Jeg er jo gift med en hardbarka viking av en hedmarking.
En sånn nøktern kar, som ikke lar følelsene ta over i utrengsmål.
En sånn som ligger i baris på sofaen selv om det er minusgrader ute…
Evt. fordi han vasker klær og i mellomtiden ikke har noen rene gensere igjen.
Men jeg kan røpe at alt dette bare er en fasade. Et spill for galleriet. Ja, jeg vil gå så langt som til å kalle det en grov løgn.
Ole er nemlig en sart sjel, og det kommer spesielt godt fram på søndager.
Da ser vi Frasier her i huset, men som oftest så ser vi bare halve episoder. Frasier har jo en unik evne til å rote seg inn i pinligheter og nedverdigende situasjoner, og da orker ikke Ole se på. Det gjør rett og slett for vondt, og han svitsjer vanligvis rett før det går til helvete.
En annen søndagsfavoritt er som kjent Bonanza. Den byr vanligvis ikke på de største emosjonene, og går som regel greit å se.
Men det var fram til little Joe endelig fant lykken, gifta seg og attpåtil skulle blir far.
Jeg så at Ole begynte å vri seg i sofaen og han begynte å mumle for seg selv…
«Dette kommer ikke til å gå bra», kom det nervøst.
For slik er det i Bonanza. Ingen av Cartwright-brødrene har langvarige forhold i serien. Og Ole luktet tragedie.
«Hun kommer garantert til å dø. Nå svitsjer jeg», kom det fra sofaen.
Og det var sikkert lurt.
For da vi svitsjet tilbake, var alt over. Huset til Joe og kona var brent ned, med kona inni.
Ai ai ai, kan det bli tristere?
Nei, noen ganger blir det bare for sterke inntrykk på TV-skjermen.
Da kan det være lurt å tulle seg inn i et teppe og heller se barne-TV med femåringen.
Endelig et program garantert fritt for død og fordervelse. Takk og pris!
breddefotballfrue 