Dattera begynte på skolen i høst, og var naturligvis spent og full av nerver før første skoledag.
Vi foreldre smilte kjekt og sa at dette går bra, bare prat med de andre og gå bort og bli med i leiken, så blir dere kjent så fort som bare det.
Så enkelt liksom.
Men nå er det min tur til å kastes til løvene, og da er jeg ikke like kjepphøy.
I morgen skal jeg nemlig på hagefest hos forlaget, og jeg kjenner ikke en sjel. Jeg har ingen å leke med, og de andre er nok ganske så skumle og kjenner hverandre fra før.
Det enkleste hadde vært å bli hjemme, men det er for feiginger. Så jeg skal dra, selv om jeg kommer til å være den dama i hjørnet som blåholder på rødvinsglasset sitt med angst i blikket.
Men i motsetning til dattera så har jeg i det minste et rødvinsglass å klamre meg til…