For ett år siden, da Ole fylte 31, lagde jeg denne kakekatastrofen:
Svartbanning og surning da jeg etter timesvis med slit endte opp med klumpete, ekkel sjokoladekrem.
I år har jeg lært:
Sjokoladekake til 39, 90 på Bunnpris og hovedpersonen er like blid som i fjor.
Ole er blitt et år eldre, men ikke minst har jeg blitt et år eldre – og lært at mandag ettermiddag ikke nødvendigvis er dagen for de store, ambisiøse kakeprosjektene.
Hipp hipp hurra for nyvunnet visdom og for bursdagsbarnet Ole!
I kjøleskapet står denne lille godbiten og roper på meg:
Ja da, det står Alida, men jeg sverger at den roper: Anna, Anna…
Ole er opptatt med kamp (mot Ranheim 2), dattera er i seng. Og nå er det bare meg og kaka igjen.
Og det glemte jeg kanskje å presisere: Verdens beste kake.
En ungarsk-hemnværsk spesialitet som er en slags halvveis frosset marengs-rullekake med nøtter.
Vi snakker om klassikeren Budapest-kake fra Lunds konditori. (Ja, jeg nevner Lunds ganske ofte. Nei, jeg er ikke sponset, men burde sannelig vært det så mye som jeg skriver om kakene derfra)
Uansett, kaka må spises i dag, ellers er det søpla neste. Og den tanken gjør fysisk vondt.
Og jeg prøver fortvilt å finne en anledning som gjør at jeg kan spise med lett hjerte.
At min lillebror har bursdag om åtte dager holder ikke helt. At jeg er i gang med et nytt seks-ukers vikariat i Adressa hjelper litt, men er fortsatt ikke grunn god nok. At Tottenham slo United på Old Trafford på lørdag, ja nå begynner vi å snakke…
Og kanskje aller best, jeg tror jeg spiser litt for å på forhånd feire tre poeng og tabelltoer for Tynset i kveld.
Ikke for å jinxe altså, men det kan jo gå veien, og når kampen er ferdig om et par timer er jeg alt for trøtt for kake.
Og dessuten, slår det meg nå, har jeg ikke feiret en eneste av de mange andre seirene i år med en eneste kakebit.
Derfor: Heia Tynset og vær så god!
PS: I ettertid viste det seg at det funket å spise kake. Tynset vant hele 5-2 og har for øyeblikket andreplassen på tabellen!
Det er én 17.mai-tradisjon i Trondheim som aldri går av moten:
Regn!
Dagen blir liksom ikke helt den samme uten å kjenne følelsen i hender og føtter svinne hen av kulde mens man tvangsspiser is og prøver å holde motivasjonen oppe i laget mens både drillstaver og trompettoner havner på fullstendig på avveie rundt deg.
Trainspotting. Mamma drikker julebrus(!).
Og så er det én ting til man mååå ha på 17.mai.
I alle fall når man er fire år:
Så mye så jeg av toget.
En heliumsfylt kanin er altså et jævla must, men når lufta bokstavelig talt går ut av ballongen (etter 5 minutter), humøret er synkende og regnet bare tiltar, da er det på tide å dra hjem.
Kort tid etter dette bildet ble tatt kom kaninen ut for en «ulykke» og har ikke blitt sett siden.
Jeg hadde forresten overraskende god plass rundt meg da jeg sto og så på toget. Lurer på om det hadde en sammenheng med tilstanden til paraplyen min:
Herpa paraply = livsfarlig stikkvåpen.
Vel hjemme var det tid for sofa og hockey, og for Ole som hadde vært på jobb halve dagen var det ekstra fortjent:
Saken om Hroar Stjernen til morgendagens avis er levert, og Ole kan puste ut. Puhhh…
Jeg registrerer forresten at i år er året alle har bakt pavlova til 17. mai…
Vel, ikke denne jenta, nei!
Til tross for å ha mamma, pappa, bror, svigerinne, niese, søskenbarn og mormor på besøk i dag så har jeg klart å unngå å bake noe som helst denne gangen.
Det hjelper selvsagt å ha en mamma som ordnet denne:
Da ble det sommerstemning likevel. Takk, mamma!
I dag fyller Ole 31 år og det er duket for bursdagsfeiring i breddefotballheimen!
Fotballtrenerbursdagsfrokost!
Under frokosten var det klart for gaveåpning:
Jeg hadde gått for den klassiske: «Jeg vet ikke hva jeg skal kjøpe så jeg kjøper mange små gaver for å komme unna med det».
Takk til Eirik Røe for tipset om stoppeklokke. Det forsvinner nemlig omtrent én i uka her i huset.
Oles tante Heidi traff kanskje enda bedre med sin gave:
Trøtt, men glad: Ikke hver dag man vinner 500,- på flaxlodd!
Så var det dags for å iverksette mine plikter som god breddefotballfrue. Det må jo bakes bursdagskake, og det skal skje fra bunnen av!
So far so good. Jeg lager kakebunn og Alida setter pris på å få vispene og slikkepotten etterpå.
Kakebunnen går altså helt fint, jeg stivpisker eggehviter til marengs og smelter sjokolade i vannbad. Null problem!
Så er det sjokoladekremen. Den ser enkel ut på papiret. Bare noe hakking av sjokolade og pisking av krem. Piece of cake, bokstavelig talt.
Men hovmod står som kjent for fall, og noe går fryktelig galt.
I stedet for å se sånn ut:
Orginalen ala Sverre Sætre.
Ser min kake sånn ut:
Ikke helt den silkemyke kremkonsistensen jeg var ute etter...
Jeg vet med en gang hvor det gikk galt. I overmotet etter å ha lykkes så greit med bunnen, valgte jeg å overse oppskriften som presiserte at sjokoladen til kremen skulle finhakkes. Jeg slurva rett og slett, og endte opp med en smuldrete krem med sjokoladebiter.
«Kaka ble ikke helt bra!», roper jeg til Ole.
«Ok, men det er ikke like stor krise nå som sist, sant?», kommer det nervøst tilbake.
Han tenker på 4-årsdagen til Alida.
Det er rett før gjestene kommer og det gjenstår bare bare å pynte selve juvelen i kakesamlinga: Sjokoladekaka.
Jeg skal ta den perfekt stekte bunnen ut av forma, og da skjer det: Den revner i to, så i fire. Hele kaka bare smuldrer opp. Jeg ser på klokka. Det er et kvarter igjen, og stressnivået er ganske høyt fra før.
«Kaka ble ødelagt, det er krise», roper jeg med gråten i halsen.
Ole skjønner alvoret og prøver å berolige:
«Det går helt sikkert bra, det ordner seg. Du har da bakt så mye annet».
Feil svar!
«DET GÅR IKKE BRA! DET ER JEG SOM ER MAMMAEN OG DET ER JEG SOM BLIR VURDERT AV DE ANDRE MAMMAENE, IKKE DU. DU ANER IKKE HVA DU SNAKKER OM!», roper jeg tilbake langt over randen for nervøst sammenbrudd.
Ole holder klokelig kjeft, og jeg lapper gråtende sammen kakebunnen så godt jeg kan. Med krem oppå kan man nesten ikke se at noe er galt. Ett minutt etterpå ringer det på døra. Den første gjesten kommer selvsagt 10 minutter før tida. Jeg tørker tårene og tar smilende i mot 17 ville 4-åringer.
Ikke én av dem bryr seg en døyt om hvordan en sjokoladekake skal se ut.
Uansett. Nei, Ole. Det er ikke krise i dag. Kaka smaker nok godt, sola skinner og heldigvis er det bare vi tre som skal spise den. Alles gut og gratulerer med dagen!
God søndag alle sammen!
Da er det dags! Og sola skinner på Øra!
Tynset er tilbake i tredjedivisjon og for min del er det helt perfekt å starte sesongen mot Kil/Hemne. Min egen svært begrensede fotballkarriere startet jo nettopp i øraklubben som 6-åring på midten av 80-tallet, men selv om balltalentet glimret med sitt fravær fikk jeg faktisk 8 år på baken i grønne og hvite striper.
Det burde jo være nok til evig troskap, men det er altså helt umulig å ikke heie på Tynset. Først og fremst fordi jeg selvsagt ønsker min kjære alt godt og suksess. Men også fordi jeg vil meg selv vel. Å være breddefotballfrue i motgang er ingen spøk, og livet er betydelig bedre når man har tatt poeng.
Vi dro avgårde til Øra allerede i går ettermiddag, men måtte stoppe etter fem minutter fordi treneren bare måtte ha en pølsemeny på Shell Granåsen.
Vel framme var det klart for fredagskveld med RBK-kamp (hurra!) og The voice. Men så var det tid for treneren å trekke seg tilbake for å forberede morgendagen.
Etter å ha gjort litt narr av stikkordene før en kamp for noen år siden får jeg ikke lenger lov å se hva Ole skriver før kamp. Men over kan du se et lite glimt av dagens potensielle vinneroppskrift. Klarer noen gjette riktig på alle tre stikkordene, vanker hjemmestrikket Tynset-skjerf i premie!
I dag hadde jeg bare ett mål før kampen, nemlig det jeg alltid må gjøre når jeg er på Øra. Besøke bakeriet!
Helt objektivt så finnes det ikke bedre kaker i Trøndelag.
Nedenfor: karamellkake!
En ekte blogger hviler aldri: Alt må dokumenteres!
I bakgrunnen: Blakstad Auto, en institusjon på Øra.
Da gjenstår det bare å roe nervene med et glass hvitvin på verandaen i VIP-loungen hos mor og far før vi rusler ned til Ånesøyan. Tynset er underdogs og uavgjort er mer enn godkjent i min bok i dag!
Kamprapport følger!
Heia Tynset!!
breddefotballfrue 