Trenerens kommentar Tynset- KIL/Hemne 2-1 og KIL/Hemne-Flisa 1-3:
Jeg ble spurt i Arbeidets Rett før Tynset-kampen hva jeg liker best med Nord-Østerdal, og svarte at folk er rett fram og kalle en spade for en spade.
Da blir det feigt å skulle legge noe i mellom sjøl. For fotballmessig er dette min tyngste uke noensinne. Blytungt. Enkelt og greit. Da burde jeg sjølsagt vært flinkere til å legge fotballen vekk når jeg er hjemme med breddefrue og barn, men nei – så enkelt er det ikke.
Jeg ble spurt i samme artikkel og hva som gjør meg sint, og skrev – som sant er – at fotballresultater preger meg, men at man må ha perspektiv på ting. Selvsagt. Åpenbart. Og det har jeg da, også.
Men når man står i det, og får to tap i trynet på fire dager, så må man samtidig si at: Så enkelt er det nok ikke der og da..
Mot Tynset – som for øvrig er bare å ta av seg hatten for om dagen, bikket i dag sin tredje kamp på rad i løpet av de ti siste minuttene – gjorde vi det vi kunne.
Det er en del endringer fra kamp til kamp for tiden, og på gressbanen jeg følte var et stort våpen som Tynset-trener, jobbet gutta det de var gode for. Og få betalt i form av utlikning i det 93. min – for så likevel å prestere å tape kampen…
Da sitter man uvel og med hodepine i bussen etterpå.
Mot Flisa skjer dessverre mye av det samme. De scorer på en merkelig slags form for en halvsjanse etter fire minutter, og kan ligge lavt og smart i banen. Så får de 0-2 rett før pause, på sin andre sjanse, og det klarer vi ikke svare på. Joda, vi treffer treverket og har fire- 4- spillere kliss alene med keeper i denne perioden, og reduserer også på en straffe. Men det kjennes så lite verdt når man går av etter kampen etter nok et tap.
Vårt fjerde på fem kamper.
Det betyr at vi bunner formtabellen. Man kan si hva man vil om hver enkelt av de tapene, men det er de harde fakta. Og det gjør vondt. Og det er status per nå.
Så er det samtidig slik at alle slår alle i denne merkelige avdelinga, sånn at vi fortsatt har mye å spille om framover. Det er en svært mager trøst – og også en rar trøst sett ut fra de siste kampene.
Denne søndagen har blitt brukt til å bli litt lettere i hodet. Mandag morgen ser vi kun framover. Heldigvis kommer det nye sjanser. Det er med andre ord bare å gnu på videre.
Jeg er fortsatt 34 år. I går kveld føltes kroppen ut som den var 70.
Nå handler alt om å finne tilbake til normalalder før fotballferien!
OleKå
breddefotballfrue 