Første søndag i advent, og i morgen går vi inn i min favorittmåned.
For det er ingen hemmelighet at jeg er et julemenneske. Litt i overkant vil nok enkelte si. For når desember kommer så skal alt være som det alltid har vært. Julestjerna har sin faste plass, de samme kakene må bakes, og nåde den som ymter frempå om at vi kan slå av TVen og heller spille et spill i stedet for å se Grevinnen og Hovmesteren akkurat i år. Vi har jo sett den om igjen og om igjen, argumenterer de, men det biter ikke på meg. For det blir ikke ordentlig jul uten. På samme måte som det ikke blir ordentlig jul uten at storebroren min, med stor innlevelse, dubber Tre nøtter til Askepott med et sekunds forsprang på Knut Risan, eller at jeg og lillebror bruker alt for lang tid på å lage en eggnog, som til slutt skiller seg slik at vi ender opp med å måtte helle ut mengder av god konjakk. Den siste der er vel for så vidt en tradisjon vi muligens kan klare oss uten, men uansett.
Poenget er at jul er tradisjoner, det er gjentakelser, trygghet og nostalgi. Og jeg elsker det. Men i tillegg til den mislykkede eggnogen, så er det faktisk én tradisjon til jeg begynner å bli overklar for å endre på.
For her om dagen hadde jeg følgende samtale med min mann: Han: Vi må finne ut hvordan vi løser dette med gavene i år, vi kommer jo til å sitte med gaveåpningen til langt på natt. Jeg: Ja, du har rett. Det kommer til å bli et helvete.
Et helvete? Seriøst, sa jeg det? Jeg kjente umiddelbart at jeg skammet meg. Er det virkelig mulig å være så vanvittig privilegert at det å få for mange gaver plutselig blir et problem, en utfordring som må løses? Tydeligvis.
Nå skal det sies at vi er 10-12 personer hjemme hos oss på julaften, så det er ikke det av vi nødvendigvis går bananas med kredittkortet, og dynger på med mengder av innpakkede unyttigheter til hverandre som gjør at gaveåpningen tar en liten evighet. Det hjelper heller ikke på at vi alltid har vært nøye på å åpne kun én gave om gangen slik at alle ser hva de andre får, og da blir det fort midnatt før vi er ferdige.
Vel, selv om vi kanskje ikke er verstinger skal det i år tas grep og da holder det ikke å bytte ut et par venninnegave med en symbolsk geit eller to, slik jeg har gjort de siste årene. Skal det monne må det sterkere skyts til. Derfor ser handlelista mi til jul omtrent sånn ut i år:
- Kjøp noe skikkelig. Gå sammen og spleis på én ordentlig gave i stedet for flere små gaver.
- Eller følg rådet som jeg hvert år tenker at jeg skal følge, men aldri somler meg til å gjøre: Gi bort en opplevelse eller en aktivitet man kan gjøre sammen.
- Eller aller helst: Bruk litt mindre penger per gave og gi beløpet du ellers ville ha brukt til noen som ikke allerede er nedsyltet i ting de ikke egentlig har bruk for.
Og nederst på lista en liten påminnelse til meg selv til det øyeblikket der julestresset holder på å ta meg og jeg er på nippet til å velge enkleste utvei, nemlig å kjøpe meg ut av uføret (og det øyeblikket kommer, vær du trygg): Ikke få panikk, men hold på prinsippene. Og hvis du blir redd og bekymret for at noen skal synes du er kjip og gnien, husk på følgende: Det er uansett tusen ganger bedre å være gnien og kjip enn en person som omtaler overfloden vår som et helvete.
(Publisert i Adresseavisens Signert-spalte 27.11)
breddefotballfrue 