I dag fyller Ole 31 år og det er duket for bursdagsfeiring i breddefotballheimen!
Fotballtrenerbursdagsfrokost!
Under frokosten var det klart for gaveåpning:
Jeg hadde gått for den klassiske: «Jeg vet ikke hva jeg skal kjøpe så jeg kjøper mange små gaver for å komme unna med det».
Takk til Eirik Røe for tipset om stoppeklokke. Det forsvinner nemlig omtrent én i uka her i huset.
Oles tante Heidi traff kanskje enda bedre med sin gave:
Trøtt, men glad: Ikke hver dag man vinner 500,- på flaxlodd!
Så var det dags for å iverksette mine plikter som god breddefotballfrue. Det må jo bakes bursdagskake, og det skal skje fra bunnen av!
So far so good. Jeg lager kakebunn og Alida setter pris på å få vispene og slikkepotten etterpå.
Kakebunnen går altså helt fint, jeg stivpisker eggehviter til marengs og smelter sjokolade i vannbad. Null problem!
Så er det sjokoladekremen. Den ser enkel ut på papiret. Bare noe hakking av sjokolade og pisking av krem. Piece of cake, bokstavelig talt.
Men hovmod står som kjent for fall, og noe går fryktelig galt.
I stedet for å se sånn ut:
Orginalen ala Sverre Sætre.
Ser min kake sånn ut:
Ikke helt den silkemyke kremkonsistensen jeg var ute etter...
Jeg vet med en gang hvor det gikk galt. I overmotet etter å ha lykkes så greit med bunnen, valgte jeg å overse oppskriften som presiserte at sjokoladen til kremen skulle finhakkes. Jeg slurva rett og slett, og endte opp med en smuldrete krem med sjokoladebiter.
«Kaka ble ikke helt bra!», roper jeg til Ole.
«Ok, men det er ikke like stor krise nå som sist, sant?», kommer det nervøst tilbake.
Han tenker på 4-årsdagen til Alida.
Det er rett før gjestene kommer og det gjenstår bare bare å pynte selve juvelen i kakesamlinga: Sjokoladekaka.
Jeg skal ta den perfekt stekte bunnen ut av forma, og da skjer det: Den revner i to, så i fire. Hele kaka bare smuldrer opp. Jeg ser på klokka. Det er et kvarter igjen, og stressnivået er ganske høyt fra før.
«Kaka ble ødelagt, det er krise», roper jeg med gråten i halsen.
Ole skjønner alvoret og prøver å berolige:
«Det går helt sikkert bra, det ordner seg. Du har da bakt så mye annet».
Feil svar!
«DET GÅR IKKE BRA! DET ER JEG SOM ER MAMMAEN OG DET ER JEG SOM BLIR VURDERT AV DE ANDRE MAMMAENE, IKKE DU. DU ANER IKKE HVA DU SNAKKER OM!», roper jeg tilbake langt over randen for nervøst sammenbrudd.
Ole holder klokelig kjeft, og jeg lapper gråtende sammen kakebunnen så godt jeg kan. Med krem oppå kan man nesten ikke se at noe er galt. Ett minutt etterpå ringer det på døra. Den første gjesten kommer selvsagt 10 minutter før tida. Jeg tørker tårene og tar smilende i mot 17 ville 4-åringer.
Ikke én av dem bryr seg en døyt om hvordan en sjokoladekake skal se ut.
Uansett. Nei, Ole. Det er ikke krise i dag. Kaka smaker nok godt, sola skinner og heldigvis er det bare vi tre som skal spise den. Alles gut og gratulerer med dagen!
God søndag alle sammen!
breddefotballfrue 