Kølsvart fotballuke

Trenerens kommentar Tynset- KIL/Hemne 2-1 og KIL/Hemne-Flisa 1-3:

Jeg ble spurt i Arbeidets Rett før Tynset-kampen hva jeg liker best med Nord-Østerdal, og svarte at folk er rett fram og kalle en spade for en spade.

Da blir det feigt å skulle legge noe i mellom sjøl. For fotballmessig er dette min tyngste uke noensinne. Blytungt. Enkelt og greit. Da burde jeg sjølsagt vært flinkere til å legge fotballen vekk når jeg er hjemme med breddefrue og barn, men nei – så enkelt er det ikke.

Jeg ble spurt i samme artikkel og hva som gjør meg sint, og skrev – som sant er – at fotballresultater preger meg, men at man må ha perspektiv på ting. Selvsagt. Åpenbart. Og det har jeg da, også.

Men når man står i det, og får to tap i trynet på fire dager, så må man samtidig si at: Så enkelt er det nok ikke der og da..

Mot Tynset – som for øvrig er bare å ta av seg hatten for om dagen, bikket i dag sin tredje kamp på rad i løpet av de ti siste minuttene – gjorde vi det vi kunne.

Det er en del endringer fra kamp til kamp for tiden, og på gressbanen jeg følte var et stort våpen som Tynset-trener, jobbet gutta det de var gode for. Og få betalt i form av utlikning i det 93. min – for så likevel å prestere å tape kampen…

Da sitter man uvel og med hodepine i bussen etterpå.

Mot Flisa skjer dessverre mye av det samme. De scorer på en merkelig slags form for en halvsjanse etter fire minutter, og kan ligge lavt og smart i banen. Så får de 0-2 rett før pause, på sin andre sjanse, og det klarer vi ikke svare på. Joda, vi treffer treverket og har fire- 4- spillere kliss alene med keeper i denne perioden, og reduserer også på en straffe. Men det kjennes så lite verdt når man går av etter kampen etter nok et tap.

Vårt fjerde på fem kamper.

Det betyr at vi bunner formtabellen. Man kan si hva man vil om hver enkelt av de tapene, men det er de harde fakta. Og det gjør vondt. Og det er status per nå.

Så er det samtidig slik at alle slår alle i denne merkelige avdelinga, sånn at vi fortsatt har mye å spille om framover. Det er en svært mager trøst – og også en rar trøst sett ut fra de siste kampene.

Denne søndagen har blitt brukt til å bli litt lettere i hodet. Mandag morgen ser vi kun framover. Heldigvis kommer det nye sjanser. Det er med andre ord bare å gnu på videre.

Jeg er fortsatt 34 år. I går kveld føltes kroppen ut som den var 70.

Nå handler alt om å finne tilbake til normalalder før fotballferien!

OleKå

Regelrett blytungt

I dag er det ikke så mye annet å si enn au, hmm og what??!

Jeg så nemlig en utrolig artig fotballkamp med et angrepsvillig hjemmelag og en hel haug med sykt store målsjanser, men sannelig sitter vi ikke her og depper etter 0-3-tap likevel.

Her er trenerens kommentar på en litt tung lørdagskveld:

KIL/Hemne – Raufoss 2 0-3: Det har blitt så populært å bruke tunge, fotballfaglige uttrykk når fotballtrenere skal beskrive seier eller tap. «Vi slet med å komme ofte nok i numerisk overtall for å skape tilstrekkelig samtidige bevegelser mot et etablert forsvar som var dyktige i både førsteforsvarsrollen og i andreforsvarsrollen – og som hadde en kollektiv forståelse av hvordan de skulle ligge samlet i to bakerste ledd for å hindre rom i ugunstige korridorer.»

Slike ting.

Etter 0-3 for Raufoss 2 tror jeg det er like greit å kalle en spade for en spade.

Vi sov det første kvarteret. Vi sov ved tre anledninger før 0-1. Vi forærte dem et frispark på 16 meter da vi sjøl hadde ballen før 0-2. Og vi får 0-3 da vi ligger i småfrekke 2-2-6 i jakten på redusering på overtid.

0-3-gållen er grei nok. De to andre er altfor nonchalant, og merkelig passivt, ut fra hvordan det har vært tidligere i år.  Og skuffende, sjølsagt. «Skuffende» er for øvrig et understatement.

Offensivt, derimot, er det kanskje den beste kampen vi har spilt i år. Og det er også å kalle en spade for en spade. I hvert fall de siste 70. Det er bra tempo i det vi gjør, folk løper, vi varierer godt mellom å komme rundt på kant og spille inn sentralt – og vi skaper sjanser.

12 åpenbare målsjanser. 14 cornere.

Vi er tre ganger alene med keeper. Raufoss redder fire ganger på streken. Og vi treffer metallet i tillegg.

Offensivt kan vi derfor ikke forlange mer i en slik kamp, annet enn at det ikke går an å gå av med null etter å ha skapt så mye.

Det mot et ungt, men robust Raufoss-lag, som viste strålende moral. De løp for hverandre, kjempet for hverandre, og hadde en meget solid keeper. I tillegg hadde de en god stopper og en god spiss, og i sum var det jevnt bra over hele linja. Det gror bra på Toten.

I sum: Ja. Jeg føler jeg er en ærlig mann, så Raufoss vant, men i dag var det et aldri så lite ran. Sjøl om vi helt korrekt sov defensivt de første 20.

Og det er da man sitter her og henger med hodet.

Fotballproffer pleier å si at de glemmer tap og kamper når de kommer hjem til barna sine.

Vel.

Jeg har to strålende unger og ei forståelsesfull breddefotballfrue. Meget forståelsesfull. Men om proffene legger vekk kampene når de kommer hjem.

Hmmm, det gjør ikke vi i bredden. Det er regelrett blytungt.

Så handler det om å komme seg opp på salen igjen og kjøre på videre. Hadde vi skapt null og nada hadde det vært noe annet. Angrepsspillet var tidvis meget solid.

Opp på salen igjen, ja. Men det blir i morra.

Akkurat nå svir det.

Blytung søndag

Trenerens kommentar: (Tynset – Byåsen 2 0-1)

Det har blitt mange tap denne sesongen. For mange.

Noen har vært av det fullt fortjente slaget, noen har kommet av at vi ikke har evnet å stå imot mot slutten av en kamp, og et par fordi vi rett og slett ikke har vært på nett.

Og så har vi kategorien som i dag.

Jeg ser ikke på meg selv som typen som bortforklarer ting. Et tap er et tap, og da har vi ikke vært gode nok. Og da har vi ikke vært det i dag, heller. Så enkelt er det.

Og Byåsen 2 er solide, for all del. De hadde en klar plan, lå lavt og kompakt, og hadde bra sentrallinje. Haugen er for eksempel en framtidens 2. div-mann.

Solide, men langt fra uslåelige.

Og det viste seg også.

Derfor får de som mener dette oppfattes som rene unnskyldninger oppfatte det som det. Men jeg har omtrent ikke opplevd makan. 2013 har vært litt slik for oss. Men i dag var det direkte ufortjent.

Byåsen hadde ett – 1 – skudd på mål i 2. omgang. Før pause hadde de ett skummelt frispark, og noen cornere. Men det holdt. Og det er fullstendig lov!

Hva med oss selv?

Jo, mot et såpass lavtliggende lag spiller vi en meget god 1. omgang. Spillerne er konsentrerte og klare, og fire – 4- ganger- er vi kliss alene med keeper før pause. Rett foran mål. På smått fantastisk vis uten å få uttelling.

I tillegg har vi tre svært gode «läger» med frie headinger fra fem meters hold, som vi vanligvis setter, men brenner i dag. Før pause hadde vi også tre-fire andre fin-fine muligheter som renner ut i sanden.

Ta med et skudd i stolpen da vi jakter utlikning i 2. omgang, og jeg – på så nøkternt vis som jeg får til nå noen timer etter kampen – har oppsummert det.

Derfor er det ingen vits i å bruke kjeft eller oppstramminger nå i kveld.

Til det var prestasjonen for god. Offensivt veldig bra før pause, og potte tett bakover i 90 min – med unntak av det ene skuddet på mål de hadde fra ca. 17 meter.

Men som – i motsetning til oss selv – ble satt inn på kaldt vis. Og igjen: Sjølsagt er det lov å være effektiv.

Fem kamper igjen. I kveld er det lov til å være irritert, det må det være. Trur ikke jeg har vært så skuffa etter en kamp på mange år.

Langt nede, men håret er i det minste høyt.

Men i morra skal vi gnu på videre.

De fem kampene skal det smelle! Ting SKAL revansjeres.

OleKå

Murphys lov

Denne uka har vært litt sånn her:

Grå, tung og trist.

Mandag gikk Tynset på nok en smell til Oles store fortvilelse. Det ville normalt selvsagt gått inn på breddefotballfruen også, men med et migreneanfall fra hel…. hadde jeg nok med mine egne personlige smeller akkurat den kvelden. 

Og i går da det begynte å styrtregne mens jeg med blodsmak i munnen peste meg opp de syv kilometerne med oppoverbakke fra jobb på sykkel og hadde glemt regnklær, da konkluderte jeg enkelt med at denne uka bare kunne bli bedre.

 Eller som Olekå sier det:

«Det må snu en gang. Det er det helt nødt til.»

Trenerens kommentar (Tiller – Tynset 4-2): «Murphys lov er blitt en klisje». Der hvor alt som kan gå galt, gjør det. Og kanskje får vi litt tilbake i fjeset nå ettersom vi hadde bedre flyt i fjor med tanke på at lagene rundt oss på tabellen havnet bak oss til slutt, og ikke foran – som nå.

Men etter å ha møtt topplagene nå både hjemme og borte, så er det spesielt å tenke på at vi har vært spillmessig på linje med både Buvik og Tiller – hjemme som borte – og står igjen med null – 0 – poeng totalt sett.

* En perle av et frispark fra Broks hindret poeng i en helt ok kamp av oss mot Buvik i vår.

* En drømmescoring av Laugsand sørget for nytt hjemmetap for Tiller (1-2). Etter en 2. omgang som kanskje har vært årsbeste av oss i år, og hvor vi fortjente mer.

* Ny frisparkscoring – denne gang tre minutter på overtid – av reven Aftreth i Buvika – og tap 3-2, etter å ha ledet 2-0.

* Og denne gang to frisparkperler – på rad – av mister Snekvik – på mandag. Etter at vi igjen ledet 2-0, og altså til slutt tapte 4-2.

Ja.  Det er noe som heter at marginer er noe man gjør seg fortjent til. Og ja: Når man leder to bortekamper mot topplagene med to mål, og likevel taper, så er det helt klart noe som må gjøres med evnen til å stå imot. Og der har vi vært for snille, ingen tvil. To ganger på rad.

Samtidig hadde det vært lite å si på om vi hadde hatt med oss poeng fra samtlige av disse fire kampene, like mye som at vi har tapt alle fire.

Og der er egentlig mye av årsaken til at vi ligger der vi gjør på tabellen.

Samtidig er det en del positivt å ta med seg videre, tross alt. Tre 1995-ere fra start mot Tiller, som alle klarte seg veldig bra med Strypet, Eidsvåg og Aakerøien skadd og syke på sidelinjen. 

 Kontringsspillet var veldig bra, og med litt hell hadde vi også fått utlikning på 3-2 til Tiller, da vi først skjøt i stolpen og traff skoen til Hugdahl på streken på returen. 

Men Murphys lov er tross alt Murphys lov.

Så hører det sjølsagt også med til historien at Tiller også hadde flere sjanser, blant annet en dobbeltsjanse tidlig i 2. omgang, og et stolpetreff før pause i tillegg til frisparkperlene fra «Snekka fra Kyrkøra.»

Men selv om de hadde ballen mer enn oss, som var planlangt på forhånd med tanke på presshøyden vår, så skapte de ikke så forbaska mye. 

Og også vi hadde en kjempesjanse til før pause, i tillegg til scoringene.

Men slik er det, og da er det kun en ting å gjøre: å se framover. 

 Nå er det en sulten gjeng som er klar for ny kamp på søndag, og da handler det om å ta med seg det beste fra det strøkne kunstgresset på Gruva.

 * At unggutta melder seg på for alvor

 * At kontringsspillet var solid

 * Og at vi kjørte kampen skikkelig mot serielederen de siste 20 minuttene, da de virket mer slitne enn oss.

 Og til slutt (riktignok en fattig trøst etter et tap): Det hadde vært langt verre å tape 5-1 enn tross alt å gi dem skikkelig kamp i 87-88 minutter, før dem kontrer inn 4-2.

Det skal smelle i neste kamp! Bare å gnu på videre!

Skuffet, men fattet og offensiv: OleKå.

 

 

 

Tapte slag (og en liten seier)

Da er tidenes varmeste (dette har jeg ikke gidda å faktasjekke altså, men det er i alle fall svinvarmt) pinse straks over, og her i breddeheimen kan vi kort oppsummert si at det bare ble en delvis suksess:

Det beste først: 17. mai forløp uten katastrofer, og ble faktisk en riktig så fin dag, tross talenerver:

Rød og varm i kinnene etter å ha holdt tale, men det gikk heldigvis helt ok.

Den observante leser vil se at jeg tross bunadskatastrofen fra tidligere i uka, likevel er ikledd bunad. Jeg fikk faktisk låne selveste Hemne- og Aurebunaden, og det i en størrelse som til og med hadde plass for isspising. Fantastisk.

Så til den mindre hyggelige delen av helga, den handler om fotball, og er signert Olekå :

Trenerens kommentar (Tynset – NTNUI 1-3):

Det har på mange måter vært ”Murphys lov”-helga over alle fotballhelger, dette. Og da sitter det litt ekstra i, jeg innrømmer det.

Selv ikke grilling og finvær kunne berge humøret til denne konkurransemannen i helga.

En bra 1. omgang mot NTNUI, med ledelse  1-0 og full kontroll bakover. En 2. omgang hvor vi har muligheten til å gå opp til 2-0, før vi møter veggen med et pang, og slipper inn tre på tre sjanser. Og nytt tap.

Årets fjerde.

Ta med at jeg var tilbake i obligatorisk kamp for første gang på to år noen timer etterpå, mot Tolga i 5. divisjon, og glapp den avgjørende markeringa slik at vi tapte 2-1, og at Tottenham ikke fikk hjelp og dermed fort mister Bale osv, så er det meste summert opp.

Det er da jeg tar fram et noget slitt uttrykk, som jeg ikke vet opprinnelsen på, men som Ola Sag, far og trener i oppveksten sa etter tap i gutteserien:

Hvem teller de tapte slag på seierens dag?

Nå er ikke dette dagen for unnskyldninger. Vi ble for redde for å miste ledelsen vår mot NTNUI, og da vi først gjorde det, ble vi også altfor snille i duellspillet.

Men etter syv kamper, og fire tap, har jeg fortsatt til gode å se at vi har blitt overspilt av noen. Dette var også det største tapet vårt til nå i år, de andre har vært med ett mål. Og vi slapp til kun tre sjanser i mot – som altså alle gikk inn. Om vi tar med at vi hadde en gedigen sjanse til å gå opp til 2-0 i 2. omgang, og to vanvittige sjanser til å utlikne til 2-2, også, så er vel ting summert.

Litt for redde, litt for snille, men ellers fullt på høyde.

Da er det vel bare å gjette hva som blir viktig i tida som kommer. For vi SKAL snu dette igjen. Og klarer vi det, og vi begynner å bikke kamper, kan det komme flere på rad.

Og da får vi tåle at vi får oss noen i trynet nå. Ikke like det, men tåle det. Og: Komme oss tilbake til seierens dag!

OleKå.

Tungstarta sesong

Trenerens kommentar:

Tynset – Tiller 1-2:

Hm…. I fjor tapte vi to kamper på hjemmebane i løpet av hele sesongen, mot Tangmoen og Frøya som begge rykket ned.

Nå har vi spilt to hjemmekamper så langt i år – og tapt begge.

En utvikling som ganske enkelt ikke kan fortsette, men jeg hadde nok vært mer bekymret om vi hadde vært overspilt i disse kampene. I stedet har det blitt en sesongåpning akkurat så jevn som vi forestilte oss, men hvor vi ikke har vært flinke nok i de avgjørende situasjonene.

Som mot Tiller. Nå tipper jeg at Tiller vil være med helt inn, i hvert fall når de er i stand til å bikke bortekamper som i går. Et godt lag, men i ettertid føler jeg vi hadde fortjent poeng. I hvert fall ett.

Mot Buvik var vi tunge og til dels uinspirerte. Mot Tiller var det et helt annet trøkk på motstanderen, og særlig den siste halvtimen var det spill mot ett mål. Men der Tiller både får ”kremmerhus” og er kliniske når sjansen byr seg, så trenger vi dessverre for mange sjanser for å score for tiden.

Det hjelper ikke at det handses kraftig i Tiller-feltet, eller at Tiller-gutta etterpå innrømmet at en ball ble reddet en meter på innsiden av streken, når det ikke blåses for det, heller.

Så hører det også med at scoringen vi til slutt fikk kanskje var offside.

Men vi får ta med oss løftet som det tross alt var: Voldsom innsats, god løping, stor duellstyrke – og ikke minst vije.

Så får vi begynne å vinne kamper snart!

OleKå.

10 tips for å lykkes som breddefotballfrue

Breddefotballsesongen er godt i gang (bortsett fra for Tynset hvor den er dårlig i gang, men mer om det en annen gang), og rundt om i det ganske land sitter det rykende ferske breddefotballfruer og andre entusiaster som kanskje skal våge seg ut på en breddestadion nær dem denne helgen.

Som veteran vil jeg gjerne dele av mine erfaringer og min dyrekjøpte kunnskap, og har derfor laget en tipsliste som vil gjøre breddedebuten til en mer behagelig opplevelse:

1: Du kan aldri være for godt kledd!

Øver til miss ullundertøy 2013.

Skal du på fotballkamp så er det best å kle deg etter samme prinsipp som du kler opp barnehageungene. Ull innerst, alltid. At vi nå nærmer oss mai spiller ingen rolle. På en breddefotballstadion føles det alltid som mars.

2: Stol aldri på værmeldingen.

Om du sjekker YR og det meldes om 14 grader og sol, så kan du garantere at det blir 6 grader og regn. Slik er det bare. Derfor, ignorer aldri tips nummer 1.

3: Husk cash.

Den teknologiske utviklingen har ennå ikke inntatt tredjedivisjon. Husk derfor å ta ut penger. Ingenting er surere enn å skrape sammen akkurat til inngangspenger for så å innse at du ikke har penger til å kjøpe vafler, kaffe og pølser. Med barn kan denne feilen bli fatal.

4: Planlegg egen underholdning

Har du med barn så kan du aldri stole på at kampen er god nok underholdning i seg selv. En smarttelefon kan utgjøre forskjellen mellom suksess og skandale.

Angry Birds og videoer av flytende lava på You Tube kan holde en 5-åring gående overraskende lenge.

5: Hold varmen

Om det er kjølig (og det er det) så husk å kjøp kaffe før kampen. Når du oppdager at du har glemt å ta med votter er den uvurderlig for å holde hendene varme.

6: Ikke nøl

Om du har lyst på vafler og tenker at du skal kjøpe det litt senere i pausen, så tenk deg om en gang til. Kanskje er de utsolgt før du kommer så langt og det eneste de har å tilby er en eske Gomp, og så står du der og tenker på de deilige nystekte vaflene som du aldri skal få sette tennene i, mens sulten knuger i magen… Ok, jeg er muligens fortsatt preget av en lignende hendelse forrige helg, men det har i alle fall lært meg en ting: Husk å handle mens vaflene er varme.

7: Gjentar punkt 1: Du kan aldri være for godt kledd!

Før denne sesongen har jeg investert i det ultimate breddefotballfrueplagget:

Klar for alt!

Ekstra lang regnjakke med store lommer som kan romme snørrpapir, ekstra votter, sminke, lue, penger, telefon, biiiitteliten paraply og det som er.

8: Velg plass med omhu

Om du har med barn, husk å sett deg på enden av en tribune slik at du har gode retrettmuligheter om det skulle oppstå en nødsituasjon. Og det gjør det. Du kan banne på at ungen må på do i det 89. minutt når det står 1-1 og kampen må vinnes for å sikre opprykk.

9: Oppfør deg som folk

Skulle det ende med seier så vis ydmykhet, spesielt på bortebane. Om det frister aldri så mye å gni triumfen inn foran skuffede hjemmefans så streber en ekte breddefotballfrue etter å fremstå som jovial og folkelig, for husk: sjansen er stor for at du skal tilbake neste år. Om man taper er denne regelen opphevet. Da er alt lov.

10: Vis empati

Er du breddefotballfrue så er du det i tykt og tynt. Ender det med tap så er kotymen slik etter kamp: Gi en god klem, finn et par positive ting med kampen som du mumler trøstende mens du ser inn i de tomme øynene til en mann som er milevis unna å se lyset. Det hjelper ikke, men da har du i alle fall gjort det du kan. Om det blir seier så står du mye friere. Han vil uansett ikke klare å fokusere på annet enn seiersrusen. Blir det uavgjort følger du samme oppskrift som ved tap. Forskjellen er at du kanskje får blikkontakt, og at dere i løpet av en halvtimes tid kan ha en normal samtale om barnehagehenting og morgendagens middag.

Følger du disse enkle rådene er jeg sikker på at det blir en god breddeopplevelse. God kamp!

Sur, sur serieåpning

Seriestarten borte mot Orkla kan enkelt oppsummeres slik:

Sur vind, sur kamp, sur breddefotballfrue.

Slik ser man ut etter å ha sett laget sitt tape en kamp i det 90. minutt. Bittert.

Stort mer er det ikke å si om denne kampen fra min side. Overlater derfor ordet til en annen som ganske sikkert også er nokså sur nå:

Trenerens kommentar:

Tja… Da gikk det som det gikk. En veldig god første halvtime på bortebane, hvor vi skaper tre-fire veldig store sjanser, flytter beina, og har fart i ballen.

Et siste kvarter hvor det jevner seg mer ut, og hvor vi er heldig som unngår en i trynet da en Orkla-kar header rett utenfor.

Så glemmer vi litt av det vi står for etter pause. Vi blir usikre, nervøse for at vi ikke har fått uttelling, og gjør uvant mye feil med ballen. Det gjør at Orkla får overganger, der de er bra.

Men vi har fortsatt bra kontroll defensivt, synes jeg, og med fem minutter igjen skaper vi en gigamulighet og et par andre brukbare.

Men da vi ikke scorer, så skjer det som ofte skjer: Vi får en i ræva i stedet.

All-over er vi gode defensivt, synes jeg, men der og da soves det et sekund for lenge, og da smeller det.

Ekstra kjipt at de skjer i det 90. min. Vi burde hatt poeng i denne kampen.

Men slik er det. Kjett, kjett, kjett.

Men nullstille i morra, og gjøre som assistent Skogan sier det så presist: Gnu på videre…

Ge-reit.

Skuffet OleKå.

Olekå (og breddefotballfrue) også i 2013

Nå er jo ikke dette akkurat breaking news lenger, og det er jo for dårlig siden jeg lever svært tett på akkurat denne kilden, men uansett:

Ole tar et nytt år som Tynset-trener, og dermed  blir jeg breddefotballfrue minst ett år til, tjoho!

Akkurat det er jeg selvsagt glad for, selv om det hvert år er knallharde forhandlinger som ender med sammenbrudd, mekling og til slutt en slags enighet ingen av oss egentlig er helt fornøyd med, men som vi kan leve med.

Nå ble ikke dagens kamp mot Charlottenlund akkurat noen lystig markering.

Med Olekås egne ord:

«Det var skikkelig rævdårlig!» 

Charlottenlund – Tynset 4-1. Jeg har gitt voldsomt med skryt til spillerne i mange kamper denne sesongen. Fortjent har den vært, også.

Da er det ingen stor vits i å pakke inn ting når det er som i dag, heller. Planen var å fortsette å ha stort engasjement i spillet vårt, og gjenskape det vi gjorde på mandag.

Det ble med planen.

Charlottenlund er et veldig godt lag når de har med seg alle spillerne sine. Øveraas, Rismark, Juberg, Lyngmo, Fotland (holder koken, den gamle reven), Refseth og Grønning har alle en bråte kamper på høyere nivå, og selv om de ikke trener  ihjel seg lenger, så var de tente og på hugget i dag.

Likevel er det ingen unnskyldning. Vi forsøker å spille som vi kan, men det blir med det vi gjør på egen halvdel. Svak bevegelse og liten besluttsomhet foran gjør det enkelt å forsvare seg mot oss, og når vi sover på et frispark får vi som fortjent. 0-1 til pause.

I pausa snakkes det om å ta igjen kampen, og at vi har tid til å snu det  – om vi begynner å vise engasjement i spillet vårt.

I stedet blir det bare verre.

Så enten fikk ikke vi på sidelinja inn budskapet, eller så var det bare ikke mottakelig akkurat i dag. Etter hvert kaster vi folk fram, og blir kontret i stykker. Masse pasningsfeil, og game over.

To kamper igjen. Så får vi se hvor det ender til slutt. Men 2012 har vært et år for å lære. Hvor vi har gjort alt fra å slå Strindheim til å tape masse poeng for lagene i bunnen (Men igjen: Charlottenlund rykker aldri i verden ned om de stiller dette laget i de to siste kampene).

Så får vi jobbe for å bli enda bedre i 2013, slik at breddefotballfrua får noe positivt å skrive om også i fortsettelsen 🙂

Till next time.

En skuffet OleKå

Noen ganger er det…

… ikke så all right.

Som når man etter 5 strake seire taper hjemme mot Tangmoen, et lag under nedrykksstreken.
Og det er siste kamp før sommerferien, og man gjerne skulle tatt med seg en godfølelse inn i sommerkvelden.

Stemninga slettes ikke på topp etter 0-1-tap mot Tangmoen.

Etter kampen ventet 30-årsfeiring for Tynset-veteran Christian Eidsvåg og jeg regner med humøret til gutta kommer tilbake utover kvelden. For trenerens del ser det ikke ut til å være helt på plass riktig ennå om jeg skal dømme etter mmsen jeg akkurat fikk:

Ole og søskenbarn Simen på vei til 30-årslag. Kjempestemning i baksetet.

For min del kom det i alle fall tilbake etter en fantastisk andreomgang av RBK.
Noen ganger (som for eksempel når Rosenborg vinner 4-1) er det faktisk helt all right.

Trenerens kommentar (på sms denne gangen):
Fryktelig skuffende. Virket som vi ikke var på nett allerede på oppvarmingen, og selv om vi får et særdeles tvilsomt annullert mål tidlig, kan vi kun skylde oss selv.

De skapte to målsjanser på 90 min, men vi skapte lite selv. Dårligste vi har prestert siden vi startet for snart to år siden. Ærlig sak: Vi var ganske enkelt ikke på hugget.  Og da fortjener vi ikke bedre.

Nå må vi bruke sommeren veldig godt. Veldig godt.

Olekå