Det er jaggu meg rart…

Det er jaggu meg rart kåss det kan gå te, tenk at du går i lag med me… synger Hellbillies.

Og det er mye som er rart.

Ikke minst at jeg har blitt så gammel at jeg digger Hellbillies, men også at jeg i en alder av 34 allerede har giftet meg for andre gang (hvem skulle trodd!).

Brud om noen timer, men først skal slekta hentes på Tolga stasjon.

Litt senere, har håret fått krøll og jeg har fått «den finaste eg veit.» Og jeg tror ikke han var så verst fornøyd han jeg gifta meg med heller:

Just married! Foto: Joakim Reinaas.

Dette er langt i fra bredde, stort bedre får du oss nemlig ikke:). Foto: Joakim Reinaas.

Deretter var det klart for middag, taler og en underlig hybrid av trønder- og østerdal-fest på lokalet, og det funket heldigvis som bare det.

Rapportene melder om intens dansing til halv fem, og denne plakaten kan tyde på at det stemmer:

Beviset på at det har vært en bra fest! 

Nå: sliten, lykkelig og så godt gift at det holder en for en stund nå.

 

 

Seige j*vler

De er noen seige j*vler, disse nordtrønderne!

TRENERENS KOMMENTAR (Blink – Tynset 3-1, Tynset – Verdal 1-1): Ja, da var det en stund siden sist jeg var inne her. Men det betyr ikke at engasjementet er på vei ned. Snarere tvert imot. Etter 13 kamper og 7. plass på tabellen har ikke Tynset-fotballen råd til å ligge på noen som helst latside inn mot siste kamp før ferien – Orkla-foppalen.

Nå MÅ det gnus på, på en bane vi ikke har hatt for vane å levere varene på denne sesongen – gresset på Nytrømoen.

Som forrige lørdag. Ettersom jeg var i bryllup var det co-coach Skogan som kjørte showet mot Verdal, Trond Viggo og et lag som er styrket fra fjoråret, med flere signeringer fra 2. divisjon.

De mangla noen, men fikk satt inn folk med rutine, også, så etter rapportene ble det som forventet på forhånd:

En jevn, tøff og tett kamp!

Tynset skapte mest før pause og mot slutten – og hadde blant annet en i tverrliggeren – men Verdal både tok ledelsen og svidde en straffe.

Det er derfor lite som måler seg med sms-en jeg fikk klokka 16.50 lørdag kveld, på vei inn til bryllupsfest noe mutt fordi Verdal ledet på Nytrømoen. Men unggutten Lunåshaug slo til mot slutten, og 1-1 ser atskillig bedre ut enn 0-1. Ingen tvil.

Takk til Lonåsen!

Nervøs trener som satt på kirkebenken i stedet for trenerbenken lørdag. 

Så var det også viktig å få en positiv avslutning på en kamp igjen, ettersom vi tapte fortjent (3-1) mot Blink helga før.

De er noen seige j*vler, disse nordtrønderne!

Vi har også fått mål imot i trynet mot slutten i flere kamper før i år, så nå håper vi at den lille flyten mot slutten sist blir med inn mot lørdag. Vi tapte nemlig nettopp 1-0 for Orkla i åpningskampen borte – målet satt inn i det 90. minutt – i en helt åpent og jevn kamp.

Derfor er det bare å stålsette seg: Jevnt, tett og ubehagelig å se på fra sidelinja. Men også intenst spennende for oss som er så glad i denna breddefotballen!

Så er det liten tvil om at det er atskillig bedre å være til stede på kamp selv, enn å motta SMS-er 18 mil unna stadion.

Men også: Det ble en strålende kveld, Sondre og Karianne! 

Da gnur vi på videre! Og for ordens skyld her: Orkla er fra Sør-Trøndelag. SØR. Ikke nord.

Kanskje det passer oss bedre…

OleKå

Groomzilla

I dag er det en måned til kirkeklokkene ljomer over Tolga og vi (forhåpentligvis) har sagt ja til hverandre uten skandaler eller hindringer.

I dag er også startdagen for det en måned lange og o store begynn-å-tren-slutt-å-spis-godteri-kom-inn-i-antrekket-prosjektet.

Men ikke for min del altså, nei da. Dette er Ole sin greie. Det er han som har kjøpt dressen et nummer for liten, og det er han som stresser med å nå idealvekta.

Ole viser stolt frem at han velger God Morgen foran vaffel med brunost på jobb. Jeg har ikke hjerte til  fortelle at yoghurten inneholder sånn ca 17 sukkerbiter…

Jeg derimot, har vært smart og kjøpt en kjole som faktisk passer. 

Så når Ole tar frem disse fra skapet etter 1,5 år…:

Her skal det bygges muskler…

…så tar jeg meg et glass vin og setter meg godt til rette i stolen så jeg er helt sikker på å ikke gå ned et eneste gram. Vi kan jo ikke risikere at kjolen blir for stor heller.

 

Fotballprinsesse

Som breddefotballfrue følger det med visse plikter, og ikke alle av dem er like glamorøse.

I dag for eksempel, i øs-pøs-regnet, stilte jeg opp som breddematerialforvalter, breddekeeper og breddeassistenttrener:

Blaut, blautere, søkkblaut.

Og alt det for å sørge for at breddearven føres trygt videre til neste generasjon:

Dagens første øvelse: teknikktrening.

Så bar det hjem til andre del av dagens program, og her snakker vi alt annet enn bredde…

Regn og fotballsøle er byttet ut med ringer og tiara av ypperste plastikk.

Heldigvis er litjmor like fornøyd med både bredde og luksus, og spør du henne hva hun skal bli når hun blir stor er det slett ikke prinsesse, men fotballspiller på Atletico Madrid som er svaret.

Kanskje ikke så mye mer realistisk, men du verden så mye tøffere.

Grynt, grynt og I do!

(Advarsel: Denne bloggposten inneholder sterke bilder. Vegetarianere leser videre på eget ansvar!)

Det er vel og bra å være turist i NY i førjulstida.

Men det egentlige målet med turen var enda bedre.
Min kjæreste storbror skulle nemlig gifte seg med fineste Renate, og det gjorde de til gagns:

Kult brudepar som praier taxi til kirka midt på 5th avenue!

Hele breddefamilien var også på sitt aller peneste for anledningen:

Pene og pyntelige i Sjømannskirka.

Men etter at formalitetene var unnagjort, var det klart for et matgilde uten sidestykke. Og for en familie hvor matopplevelser rangeres høyere enn det meste annet når vi er på tur, hadde vi syke ting i vente:

Bryllupsmiddagen var nemlig på gastropuben Spotted Pig, med en ørliten Michelin-stjerne i ermet. Og spesialiteten deres er suckling pig. Eller pattegris om du vil.

Hva det faktisk innebærer kom også litt overraskende på bruden herself:

En søt liten Nasse Nøff. Sykt saftig på innsiden, crispy på utsiden. Servert med poteter stekt i andefett og babygulrøtter. Ribbe, go home!

Synet av dyret ble dessverre i overkant sterkt for bruden, som ble akutt vegetarianer i sin egen bryllupsmiddag.

Men ungene gnasket smakebiter, og fulgte spent med:

Hodet er skilt fra kroppen og ørene tas snart av for å brukes i en annen spesialitet, nemlig salat med griseører.

Og dette var bare dag én.

Dag to var en opplevelse det er svært usannsynlig at  Tynset-treneren eller breddefotballfrua kommer til å få igjen, noensinne.

To kokker fra Nobu var leid inn for å lage den aller beste maten jeg noen gang har smakt. Punktum.

Stum av beundring når disse karene er i aksjon.

Etter yellowtail tunfisk med jalapeno, hummersalat, kylling teriaki, hvit fisk som jeg ikke husker hva var, men som var vanvittig god, noe kjøttgreier med saus fra Peru og selvsagt sushi til slutt, var vi så gastronomisk fornøyde at det vanskelig lar seg toppe med det første.

Og da vi i formiddag kom hjem til breddeheimens tomme kjøleskap etter en hel natt på reise, nesten uten søvn, var det heller ikke så aktuelt å være avansert i matveien.

Men jeg kan forsikre alle om at jeg ikke har blitt finere på det enn at det var utrolig godt med fiskegrateng også.

Alle gode ting er tre

Jeg har det med å gifte meg.

Eller det kan virke sånn om jeg forteller at jeg nå planlegger mitt tredje bryllup.

Og jeg er ikke engang så veldig opptatt av hele den der bryllupsgreia. Virkelig!

Første gang jeg sa ja var med Stian i 2003. Det varte i 5 år og resulterte i dattera vi har sammen, så lite å angre på i grunn!

Akk, så ung og uskyldig!

Andre gang var med Ole, nå i februar. Og der skylder jeg muligens noen venner og bekjente litt info.

Vi giftet oss nemlig i all hemmelighet, med kun to vitner til stede. Og de to var vaktmesteren (som også tok bilder) og en sekretær på Tinghuset.

Litt uvirkelig følelse å gifte seg midt på dagen en helt vanlig fredag i februar.

Vi måtte gifte oss litt kjapt av praktiske grunner, og sto overfor et dilemma: Ole er hakket mer tradisjonalist enn meg og ville ha kirke, mange gjester og en helvetes fest.

Jeg har ingenting i mot det, men vi hadde verken råd eller tid til det akkurat da.

Løsningen:

Ett superhemmelig bryllup for å få papirene i orden, og så vårt store, feite østerdalsbryllup sommeren 2013.

Men selv om dette februargiftemålet var utrolig moro, så insisterer vi begge på at det ikke teller. Null ringer, null offentliggjøring på facebook, og de fleste vi kjenner ville ikke en gang visst om det om det ikke hadde vært for at jeg startet å blogge som en sånn der frue.

Derfor: Når denne bloggen om et års tid begynner å flomme over av borddekorasjoner, invitasjoner, blomster og alt det som er viktigst i livet for en vordende brud, så forbeholder jeg meg retten til å glede meg som om det var første gang.

Eller i alle fall kun andre gang.

Så det så.

PS: Om jeg blir hvit brud neste sommer gjenstår å se, men kan i alle fall garantere at jeg kommer til å avlegge denne designeren et besøk snart:)