I denne søte juletid

Første søndag i advent, og i morgen går vi inn i min favorittmåned.

For det er ingen hemmelighet at jeg er et julemenneske. Litt i overkant vil nok enkelte si. For når desember kommer så skal alt være som det alltid har vært. Julestjerna har sin faste plass, de samme kakene må bakes, og nåde den som ymter frempå om at vi kan slå av TVen og heller spille et spill i stedet for å se Grevinnen og Hovmesteren akkurat i år. Vi har jo sett den om igjen og om igjen, argumenterer de, men det biter ikke på meg. For det blir ikke ordentlig jul uten. På samme måte som det ikke blir ordentlig jul uten at storebroren min, med stor innlevelse, dubber Tre nøtter til Askepott med et sekunds forsprang på Knut Risan, eller at jeg og lillebror bruker alt for lang tid på å lage en eggnog, som til slutt skiller seg slik at vi ender opp med å måtte helle ut mengder av god konjakk. Den siste der er vel for så vidt en tradisjon vi muligens kan klare oss uten, men uansett.

Poenget er at jul er tradisjoner, det er gjentakelser, trygghet og nostalgi. Og jeg elsker det. Men i tillegg til den mislykkede eggnogen, så er det faktisk én tradisjon til jeg begynner å bli overklar for å endre på.

For her om dagen hadde jeg følgende samtale med min mann: Han: Vi må finne ut hvordan vi løser dette med gavene i år, vi kommer jo til å sitte med gaveåpningen til langt på natt. Jeg: Ja, du har rett. Det kommer til å bli et helvete.

Et helvete? Seriøst, sa jeg det? Jeg kjente umiddelbart at jeg skammet meg. Er det virkelig mulig å være så vanvittig privilegert at det å få for mange gaver plutselig blir et problem, en utfordring som må løses? Tydeligvis.

Nå skal det sies at vi er 10-12 personer hjemme hos oss på julaften, så det er ikke det av vi nødvendigvis går bananas med kredittkortet, og dynger på med mengder av innpakkede unyttigheter til hverandre som gjør at gaveåpningen tar en liten evighet. Det hjelper heller ikke på at vi alltid har vært nøye på å åpne kun én gave om gangen slik at alle ser hva de andre får, og da blir det fort midnatt før vi er ferdige.

Vel, selv om vi kanskje ikke er verstinger skal det i år tas grep og da holder det ikke å bytte ut et par venninnegave med en symbolsk geit eller to, slik jeg har gjort de siste årene. Skal det monne må det sterkere skyts til. Derfor ser handlelista mi til jul omtrent sånn ut i år:

• Kjøp noe skikkelig. Gå sammen og spleis på én ordentlig gave i stedet for flere små gaver.
• Eller følg rådet som jeg hvert år tenker at jeg skal følge, men aldri somler meg til å gjøre: Gi bort en opplevelse eller en aktivitet man kan gjøre sammen.
• Eller aller helst: Bruk litt mindre penger per gave og gi beløpet du ellers ville ha brukt til noen som ikke allerede er nedsyltet i ting de ikke egentlig har bruk for.

Og nederst på lista en liten påminnelse til meg selv til det øyeblikket der julestresset holder på å ta meg og jeg er på nippet til å velge enkleste utvei, nemlig å kjøpe meg ut av uføret (og det øyeblikket kommer, vær du trygg): Ikke få panikk, men hold på prinsippene. Og hvis du blir redd og bekymret for at noen skal synes du er kjip og gnien, husk på følgende: Det er uansett tusen ganger bedre å være gnien og kjip enn en person som omtaler overfloden vår som et helvete.

(Publisert i Adresseavisens Signert-spalte 27.11)

 

Julekalender 18. desember

Allerede i desember hadde jeg det første marerittet. Jeg drømte at det var julaften og at jeg ikke hadde kjøpt en eneste gave ennå og kavet rundt i desperasjon i et forsøk på å fikse dette uten at noen la merke til det. Jeg tuller ikke. Jeg drømmer slike idiotiske drømmer ganske ofte.

Da skulle man tro at jeg lærte av disse marerittene, gjorde alt jeg kunne for å unngå dem og hadde alt pakket og klart i oktober.

Det har jeg altså ikke.

Jeg er nemlig ikke så overvettes glad i å gå i butikker til vanlig, og da er det kanskje ikke så overraskende at jeg sliter litt i desember. Men jeg har et triks, et hemmelig våpen. Han heter lillebror og gjør det hele mer enn levelig. Det er jo så mye hyggeligere å være to!

Først drikker vi kaffe og legger en plan, så retter vi oss opp i ryggen og går sammen ut i det ukjente for å få det overstått. I dag var det hele over på to timer, og lettelsen er vel lett å se i ansiktene våre:

Vi klarte det!

Gavene på bildet er forresten til den eldste og yngste i familien, de leser ikke bloggen, så ingen spoilere der altså.

Etter innkjøp er det tid for innpakking. Det er mer min greie, selv om den ene gaven på bildet over ga meg noen utfordringer:

Er det en fiskestang? Er det en sabel? Umulig å si.

Da liker jeg disse pakkene enda bedre:

Lett å pakke inn, lett å gi bort, fint å få.

 

 

Et juleeventyr

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Ole og Anna om at de ikke skulle kjøpe dyre gaver til hverandre i år.

De hadde nemlig kjøpt seg en I-pad tidligere i desember, og ble enige om at det burde holde.

Og begge dro de av sted for å finne en enkel symbolsk kjærestegave. Hver til sitt kjøpesenter.

Anna dro til City Syd, og lette og lette, og panikken begynte å bre seg. Men med ett var det som om himmelen lyste opp, og et kor av engler løftet henne opp med sin lovnad: Frykt ikke, jeg kommer til deg med bud om stor glede, du har funnet den perfekte lille kjærestegaven. Din oppgave er fullført.

Med lett hjerte, og gaven fiks-ferdig-innpakket, kom hun hjem til herberget der Ole ventet.

Stolt kunne hun fortelle at oppgaven var utført, mens Ole måtte innrømme at han fortsatt ikke var helt i mål.

Før han la til:

«Men jeg har en plan, skjønner du.»

For den jevne leser høres dette kanskje helt greit ut, men for Anna, som kjenner sin mann, skjønte hun at her var det ikke snakk om å holde seg til planen og raske med seg noe enkel røkelse eller myrra.

Og når han begynte å vri seg på spørsmål om han kom til å holde seg innen prisavtalen, skjønte hun at her var det en mann som hadde tenkt å gjøre det enkelt for seg selv med dyrt gull.

Herlig, tenker du kanskje? Langt i fra.

For etter å ha trukket et lettelsens sukk for å endelig ha kommet i mål, må hun nok en gang legge ut på en ny, slitsom vandring på leting etter et ukjent mål.

Og uten engang en prisgrense å forholde seg til, er det bare å følge julestjerna og sette sin lit til at den vil lede vei.