annet når Arbeidets Rett ber om en umiddelbar kommentar rett etter at vi levert 95 gjennomsolide minutter.

Det er da man sier at spissen på 39 er 60. Og det er da man også glemmer å gi honnør til folk som fortjener det i ren og skjær gledesrus.

Derfor kommer det her, en kjøretur til Trondheim og noen timer etter 1-0-seieren:

Keeper Emil: To kanonredninger og stødig i igangsettingene. Rolig.

Stor kred også til keeper Arne, hvor det var 50/50 på forhånd hvem som skulle stå, og som var forberedt, klar – og gledet seg med Emil og de andre etterpå.

Høyreback Torgeir: Sto bunnsolid mot en av avdelingas hvasseste kanter. God bidragsyter offensivt. Sterkt av 18-åringen.

Henning: Massiv. Irriterte vettet av Sisic og gikk foran med ren autoritet.

Lars: BB, fortjent. I likhet med Henning bunnsolid defensivt, og leverte også noen gode involveringer offensivt. Heading i stolpen.

Ellev: Kom fra Oslo samme morgen, uten at turen så ut til å påvirke. Blink bytta ut den vingen i 2. omgang. Det er greit oppsummert aggressiviteten i presset.

Engan: Ren offervilje defensivt, la ned vanvittig med meter. Tok også ansvar offensivt, og torde å holde i ballen også i perioder da det ”kokte litt” , og vi trengte det.

Eirik: Litt symbolet på hvorfor vi vant i dag. God med ball, særlig i perioden vi var best de siste 35 i 1. omgang. Siste kvarteret vant han alle hodedueller mot Oviasu – med krampe.

Vebjørn: Torde holde i kula og spille, var presis, og gikk forbi spillere. Tok seg tid der andre kan stresse. Tøffere defensivt enn noen gang før.

Andre: Fryktelig ubehagelig å være back mot 1 mot 1, også i dag. En stor jobb defensivt mot Fuglem, som hindret at han kom særlig med offensivt.

Morten: Gjorde det ekkelt for stopperne i alle dueller, sikker med ball slik at folk kom etter – og gikk foran da det sto og bikket siste kvarteret. Null tapte dueller da han ble trukket ned siste 15.

Georg:  Svært, svært god i førsteomgang, spesielt. Irriterte vettet av backen. Fikk scoringen sin, fortjente i høyeste grad en til. Stor motor defensivt hele kampen.

Einar: Inn som sjakkbrikke siste 25. Ble dyttet litt rundt i frontleddet, jobbet og slet og ble særlig involvert defensivt da Blink hadde ballen, men ikke skapte noe. God jobb.

Ole Erik: Inn som midtspiss da vi la om litt siste 10 min. Bra nære scoring.

Magnus: Ren midtspiss siste to og et halvt. Taktisk bytte denne gangen, Magnus. Blir helt sikkert mer spilletid senere J

Erik, Bjørnar, Ola: I dag ble det slik det ble på byttene. Men svært lojal mot en-for-alle-alle-for en. Kommer sjanser.

BB Lars Strypet (t.v) og rekkekompis Henning Røe viste igjen hvorfor de er 3. divisjons beste stopperpar.

I sum:

En liten totalvurdering der under halvparten av dere ble nevnt i en setning på Retten – igjen i affekt rett etter kampen. For dette var en skikkelig LAGseier. Etter at et opprykksjagende Blink skapte en kjempesjanse i starten, som vi red av, tok vi over. Stor vilje i duellene, presisjon med ball og spillemessig overtak. Da vi også fikk scoring etter 20 minutter, klarte vi det vi ikke klarte i disse kampene i vår: Ta ledelsen – og ikke minst holde på den en stund.

Det burde også ha vært 2-0. Flatgårds enkeltprestasjon og scoring fra 20 meter hadde keeper full sikt på. Muligens var en TIF-spiller marginalt innafor, men overhodet ikke involvert i spillet. Mange – også i Blink-logo – var enig i det etterpå. Feil dømt offside.

Så skal spillerne ha kred for at dette ikke påvirket dem. Vi fortsatte å kjøre banespillet, og headingen fra Lars Strypet i stolpen kunne fort ha fått en annen skjebne. Så skal vi ta med at Emil vartet opp med en kanonredning på en stor Blink-sjanse rett før pause.

Men igjen: vi gikk til pause med ledelse – som mot KIL/H sist. Og som vi ikke var gode nok på i vår.

Etter pause blir det mindre av det vi har trent på, og som funket så bra før pause. Det blir en krig. Jeg forstår Blink, som dunker massivt langt og satser på andreballer, men når Henning, Eirik og Lars er i det moduset de var i dag, ble det veldig lite ut av det. Riktignok én stor mulighet, som endte med et skudd rett på Emil fra kloss hold. Ellers meget god kontroll defensivt, tross at Blink har ballen mest.

Så kontrer vi, og har et par gedigne tilløp, som vi skusler bort med sistepasningen i overtall på deres 16-meter (Blink kaster jo alt fram).

Siste åtte-ti handler om å ri av, og Aakerøien trekkes ned for å følge horden av ”nye” Blink-spisser i sluttminuttene.

Og vi bikker det i dag, altså. Vi bikker det i dag. Og jeg synes det var fortjent!

Nå er det Verdal i Verdal. Så får vi tyne det siste ut av sesongen. Forrige helg spilte vi som et skikkelig topplag. I dag spilte vi smart som et skikkelig topplag. Vi blir nok nummer seks til slutt, og tabellen lyver ikke. Men de siste to kampene…

For å si det enkelt: Det er svært godt å ta med seg!!!

OleKå

Rødt, rødt og rødt: Tynsets rødhårede trener takker Tynsets rødhårede innbytter Lunåshaug for innsatsen – i rød drakt selvfølgelig.

Endelig!

Trenerens kommentar (KIL-Hemne – Tynset 0-6):

Vi har ventet på det en stund nå. At vi skulle få ut hele potensialet vårt i en kamp, at vi skulle evne å bikke en tøff bortekamp og vise at vi faktisk har noe å fare med i en svært tøff 3. divisjonsavdeling.

Og når jeg sier at vi har ventet på det, har jeg først og fremst bortekampene mot Buvik og Tiller i bakhodet, da vi ledet begge 2-0 men likevel tapte.

Så kan man si at en kamp mot KIL/Hemne, hvor ingen av oss kunne melde seg på verken i opprykks- eller nedrykkskampen, ikke er av all verdens betydning.

Men slik føltes det ikke i går: Dette er to lag som trener sammen i Trondheim, hvor spillerne kjenner hverandre meget godt, hvor jeg sjøl har spilt, hvor breddefotballfrua kommer fra og hvor deres trener, mister Sings, er en god kompis av meg.

Det var derfor en god del prestisje i begge leire, og vi stilte begge med våre beste menn. Det ble 0-0 i vår, og jeg tror alle 22 utpå der så for seg en like jevn, ubehagelig kamp som da. Særlig med tanke på at KIL/Hemne har vært svært gode hjemme denne sesongen, og slo Buvik i forrige hjemmekamp.

Men i stedet ble det altså et merkelig fotballresultat – selv til en målrik 3. divisjon å være.

Så fikk jeg høre etterpå av enkelte (ikke spillerne eller Sings selv, nei) at hovedårsaken til 0-6 var at hjemmelaget ikke var på hugget.

Men jeg velger samtidig å tro at det akkurat i går var mest på grunn av oss selv.

Oppskriften: Signert veteran Eidsvåg.

Nå fikk vi riktignok 1-0 av det noe billige slaget, da en av avdelingas aller beste keepere for en sjelden gangs skyld gjorde en feil. Men i sum var seieren fullt fortjent. Vi løp mest, hadde ballen mest, skapte klart flest sjanser – og vi scoret målene.

I første omgang hadde KIL/H noen tilløp, blant annet med en småskummel heading fra Solem, men ellers var det bra kontroll defensivt.

Og da vi igjen var solide bakover, og like presis framover som i 2. omgang mot RBK 3, ble det en veldig god opplevelse i Ånesøyan.

Vebjørn Strypet økte til 2-0 med strak vrist fra 18 meter, Flatgård til 3-0 etter en kjempekontring – før samme mann krummet den i vinkelen etter et fint angrep etter et kvarter i 2. omgang.

Det i en periode hvor KIL/H hadde hatt ballen mye, men ikke skapt en skikkelig målsjanse.

Den siste halvtimen ble litt transport, rett og slett. Og det er rart å si, når man tenker på hvor tøft det bruker å være i Ånesøyan.

Kjempeartig også at to av innbytterne, Midtskogen og Lunåshaug, pyntet på mot slutten, og: Etter min mening var vi akkurat i går faktisk nærmere enda flere mål enn KIL/H var redusering. Både Flatgård og Aakerøien var alene med keeper, og det ble også reddet på streken etter en corner.

Det har vært noen tøffe 2. omganger denne sesongen, som har endt i tap etter å ha ledet. Derfor er det viktig å ta vare på dagene som i går. Bra!

Nå er det kun to ting som gjelder: Blink og Verdal.

Da skal vi forsøke å gjenskape det vi gjorde lørdag. Det gjør seg ikke sjøl. Men klarer vi det, vet vi nå at vi kan lage trøbbel for alle i avdelingen – topplagene inkludert.

Glad gjeng: Laget som var med til Ånesøyan.

OleK.

24 gode timer

Det har vært et godt døgn for dette breddeekteparet.

I går kveld: 7-0 over RBK3 og en ekstremt etterlengtet seier.

Ole iført tynsetlue fra 1980 og det første ekte gliset på noen uker.

Men det beste med gårsdagens seier var at det spede forsøket på skjegg endelig kunne ryke (dere vet Harald Hårfagre-komplekset, ikke barbere seg før seier osv.).

Og det var veldig grei timing når vi i dag skulle være gjester på TV2s Ettermiddagen og en litt nervøs Ole skulle møte i sminkestolen:

Se, kjekkasen blir enda kjekkere!

Og så seks minutter med fame (eller seks minutter delt på fire gjester, men hyggelig var det nå uansett):

Jeg ser litt betenkt ut, men så alvorlig var det altså ikke.

Og til slutt, slitne og fornøyde på vei hjem:

Greie 24 timer dette, men greit å komme hjem nå.

Men før vi tar kvelden, her er trenerens kommentar fra i gårsdagens kamp:

Tynset – RBK 3 7-0:

Det er vel egentlig bare å se på det øverste bildet. Det er beskrivende nok for hvordan det var å være Tynset-trener igjen tirsdag kveld.

Etter et surt tap for Byåsen 2 i en god kamp, fulgte vi opp med en god 2. omgang mot et sterkt RIL 2 og tok ett poeng.

I 2. omgang i går var det derimot full innhøsting av det vi har trent på i lang, lang tid igjen. Vi møtte et ungt lag, det stemmer det. Men også et lag som var tydelig skuffet over egen prestasjon, og som har spilt langt jevnere mot lag som er over oss på tabellen tidligere i høst.

Og det skal vi ta med oss.

Riktignok litt tamt før pause, men 1-0 etter et helt typisk angrep slik vi ønsker det. Så løsnet det skikkelig: Stor bevegelse, herlig vilje i krigen om andreballer, fin variasjon mellom kort og langt og bra tempo i kula. Da scoret vi seks til, og holdt nullen igjen. Viktig!

Også artig at hele Nord-Østerdal bidro. To scoringer fra Dalholen (om du ikke vet hvor det er, får du nesten bare søke det opp.) Fire scoringer fra Tolga, to fra hver sin side av Glomma (tar for gitt at du vet hvor det er) og en scoring signert Dalsbygda (om du ikke vet hvor det er, har du sett for lite langrenn på TV).

Det (også med henvisning til bildet i dette innlegget) var også herlig å få tatt det pistrete skjegget igjen. Dunbarten gikk nedenfor overleppa denne gangen, klødde tidvis noe tullete, og da er det på tide!

Så regner jeg med breddeballfrua ovenfor her har tatt med at timingen for skjegget også var bra med tanke på dagen i dag. Jeg uttalte meg kort, men fikk smettet inn «Tynset» på rikskanalen.  Flotte greier! 🙂

Til slutt kort om bildet. Ikke bare en glad, skjeggete kar. Men også en kar iført fullt Tynset-supporterutstyr. Lue fra 1980, skjerf fra samme epoke. Takk til trenerassistent Skogan, Tynset-patriot slik ekte Tynset-patrioter skal være!

OleKå.

Kunsten aldri å få fred i sjela

Trenerens kommentar (Tynset – Steinkjer 2-1):

Det gikk en debatt her for en ukes tid siden. Landslagssjef Drillo sitter rolig under kamper fordi han mener han ikke kan påvirke uansett.

Sveriges Erik Hamrén mener den tanken er kav hakke tøv, blant annet fordi han får mer ro i sjela av å vandre hvileløst fram og tilbake, enn å sitte rolig og dra på seg en overtenning.

Det var i samme debatten også spekulert i hvor mye en trener forbrenner av kalorier under kamp, og hvor fort hjertepumpa slår.

Rolig før kamp: Sånn ser det ut når alt er fryd og gammen – før kampen starter. Sagbakken (med skummelt høyt hårfeste), skadd Eidsvåg og altmuligmann Røe.

Vel. Nå driver ikke undertegnede med toppidrett, har han aldri gjort. Det jeg nå skal si er heller ikke dokumentert på noe som helst vis. Men etter de to første høstkampene, er min klare oppfatning at å være breddefotballtrener i 2×90 er en like tøff kroppslig påkjenning som det maratonforkjempere og vasaloppentuiaster skryter på seg når de kommer i mål.

Forskjellen er vel bare at vi har 26 av dem, og ikke én.

Pluss – som i dag – fem, seks blytunge overtidsminutter.

Nå skal jeg ikke skryte på meg noe som helst, for som sagt: Kanskje er det å være breddetrener en fysisk og mental dans på roser for enkelte, også. Og det er heller ikke verdens viktigste sak. Men når man står midt oppe i det, på stillingen 2-0 og full kontroll over Steinkjer, med ti minutter igjen, og Steinkjer reduserer…. De minuttene etterpå da…

Det er så lite trivelig, det!

Men vi vant, viste igjen at vi har noe å bidra med på øvre halvdel der, og akkurat nå skinner sola både utenfor og innenfor breddefotballtomannsboligen på Ugla.

Trenerteamet Brovold, Sagbakken og Skogan puster lettet ut.

Men sånn for å rekapitulere:

Vi startet godt. Gutta var interesserte i å revansjere de forsmedelige greiene mot Buvik sist (som likeså greit vant 3-2 noen dager senere, også. Snakke om å bikke kamper), og to sjanser på de fem første minuttene var bra.

Så stoppet det seg litt, og Steinkjer kom mer med i det. De skapte én farlighet, mens vi hadde ballen mest.

Det siste kvarteret før pause tok vi tak i det igjen, og det er da dette med hjertet og pumping og kjett og spenning og alt det der slo inn for første gang i ettermiddag.

Først Flatgård i stolpen. Deretter Brendryen, som passerte keeper, men traff en oppofrende Steinkjer-kar på streken.

Men heldigvis tar rutinerte Eirik Magic Røe ansvar på vår tredje store sjanse på noen minutter – og scorer sikkert.

1-0 til pause.

Så er oppskrifta for 2. omgang klar: Vi skal fortsette å angripe, og IKKE slippe dem inn i kampen igjen. Og for all del: Unngå en «ny Buvik».

For Steinkjer skal ha ros for at de er et godt angrepslag, og 11-ern på midtbanen der – god speller. Men vi hadde gjort hjemmeleksa mot Holmvik på kanten, der stengte Kris Sandtrøen på eminent vis, og om vi var ujevne midtveis i 1. omgang, var vi direkte gode den første halvtimen etter pause.

Flatgård, Aakerøien og Lunshåshaug har alle meget gode sjanser – to av dem (nevner ikke navn) for kliss åpent mål.

Så da Nybø, 18-åring som storspilte på midtstopperplass, ofrer liv og helse og øker til 2-0, er det fullt fortjent. Det kunne, for ikke å si burde, vært mer.

Så er det altså det skjer. I stedet for at vi klarer å punktere, så scorer Steinkjer på en av sine mange dødballer i 2. omgang. Men på sin første skikkelige sjanse.

Og da blir det som det blir. Et lite kaos mot slutten, med poling inn i vår 16-meter. De dytter opp Fiske, vi setter ned Aakerøien.

Med mye skader legges det korrekt til 5-6 minutter, og den tida er LANG. Steinkjer sliter med å skape noe, men 2-1 er fortsatt bare 2-1. Og det var det en stund forrige lørdag, også.

Samtidig er vi smartere denne gang, og ror det i havn. Kun en ting å si: HERLIG!

Glade gutter: Flatgård og unggutta Nyvbø (matchvinner) og Strypet jubler for tre poeng.

Så får vi se om vi havner i samme situasjon mot Tiller neste mandag, og hvordan vi takler det. I dag viste vi i hvert fall at vi har lært av Buvik-kampen, og det er godt.

Dermed solskinn. Og fullt kjør fra mandag igjen.

Yours truly

OleKå.

Sommerfred og en lettkledd keeper

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært litt tøffere å være breddefotballfrue i år enn i fjor.

I fjor var Tynset nyopprykkede og hadde alt å vinne. Etter andreplassen i fjor derimot er kravene skjerpet, og da hjelper det heller ikke at avdelingen er langt tøffere enn i fjor.

Så etter en vår med en noe frustrert og fraværende breddetrener var dagen i dag akkurat det familien trengte: 3 viktige poeng å ta med seg inn i sommerferien.

Glade og klare for sommeren etter 2-0-seier over Orkla.

Selve kampen oppsummeres av Olekå under, men først byr keeper (og dagens beste) Emil Fiskvik på seg selv (noe jeg selvsagt håper drar en masse klikk fra ville ungjenter landet rundt):

Lettet og lettkledd etter seieren i siste kamp før sommerferien.

 

TRENERENS KOMMENTAR (Tynset- Orkla 2-0):

Noen dager er det lite som slår breddefotballen!

Ja, vi har variert i overkant mye i vår, og det har omtrent vært like mange nedturer som oppturer. Men noen dager… Noen dager er det fint lite som slår denna breddefotballen jeg har blitt så glad i.

Som i kveld. Da blir to og en halv time i bil tilbake til Trondheim etter å ha vunnet 2-0 over Orkla svært overkommelig!

Guttene var tente i god tid før kampen, to gode treninger torsdag og fredag, og helhjertet i 90 pluss tillegg da det trengtes som mest.

Ja, vi har spilt mer langs bakken enn vi gjorde på en stor nytrømo-bane i dag. Og vi har sikkert skapt flere sjanser, også. Men jeg tror aldri spillerne, og da snakker jeg om samtlige i rødt, har lagt ned flere meter under en kamp enn i dag.

Og da vi i tillegg scoret først, og fulgte opp etter pause (som vi har slitt med før i år)… Ja, da er vi ikke så forbaska lette å slå. Det viste vi sist mot laget som er likt med Tiller i toppen (Verdal), og det viste vi mot Orkla i dag.

Meget solid helt bakerst, to backer som gjorde Orkla-vingene usynlige, et stopperpar som har stor del av æren for at vi har sluppet inn færrest i avdelingen i år, en midtbane som løp skjorta av Orkla-spillerne, to kanter som skapte trøbbel – og en midtspiss som scoret igjen – og hvor lyskestrekken holdt i 75 minutter.

Ta med tre innbyttere som viste at bredden i stallen er absolutt på plass – og det meste er oppsummert.

Det er da jeg nå, når ferien er et faktum, skulle ønske vi hadde klart dette hver helg. Vi har rotet for mye, men har også spilt jevnt med ALLE (unntatt Blink borte, hvor vi tapte fortjent), og burde hatt et par-tre poeng til.

Men men. I kveld koser vi oss med seieren. Så skal det jobbes tøft i sommer. 12 kamper igjen. Intet annet valg enn å gnu på.

F.v: Målscorer Lars Strypet, overlykkelig trener og kaptein Henning Røe.

PS! Bare til sammenlikning: I fjor avsluttet vi våren med hjemmetap for Tangmoen. Både breddefrua og breddetreneren kan skrive under på at det er STOR forskjell på å ta ferie med seier sett opp mot å ta ferie med tap.

Ge-reit.

Till next time (i sommer en gang, evt neste uke, det er visstnok en bryllupsfeiring på trappene…)

OleKå!

Overvant overvannet

Tynset er i dytten i dagen og man skulle tro at det gjorde trenermannen min litt mer avslappet, men slik er han altså ikke skrudd sammen.

I dag skulle Tynset møte RBK3 på kunstgresset på Lerkendal, og siden det har regnet stort sett hele helga var det bare en tanke som sto i hodet på Ole, nemlig en sterk angst for overvann.

Vi våknet i går og hørte regnet på taket: «Nå blir det overvann…»

Vi dro på banen og spilte fotball: «Det blir overvann, garantert…»

Vi spiser middag: «Overvann…»

Vi ser prinsessebryllup: «Regnet gir seg f… ikke. Overvann.»

Vi ser værmelding: «Enda mer regn, da blir det overvann i morra.»

Vi legger oss, og i det jeg sovner hører jeg: «»#&#?&…overvann…»

Og det første jeg hørte i dag da jeg våkna: Fraværet av regn og ikke minst, ingen som gnåler om overvann. Endelig ble det stille.

For sannelig ble det ikke oppholds gitt, og alt lå til rette for å spille ball. Resten får han fortelle selv:

Trenerens kommentar:

(RBK – 3 – Tynset 0-6): Jeg skulle ønske vi hadde vært som Strømsgodset på hjemmebane i år. Da hadde vi nemlig toppet tabellen i 3. div akkurat nå.

For med unntak av den ”hønnkje-e” scoringen imot i det 90. minutt mot Orkla i serieåpningen, har vi vunnet alt på bortebane.

Steinkjer, Meldal, Byåsen 2 – og nå RBK 3.

Jo da, vi møtte et ungt lag, og som sagt før kampen: Når voksent møter ungt, bør voksent være mest voksent – og vinne (om du hang med). Men det må nå gjennomføres uansett. Og selv om ikke alt fløt spillmessig i dag, og 2. omgang ble noe ”tungtrødd” for de som kom for å se ren underholdning, var dette solid.

Med to streker under svaret!

Tørrskodd og lykkelig etter dagens suksess!

Som liste-fan helt siden jeg leste Erlend Loe i mine ungdomsår (begynner å bli en stund siden, der altså), skal jeg liste opp hvorfor:

1.      Endelig effektive: I så å si samtlige kamper har vi brent tre-fire store før vi har fått hull. I dag scoret Flatgård iskaldt to ganger på våre to første sjanser. Det er lov, og det fører til aldersforlengelse for oss på sidelinjen.

2.      Gjenkjennlighet i spillet: Det og har tatt litt tid i år. Særlig i 1. omgang i dag var vi der. Så igjen ting vi har trent på omtrent på samtlige fem scoringer (var 5-0 til pause, ja, om det ikke har kommet fram her), minus det første målet; da det tenkes utenfor bobla – som er minst like viktig.

3.      Potte tett bak. Man kan jo si at RBK 3 var småfarlige de første 10, og fikk en gratissjanse etter en feil av oss midtveis i omgangen – som ble ryddet godt opp gjennom iherdig returjobbing. Men med unntak av at de kom seg rettvendt mot fireren vår etter VÅRE pasningsfeil, var det bunnsolid bakover. Og i 2. omgang, da man skulle tro vi slapp oss enda mer ned enn vi faktisk gjorde, skapte ikke RBK en eneste skikkelig sjanse. Kred til keper (skrives bevisst med én e), til backfirer, men også de offensive spillerne. Løpes som slaver i perioder, også på stillingen 5-0.

4.      Så avslutter vi bra, også. Får byttet tre mann tidlig i 2. omgang, og etter en død første halvtime våkner vi til live igjen. Målsnik Aakerøien dunker inn sitt tredje for kvelden etter en styring, Tsemetsis burde hatt straffe og vi fikk ett annullert etter nok en god heading av Aakerøien (var sikkert korrekt, men headingen var likevel fin). Dermed avslutter vi ok, og vinner også 2. omgang.

Siste på lista:

5.      Et såkalt ”note to self” i positiviteten her. Særlig før pause gjør vi seks-syv GRELLE pasningsfeil, som RBK 3 bryter på og kan kontre mot et lag som er på vei fram med mange folk. DET MÅ LUKES VEKK til neste kamp.

Da var vi også til en viss grad med igjen her, selv om det nå venter fire tøffe, men herlig utfordrende kamper. Da får vi se om vi har lært av de første kampene, som endte i ettmålstap, alle sammen. Og det er da jeg kommer tilbake til Strømsgodset-linken. Det laget har vel ikke tapt hjemme på 30 kamper eler noe. Vi har ikke tapt hjemme på én eneste kamp!

Men på bortebane… Der er det bedring i programmet!

OleKå

Sir Alex, Adebayor – og ny snuoperasjon!

Trenerens kommentar (Meldal – Tynset  1-5): Egentlig trengte det ikke stå Sir Alex i overskrifta. Jeg har ikke noe annet forhold til han enn at han øyensynlig er en svært, svært god fotballtrener. Samtidig hjelper det nok å ha Sir Alex i overskrifta i disse dager, for å ”tease” folk til å lese denne bloggen. Så da kan det godt stå der, etter hans siste hjemmekamp (han vant vel den, også, som han har for vane…).

Adebayors navn, derimot, er det mer følelser rundt akkurat i dag. Makan til elendig sesong, før han herjer mot Chelski og blir matchvinner mot Stoke. Dermed er gutta er fortsatt med i mesterliga-diskusjonen. Klasse!

Så til snuoperasjonen på Heggøya. Meldal-karene VILLE vinne kampen etter tung åpning, og det gikk rykter om både ekstra møter og formasjonsendring for å snu trenden mot nettopp oss.

Selv satt vi i garderoben før kampen og sa at vi skulle se dem på innsats og aggressivitet – og høyne med hurtig spill langs bakken, slik at dem skulle få løpe uten ball.

Hva skjer?

Etter tre minutter står det 1-0 til Meldal.

Altså havner vi under igjen, som mot Orkla, som mot Buvik, som mot Tiller – og som mot Challa sist.

Akkurat det vi snakket om IKKE skulle skje.

Men vi tar oss sammen, og klarer å utføre del 2 av planen (dette med hurtig spill), i hvert fall tidvis. Har mye ball, får variert godt og ruller opp både på høyre- og venstresiden. Det funker. Ingen skjønner noe som helst når Eirik Røes frispark slår i tverrliggeren – og stolpen – midtveis i omgangen. Ta med at Flatgård også har en kanonsjanse, og at Meldal redder på streken rett etter scoringen sin, og det er bra fortjent da Brendryen fortsetter som mot Challa – og scorer med venstrebeinet rett før pause.

Så skal vi samtidig være glad for at vi unngikk baklengs på dødball. To ganger står en Meldal-spiller helt alene etter sløv jobbing i feltet av oss. En rett før pause – heades over. Og en på stillingen 2-1 til oss, når Fiskvik-keeper retter opp 0-1-målet med en strålende dobbeltredning.

Etter pause gjør vi da også i store trekk det vi er enige om. Med unntak av en periode etter at vi scorer 2-1 (Brendryen igjen), hvor Emil må fram, så sitter spillet vårt bedre enn på lenge. Og etter 3-1- en strøken kontring hvor Engan avslutter – så får vi ro i kroppen. Det ble 5 (Georg og Morten), men det kunne vært både seks og syv. Så kan vi også si at Meldal også kunne fått et mål mot slutten, men da var som sagt kampen kjørt i vår fordel.

I sum: Veldig irritert (forbanna og bannskap fra sida der) når vi igjen havner under – tross masse prat om det før kampen. Meget tilfreds med at vi slår tilbake – som mot Challa. Bra!

Ønske for lørdag mot NTNUI: Jeg er 32. På de seks første kampene i år føler jeg meg som 62. Det er tre år yngre enn fatter’n. Alt jeg ønsker på lørdag er at vi IKKE havner under i starten av en kamp igjen. IKKE havner under, der altså! IKKE!

Så var det sagt, også.

Till next time! 

OleGrå (i større og større partier av hårmanken. Skyldes de seks første kampene, det også).

Når kona er borte ( og av og til når hun er hjemme også) feirer ungkars-Ole med pizza!