Posts Tagged ‘cola’

Bredde-detox

Posted: januar 5, 2013 in Hverdagsliv
Tags: , , ,

Jeg har, som ekte fotballfruer skal, startet året med en skikkelig detox.

Det er en så herlig følelse dere, julekiloene bare renner av og man kjenner seg seg så…, ja, tom, er vel ordet jeg leter etter.

I tillegg til å være særdeles effektiv, er kuren jeg bruker også veldig billig. Alt du trenger å gjøre er å ha barn i barnehage eller oppsøke andres barn, og gjerne klemme litt på dem og passe på å ikke vaske hendene etterpå.

I tillegg trenger du følgende kit, som enkelt kan kjøpes på nærmeste dagligvarebutikk:

Knekkebrød uten pålegg og cola gjør susen.

Knekkebrød uten pålegg og cola holder deg gående i dagene kuren står på.

Og etter noen dager (som kan være noe ubehagelige) er du klar til å vise deg blant folk igjen, og smile mens du triumferende konstaterer at «jeg la ikke på meg et eneste gram i jula jeg!». Litt gusten og blek, kanskje, men ikke verre enn at litt rouge og leppestift gjør susen.

Lykke til!

 

Advertisements

DA har snøen også forlatt Ugla og jeg har dessverre ingen unnskyldning for å ikke sykle til jobben lenger.

Nedover går det jo greit, selv om damer på 60+ suser forbi meg i fint driv.
Men så skal jeg jo hjem igjen også.

Tom i blikket, tom i magen, tom for krefter, men hjemme.

Fra sentrum og hjem er det ca. 7 km. Ikke så ille det hadde det ikke vært for at de 7 kilometrene består av én sammenhengende motbakke. Helt seriøst.

I tillegg skulle jeg være lur og valgte den korteste, men bratteste løypa.

Feil valg.

50 meter opp i bakken må jeg gå av sykkelen og trille. 50 meter til og jeg føler meg svimmel og svåkvalm. Ole ringer og lurer på når jeg kommer hjem, men jeg har ikke stemme igjen, annet enn til å si at dette kan ta tid.

En jente som veier betydelig mer enn meg kommer trillende bak meg. Hun rykker stadig nærmere, og for å unngå ydmykelsen later jeg som jeg må stoppe og ordne noe med sekken min mens jeg lar henne trille forbi.

Jeg er så sulten og sliten at jeg er på gråten, og det hjelper ikke at Ole kjører forbi på vei hjem fra butikken uten å ense meg. Jeg har lyst til å kapitulere. Slenge sykkelen i grøfta, ringe og be han snu slik at jeg kan sitte på hjem.

Men i stedet så tråkker jeg på. Oppover og oppover helt til jeg begynner å få krampe i det ene låret.
Og så, endelig, ser jeg det: Der er det, huset vårt! Hvitt og vakkert! Hurra!

Tårene presser på. Jeg klarte det! Barneskirenn!

Og inne ventet snille mannen som skjønte hva slags tilstand dama hans ville komme hjem i og hadde kjøpt denne til meg:

Sjelden har en iskald amerikansk sukkerdrikk, hvis merke jeg ikke skal nevne, smakt bedre.

I morgen skal jeg kjøre på jobb. Det får da være måte på.