Posts Tagged ‘17. mai’

Da er tidenes varmeste (dette har jeg ikke gidda å faktasjekke altså, men det er i alle fall svinvarmt) pinse straks over, og her i breddeheimen kan vi kort oppsummert si at det bare ble en delvis suksess:

Det beste først: 17. mai forløp uten katastrofer, og ble faktisk en riktig så fin dag, tross talenerver:

klkl

Rød og varm i kinnene etter å ha holdt tale, men det gikk heldigvis helt ok.

Den observante leser vil se at jeg tross bunadskatastrofen fra tidligere i uka, likevel er ikledd bunad. Jeg fikk faktisk låne selveste Hemne- og Aurebunaden, og det i en størrelse som til og med hadde plass for isspising. Fantastisk.

Så til den mindre hyggelige delen av helga, den handler om fotball, og er signert Olekå :

Trenerens kommentar (Tynset – NTNUI 1-3):

Det har på mange måter vært ”Murphys lov”-helga over alle fotballhelger, dette. Og da sitter det litt ekstra i, jeg innrømmer det.

Selv ikke grilling og finvær kunne berge humøret til denne konkurransemannen i helga.

Selv ikke grilling og finvær kunne berge humøret til denne konkurransemannen i helga.

En bra 1. omgang mot NTNUI, med ledelse  1-0 og full kontroll bakover. En 2. omgang hvor vi har muligheten til å gå opp til 2-0, før vi møter veggen med et pang, og slipper inn tre på tre sjanser. Og nytt tap.

Årets fjerde.

Ta med at jeg var tilbake i obligatorisk kamp for første gang på to år noen timer etterpå, mot Tolga i 5. divisjon, og glapp den avgjørende markeringa slik at vi tapte 2-1, og at Tottenham ikke fikk hjelp og dermed fort mister Bale osv, så er det meste summert opp.

Det er da jeg tar fram et noget slitt uttrykk, som jeg ikke vet opprinnelsen på, men som Ola Sag, far og trener i oppveksten sa etter tap i gutteserien:

Hvem teller de tapte slag på seierens dag?

Nå er ikke dette dagen for unnskyldninger. Vi ble for redde for å miste ledelsen vår mot NTNUI, og da vi først gjorde det, ble vi også altfor snille i duellspillet.

Men etter syv kamper, og fire tap, har jeg fortsatt til gode å se at vi har blitt overspilt av noen. Dette var også det største tapet vårt til nå i år, de andre har vært med ett mål. Og vi slapp til kun tre sjanser i mot – som altså alle gikk inn. Om vi tar med at vi hadde en gedigen sjanse til å gå opp til 2-0 i 2. omgang, og to vanvittige sjanser til å utlikne til 2-2, også, så er vel ting summert.

Litt for redde, litt for snille, men ellers fullt på høyde.

Da er det vel bare å gjette hva som blir viktig i tida som kommer. For vi SKAL snu dette igjen. Og klarer vi det, og vi begynner å bikke kamper, kan det komme flere på rad.

Og da får vi tåle at vi får oss noen i trynet nå. Ikke like det, men tåle det. Og: Komme oss tilbake til seierens dag!

OleKå.

Bunadshnugnad

Posted: mai 14, 2013 in Hverdagsliv
Tags: , ,

Jeg skal holde 17.mai-tale på fredag, og én ting er at panikkangsten brer seg fordi jeg ikke er halvferdig, men en annen ting er at jeg midt i stresset valgte noe så idiotisk som å prøve på meg bunaden som har hengt så fint i skapet de siste seks årene.

Første hinder var stakken. Bunaden ble sydd inn til konfirmasjonen for omlag 15 kilo siden, men jeg gikk likevel på med dødsforakt:

hjj

So far so good. Eneste problemet nå er at jeg ikke kan puste ut, men det får jeg fikse på et eller annet vis.

Så var det vesten. Ofte det kritiske punktet ved enhver bunad. Og trønderbunaden er intet unntak.
Men med makt går det meste, og selv om det er fare for at de vil ryke etter maks to kroneis, så fikk jeg igjen de nederste hektene.

hjhj

Ha ha, dette går veien. Jeg ler de siste årene opp i ansiktet: Dere stopper ikke meg!

Det gjensto bare den aller siste hekten, den helt øverst på vesten, selve kronen på verket. Det eneste som sto mellom meg og den fullkomne bunadslykken.

jkjk

Vel.

Hva skal man si? Hekten gikk igjen den, det er ikke det. Men det er altså ikke meningen at det skal være en megaglippe foran der. Og tysk ølservitrise på oktoberfest er ikke helt den looken jeg gikk for.

Søren og, da må jeg gå for et eller annet behagelig antrekk jeg faktisk får puste i i stedet.
Men bunaden skal få et nytt forsøk den altså,  om nye seks år sånn omtrent.

Trainspotting

Posted: mai 17, 2012 in Hverdagsliv
Tags: , , , ,

Det er én 17.mai-tradisjon i Trondheim som aldri går av moten:

Regn!

Dagen blir liksom ikke helt den samme uten å kjenne følelsen i hender og føtter svinne hen av kulde mens man tvangsspiser is og prøver å holde motivasjonen oppe i laget mens både drillstaver og trompettoner havner på fullstendig på avveie rundt deg.

Trainspotting. Mamma drikker julebrus(!).

Og så er det én ting til man mååå ha på 17.mai.

I alle fall når man er fire år:

Så mye så jeg av toget.

En heliumsfylt kanin er altså et jævla must, men når lufta bokstavelig talt går ut av ballongen (etter 5 minutter), humøret er synkende og regnet bare tiltar, da er det på tide å dra hjem.

Kort tid etter dette bildet ble tatt kom kaninen ut for en «ulykke» og har ikke blitt sett siden.

Jeg hadde forresten overraskende god plass rundt meg da jeg sto og så på toget. Lurer på om det hadde en sammenheng med tilstanden til paraplyen min:

Herpa paraply = livsfarlig stikkvåpen.

Vel hjemme var det tid for sofa og hockey, og for Ole som hadde vært på jobb halve dagen var det ekstra fortjent:

Saken om Hroar Stjernen til morgendagens avis er levert, og Ole kan puste ut. Puhhh…

Jeg registrerer forresten at i år er året alle har bakt pavlova til 17. mai…

Vel, ikke denne jenta, nei!

Til tross for å ha mamma, pappa, bror, svigerinne, niese, søskenbarn og mormor på besøk i dag så har jeg klart å unngå å bake noe som helst denne gangen.

Det hjelper selvsagt å ha en mamma som ordnet denne:

Da ble det sommerstemning likevel. Takk, mamma!