Hjemme-alene-fest

Mens Ole er i Ukraina og leker fotballstjerne…

Ole drømmer seg bort på jobb, godt hjulpet av fotograf Jens Søraa.

…har jeg hjemme-alene-fest på Ugla.

Vorspiel

Fest! Her bli det liv!

Fra selve festen kan jeg rapportere om et sykt mål av RBK-motstander Metalist, juleøl som smaker såpe og sminken på halv tolv. Det siste gjør forsåvidt ikke så mye da dette er en hjemme-alene-fest i ordets rette forstand.

Uansett har jeg større tro på det som venter etter kampen:

Nachspiel i senga

Egentlig greit med en skikkelig hjemme-alene-fest:
Null forventninger, ingen kjedelige samtaler og garantert ingen fylleangst dagen derpå.

I alle fall ikke etter én stakkars juleøl.

Takk og pris for andreomganger

For å ta det positive først:

Vi vant andreomgangen 2-0! Yay!

Og vi vant tribunekampen! Yay!

Tynset-kolonien på Myra.

Spredte Strindheim-supportere.

Men førsteomgangen…

Huff!

Æsj!

Faen i he….!

Hele 4-0 sto det til pause. Da var svigerfar på tribunen litt bekymret for meg en stund. Han, av alle, vet nok best hvordan kvelden min ville bli om Strindheim fortsatte målfesten i andreomgang.

Tung, svært tung.

Derfor har jeg sjeldent jublet så høyt og inderlig som for de to Tynset-scoringene som kom etter pause. 4-2 er absolutt til å leve med mot avdelingas beste lag, og det på bortebane.

Det er i alle fall klart mer levelig enn 4-0.

Smilet satt litt løsere blant tynsetgjengen i andreomgang. F.v: Karen, breddekapteinfrue Marit og Morten.

Og selv om han så litt slagen ut da han kom hjem i snøværet etter kamp…:

…så var faktisk humøret upåklagelig.

Nå: burger, potetgull og smågodt!

Trenerens kommentar:

Etter et tap som i dag kunne jeg ha startet med å skrive om 0-4 etter 1. omgang. Jeg tror ikke det er noe vits. I hvert fall ikke til å starte med.

I stedet begynner jeg med 2. omgangen. At vi kommer tilbake to ganger, og trykker dem alvorlig tilbake også etter 2-4, handlet kanskje litt om at Strindheim var fornøyde. Men vel så mye om at de var slitne, som de innrømmet etterpå. Mens vi holdt 90 minutter.

Det tar vi med oss videre.

Å gå til garderoben på 0-4, med bøyde hoder, er enkelt å følge opp med å fortsette å tenke negativt i 2. omgang, og gå på en god, gammeldags kjempesmell.

Men vi reiste oss, tok tak i det, og vant omgangen. Den moralen skal vi ta med oss videre.  Det var godt å se.

Ja, vi tapte fortjent. For opprykksfavoritten. På bortebane.

Strindheim spiller en type fotball jeg liker, hurtig gjennom midten, med stor fart på backer, kanter og indreløpere. Og det er da vi kommer til 1. omgangen. Etter et minutt ruller de opp langs høyresiden, og kommer til skudd fra 18 meter på motsatt side: Pang i nota. 1-0.

Så kommer vi litt mer inn i det, og har et par brukbare muligheter.

I stedet får de en noe enkel straffe, og – som mot Verdal og Tiller – kommer vi under med to mål etter et drøyt kvarter.

Vi flytter ikke beina raskt nok, og mot fotrappe lag blir vi straffet for det.

Da vi også roter på defensiv dødball – hvor vi vanligvis er sterke – blir det vanskelig. To nye scoringer etter passivitet i feltet gir 4-0 til pause.

Brutalt. Og effektivt. Men vi fikk oss en lærepenge. Vi var for snille. Tidvis altfor snille.

Så våknet vi. Og rettet opp inntrykket. Morten reduserer midt i omgangen etter fint Georg-legg, og Esten scorer noen minutter etterpå. I denne perioden spiller vi fotball, mens Strindheim løper.

Totalt forandret kampbilde.

Og litt synd at vi ikke får straffe mot slutten, slik at vi kunne gjort det litt interessant de siste minuttene. Likhet for loven, er det noe som heter, og handset vi i 1. omgang, var denne klar. Heading på vei inn i feltet, en Strindheim-spiller med hånda høyt over hodet, og slår ballen unna farlig område.

Også Strindheim-patriot og tidligere målkonge (bl a mot Nederland på Ulleavaal i ´92) Gøran Sørloth innrømmet at han så den!

Men men. Og med fire i sekken i 1. omgang skal vi kunne skylde på oss selv for at det ikke ble poeng.

For øvrig artig at alle tre innhopperne (Esten, Hansi og Magnus) kommer inn og gjør en god figur.

Nå skal vi deppe litt i kveld. Og reise oss i morgen.

PS! (Evt note to self): I fjor startet vi i 4. divisjon med å få en heldig seier mot Sverresborg, og spille 0-0 mot Flatåsen hjemme. Nå har vi møtt de tre største opprykksfavorittene på bortebane. Og kunne – med litt flyt – tatt poeng fra alle.

Det er framgang. 🙂

OleKå

Trenerens kommentar

Ettersom breddefotballfruen lå forkjølet hjemme i Trondheim mens vi andre var på Tynset, har jeg fått egen overskrift på «Trenerens kommentar» denne gangen. Det er helt uaktuelt med egen overskift på bloggen ved tap, mens det er langt greiere etter seier 🙂

Hjemme i Trondheim etter kamp, og satt rett i arbeid med kamprapport.

I dag skulle vi vise at vi har noe å fare med i 3. divisjon. At vi ikke bare har nærmet oss nivået etter opprykket, men at vi også kan vinne kamper.

Det tok fem minutter før guttene ga svar på tiltale. 1. omgang er strålende av oss, særlig med tanke på at vi spilte på kunstgress mot et kunstgresslag ( det er fortsatt 40 cm snø på gressbanen).

Mye ballinnehav, stor bevegelse, vanvittig løping av de tre på midten (Engan dagens mann, fullt fortjent), og stort trøkk inne i Kvik-feltet. 3-0. Herlig. Etter pause spiller vi litt på resultat, tar av en småplaget Eidsvåg (som har gått ned syv-åtte kilo i vinter og er i meget lett i steget ), sparer også en vond Lasse Stryp-hofte og da er det jevnt ei stund. Så ble innhopperne varme i trøya, og vi scoret to fine mål til. Alt i alt en av de beste dagene vi har hatt på Nytrømoen med meg, Eidsvåg og Brovold ved roret.

Dermed fin tur hjem til Ugla (fortsatt med snø) med Radioresepsjonen på Podcast. Så får jeg tåle at Harry har hodet på Three Lions og ikke på White Hart Lane lenger. Makan!

Nå venter Trond Viggo Toresen og hans meget solide Verdal borte, så sterke Steinkjer – før vi har seriefavoritt Strindheim borte igjen. Da får vi se hvor langt vi er kommet.

OleKå!

Seriestart!

Da er det dags! Og sola skinner på Øra!

Tynset er tilbake i tredjedivisjon og for min del er det helt perfekt å starte sesongen mot Kil/Hemne. Min egen svært begrensede fotballkarriere startet jo nettopp i øraklubben som 6-åring på midten av 80-tallet, men selv om balltalentet glimret med sitt fravær fikk jeg faktisk 8 år på baken i grønne og hvite striper.

Det burde jo være nok til evig troskap, men det er altså helt umulig å ikke heie på Tynset. Først og fremst fordi jeg selvsagt ønsker min kjære alt godt og suksess. Men også fordi jeg vil meg selv vel. Å være breddefotballfrue i motgang er ingen spøk, og livet er betydelig bedre når man har tatt poeng.

Vi dro avgårde til Øra allerede i går ettermiddag, men måtte stoppe etter fem minutter fordi treneren bare måtte ha en pølsemeny på Shell Granåsen.

Vel framme var det klart for fredagskveld med RBK-kamp (hurra!) og The voice. Men så var det tid for treneren å trekke seg tilbake for å forberede morgendagen.

Etter å ha gjort litt narr av stikkordene før en kamp for noen år siden får jeg ikke lenger lov å se hva Ole skriver før kamp. Men over kan du se et lite glimt av dagens potensielle vinneroppskrift. Klarer noen gjette riktig på alle tre stikkordene, vanker hjemmestrikket Tynset-skjerf i premie!

I dag hadde jeg bare ett mål før kampen, nemlig det jeg alltid må gjøre når jeg er på Øra. Besøke bakeriet!

Helt objektivt så finnes det ikke bedre kaker i Trøndelag.
Nedenfor: karamellkake!

En ekte blogger hviler aldri: Alt må dokumenteres!
I bakgrunnen: Blakstad Auto, en institusjon på Øra.

Da gjenstår det bare å roe nervene med et glass hvitvin på verandaen i VIP-loungen hos mor og far før vi rusler ned til Ånesøyan. Tynset er underdogs og uavgjort er mer enn godkjent i min bok i dag!

Kamprapport følger!

Heia Tynset!!

Prioriteringer

Jeg elsker disse vårukene hvert år med en ny seriestart å glede seg over i de forskjellige divisjonene hver helg.For selv om jeg er middels pluss interessert i Spurs, kommer aldri utenlandsk fotball opp mot den norske for min del.

Og ja, jeg vet at jeg banner i kirka.

Men hadde folk bare sett fotball for fotballens skyld ville det jo knapt ha vært en eneste tilskuer å se fra Grinde Gras til Lerkendal. For vi vet alle at vi kan se penere fotball andre steder.

Heldigvis er det litt mer komplisert enn som så.

Det er tusen forskjellige faktorer som trigger meg foran en fotballkamp, som avgjør om jeg synes kampen er interessant. Og ikke minst, som avgjør hvem jeg skal heie på. Og for min del er veldig få av dem fotballfaglig begrunnet.

Ta Tippeligaen. Nedenfor har jeg satt opp tabellen slik hjertet vil at den skal ende i år.

1. RBK
2. Sogndal
3. Fredrikstad
4. Aalesund
5. Sandnes Ulf
6.Haugesund
7. Tromsø
8. Hønefoss
9. Strømsgodset
10. Lillestrøm
11. Viking
12. Brann
13. Odd Grenland
14. Stabæk
15.Molde
16. Vålerenga

Hvorfor?

Førsteplassen er soleklar. Som trønder og hemnværing er RBK det eneste alternativet, selv om Solskjær prøver å overbevise om noe annet. Og hjertet ble ikke mindre svart og hvitt etter å ha jobbet 4 år i klubben.

Andreplassen er i år vanskeligere enn noensinne. Tidligere har nord-norske klubber vært selvsagte på plassen etter RBK. Og når Glimt er oppe rangeres de før Tromsø (underdog-prinsippet, pluss RBK-tilknytning). Men de siste årene har jeg mista litt sansen for Tromsø. Både etter å ha opplevd et utrolig kjipt og ufint publikum på Alfheim  og hvor arrogant Per Mathias Høgmo til tider har blitt. To store minus.

Etter nord-norske lag bruker jeg å ha en forkjærlighet for lag fra Østfold. De er litt i slekt med oss trøndere: Joviale, folkelige og med en underlig dialekt. Og så er de litt ufarlige og lett å heie på. Men alt skattesnusket gjør at Fredrikstad måtte ett hakk ned på lista denne gangen.

Til slutt sto jeg igjen med Sogndal. Ikke spesielt artige å se på, ikke spesielt noe som helst. Men det er alltid lettere å like lag fra små plasser som snakker rart, og igjen – de er ingen trussel. Dermed fikk de den gjeve andreplassen.

Tredjeplassen til Fredrikstad har jeg forklart. Fjerdeplassen til Aafk er fordi jeg elsker og hater Kjetil Rekdal, og fordi de serverer 7 forskjellige kakesorter på pressetribuna, og fordi de har Barrantes. Og litt fordi de er oransje. Det er litt crazy lissom.

Sandnes Ulf scorer høyt på underdog-skalaen, men eimen av olje og kjøpalag trekker litt ned. Solid femteplass.

Haugesund er veldig vanskelig å ikke like. Grei sjetteplass.

Tromsø på sjuende har jeg forklart over.

Hønefoss, beklager. Her klarer jeg rett og slett ikke engasjere meg . Jeg tror nok Hønefoss er mitt Sveits. Et fullstendig nøytralt lag som markerer skillet  mellom lagene jeg liker og de jeg ikke liker. Og intet mer.

Godset. Et pluss at min tidligere sjef, Erik Espeseth er daglig leder, men jeg sliter fortsatt med å se en godset-spiller uten å samtidig se for meg Stian Ohr med shortsen dratt langt opp på magen så hele stellet blir skvisa og blottlagt. Beklager, men her har nok én mann ødelagt for hele laget for min del.

Lillestrøm på tiende. Ja, jeg vet jeg skal hate dem. Men jeg gjør ikke det. Jeg liker dem ikke, men hat er jo så innmari sterkt da. Og dessuten pleier kampene mot RBK å være jevne og underholdende. Og det er jo det viktigste.

Ellevteplassen går til Viking. De har en av de hyggeligste spillerne i Tippeligaen i keeper Jarstein, men det  hjelper ikke nevneverdig. Viking er for meg et lag uten karakter og uten profiler. Og så har de Åge Hareide. Jeg orker ikke si mer om den saken.

Tolvteplass: Brann! Selvgode, knallrøde og brautende. Jeg tenker av og til at det sikkert er deilig å være bergenser, å bare ta den plassen man vil ha og dure på. Men hvem skulle jeg ha mislikt da? Nei, Brann er en klubb som er lett å hisse seg opp over, med litt grisete spillere som enkelt fyrer oss opp som et rødt teppe foran oksen. En finfin fiende rett og slett.

Tretten: Odd. Det er så enkelt. Fagermo. Han er som en blanding av de dårlige sidene til Rekdal, Høgmo og Martin Andresen til sammen. Orke det itj!

Fjorten: Stabæk. Det er jo synd på Stabæk i år, det er det. Men det føler jeg er helt og holdent deres egen feil og da slår ikke underdog-prinsippet inn. Og så er det det TV-intervjuet med Inge Andre Olsen med de der solbrillene da. Trekker ikke opp det heller.

Femten: Molde. Trenger neppe noen nærmere forklaring.

Og til slutt: Vålerenga. Nå når de ikke engang har søtnosen Dos Santos til å dra opp likingen er det sjanseløst. At Truls Haakonsen forlot skuta drar ørlitegrann opp, men så lenge Martin Andresen holder fortet er de bunnslam på min liste.

Og de som etterlyser profiler i Tippeligaen har nok et poeng. På min liste er det hovedsakelig trenerne jeg har bitt meg merke i, på godt og vondt. Hvor er alle spillerne som jeg har lyst til å elske og hate?

Hva med dere? Hvilke havner øverst og nederst på hjerte-tabellen og hvorfor?