Posts Tagged ‘breddefotball’

Joda, det kan virke litt hyklersk siden jeg i forrige innlegg oppfordret til å kutte ned på julegavehandelen, men når du først skal handle en julegave så er det kanskje ikke så overraskende at jeg synes du skal handle denne:

 

Boka mi!

Nei, se, det er jo boka mi, jo!

Skulle de ikke ha den på en bokhandel nær deg så ikke fortvil, fortsatt er det tid til å få de snille folkene som jobber der til å bestille den til deg, eller du kan bestille den selv og få den enda billigere, for eksempel her.

Endelig! Nå er boka mi, Breddefotball – en kjærlighetshistorie, lansert og ute i salg! Hurra!
(Har du ikke bokhandel i nærheten eller har de ikke boka inne? Da finner du bare en bokhandel på nett og bestiller der. Easy peasy, altså!)

Selv om det er gøy, så tar det på å lansere bok. Spesielt når man skrider til verket etter to søvnløse gravid-netter:

Fredag morgen handlet det derfor først og fremst om å holde øynen åpne. Først grytidlig på NRK Hedmark og Oppland fra studio på Marienlyst:

Se, så våken jeg er!

Se, så våken jeg er!

Deretter tilbake til hotellet for å spise frokost, hvor raske karbohydrater og koffein var avgjørende ingredienser:

Smør på flesk, sier du ? Jeg sier smør på croissant og nam!

Smør på flesk, sier du ? Smør på croissant = nam, sier jeg!

Og så rett tilbake på Marienlyst, med stigende blodsukker, for å være med i Nitimen:

Dette er kult!

Norges mest hørte radioprogram med selveste Pål Thoresen og Ida Kjøstelsen! Dette er kult!

Deretter avgårde til Gardermoen hvor jeg akkurat rekker en ventepølse:

jkj

Fotballfrue never did this. (En ørliten Bukowski-referanse der altså..). Ikke veldig glamorøst, jeg innrømmer det.

I Trondheim ventet Adressas RBK-magasin før kampen på Lerkendal. Jeg vet ikke om jeg kan skylde på gravid-magen, dårlig søvn eller de siste dagers kosthold, men det var sabla tungt å komme seg opp av den soafen igjen altså…

hjhj

Fotballprat med Otto Ulseth og Petter Rasmus før RBK-Bodø-Glimt.

Lørdagsmorgen var det bare å bryte seg opp igjen. Boka skulle jo lanseres på det mest klassiske breddefotballoppgjøret som finnes, nemlig Tynset – Alvdal.

Første stopp: Kaffe og bolle på Berkåk:

kjkjk

Roadtrip med ektemannen som ikke bare er med som moralsk støtte, men også skal kommentere kampen,

Først er det signering på bokhandelen på Alvdal, så er det Nytrømoen som gjelder:

Thjh

Tynset-trener Trond Erik Skogan maner gutta til kamp mot erkerivalen.

Nytrømoen bader i sol, og etter fem minutter setter Morten Aakerøien, midtspissen med over 500 kamper for Tynset med eget kapittel i boka mi, inn 1-0. Som på bestilling. Ekstra hyggelig fordi jeg i avisa dagen før har tippa Tynset-seier og scoring av nettopp Morten. Det blir ikke flere mål, men 1-0 gir jo akkurat like mange poeng som 4-0, så hvem bryr seg vel om det? Ikke jeg i alle fall. For mens jeg sitter i sola og signerer bøker til alle som vil kjøpe dukker en gammel kjenning fra jeg jobbet i RBK opp.

Selveste Nils Arne Eggen har tatt turen til Nytrømoen sammen med Orkla 2, som skal møte andrelaget til Tynset i femtedivisjon litt senere på dagen. Det er imponerende breddefotballengasjement av en nyresyk mann, som strengt talt kunne hvilt godt på laurbærene nå. Når han i tillegg vil kjøpe bok og ha den signert, er dagen i grunnen komplett.

jkjk

«Æ må held opp boka di så dæm sjer ka den hete vet du,» smiler Nils Arne.

Reklametekstforfatteren i meg har bare én ting å si: Gjør som Nils Arne Eggen – kjøp boka «Breddefotball. En kjærlighetshistorie» du også!

Så det!

Snikbreddifisering

Posted: juli 1, 2014 in Fotball
Tags: , , , ,

I dag var jeg gjest i Dagbladet sin VM-sending sammen med Thorstein Helstad, og det var særdeles hyggelig. Ikke minst fordi vi fikk lov til å snakke overraskende mye om breddefotball, og ikke minst kåre VM-wagsen med størst breddefotballfruepotensial.

Jeg tror sannelig tiden snart er inne for eget breddefotballmagasin, eller hva Dagbladet-TV?

Helstad har meldt overgang til breddefotballen og putter for tida mål for Hammersborg i 4.div.

Helstad har meldt overgang til breddefotballen og putter for tida mål for Hammersborg i 4.div. Det kan en breddefotballfrue like.

 

 

Enhver blogger med respekt for seg selv vet at skal man holde på leserne så bør det blogges ofte, gjerne hver dag. Ja, gjerne flere ganger om dagen bør det sendes en liten hilsen til de fine leserne dine for å minne de på at du elsker dem og tenker på dem, og at det er ingenting i hele verden du heller vil enn at de skal finne samme lykke i livet som deg, og at det gjør du helst hvis du bruker denne rabattkoden for å kjøpe dette fantastiske produktet…

Men dette er jo en breddeblogg, så den standarden kan jeg dessverre ikke leve opp til. Og jeg vet det har vært merkbart i det siste, spesielt med tanke på hyppighet. Jeg beklager det.

Tingen er bare det at: JEG HAR SKREVET FERDIG BOKA MI!

Denne uka sendte jeg og Kagge forlag boka til trykk, og du verden så utrolig deilig! Jeg tror kanskje dette bildet av Tynsets Morten Aakerøien beskriver ganske så bra hvordan jeg følte meg:

Foto: Trond Findahl

Foto: Trond Findahl

Hundrevis av timer og et og et halvt år med jobb, og så er jobben gjort. Boka er i trykken, ingen komma kan endres, ingen fakta kan korrigeres (det gir meg mareritt), ingen setninger kan forbedres. Nå blir det som det blir.

Jeg beklager at dette har gått ut over mitt ansvar som breddefotballfrue, og at det har vært lite å lese her inne, men jeg håper dere setter pris på å lese når boka kommer i september.

Og husk at jeg er glad i dere selv om jeg ikke oppdaterer så ofte, og ikke har et eneste fantastisk tilbud til dere slik at dere kan blir yngre, freshere, slankere og penere.

For det eneste jeg kan tilby er uforbeholden kjærlighet til breddefotballen og breddelivet, men det er ikke så verst bare det?

 

 

Endelig er påska over. Riktignok min favoritthøytid over alle høytider, men hvis jeg ser én eneste overhashtagga, selvtilfreds påskeselfie til nå, så tror jeg at jeg må rope noe stygt og veldig ukristent, og det ganske så høyt. Når det gjelder deling på sosiale medier gjelder nemlig samme råd som ved påskeegg-inntak.  Måtehold og små porsjoner er tingen, hvis ikke er det fort gjort å bli kvalm.

Heldigvis slukker andre påskemorgen sorgen. Joda, det er fortsatt fullt av #topptur, #lykke, #påskekos og #fantastiskflinkebarnsomgårlangtpåski, men nå begynner de å blande seg med bilder av grønne baner, spente spillere og tretribuner som bader i sol. I dag startet nemlig breddefotballsesongen, og selv om det er litt trist og vemodig her i familien, fordi vi for første gang på lenge ikke er direkte involvert, så gleder vi oss villt likevel.

Og bare så det er sagt så har jeg ikke tenkt å følge noen av mine egne råd. Jeg kommer ikke til å vise måtehold, og noen av dere kommer sikkert til å synes at det er for mye. Men jeg lover dere en ting: Hvis jeg noen gang (etter dette) tagger noe med #breddefotballykke eller #breddefotballkos så kan dere komme og kakke meg i hodet med noe hardt.

 

 

Endelig april. Det er vår. Det sitrer i kroppen. Jeg gleder meg, kan nesten ikke vente.

For nå er den tida her igjen, tida for ekte lidenskap, varme følelser og kalde tribuner. Tida for lunken kaffe og svette vafler. Jeg snakker selvsagt om breddefotballsesongen.

Ikke et vondt ord om eliteserien, altså. Jeg er glad i den også jeg. Men det er ikke til å komme bort fra at noe av sjarmen med fotballen forsvinner når 18-åringer blir hausset opp og begynner å forlange millionlønninger, eller når hele laget er så godt som skiftet ut fra en sesong til neste.

Da er det noe annet med breddefotballen, det vil si alt fra tredjedivisjon og nedover. Selv er jeg rimelig nyfrelst breddeentusiast, og i likhet med så mange andre som har sett lyset, så kan det hende jeg oppfattes som litt i overkant opptatt av å spre det gode budskap. I så fall beklager jeg, men jeg kan ikke tie stille. Ikke når jeg har oppdaget sannheten: Det er jo dette som er fotball.

For blendet av flotte promo-videoer på TV med store ord om eliteseriens fortreffelighet, hadde jeg lenge glemt noe vesentlig. Jeg hadde glemt hvor befriende det er å se en midtspiss på snart 40 som fortsatt ofrer alt i hver eneste hodeduell, uten noen gang å ha fått ei krone for det. Eller et virkelig hatoppgjør mellom to nabobygder, der prestisjen og stoltheten også ligger tykt utapå spillerne, og ikke bare publikum.

Jeg hadde glemt, eller kanskje aldri visst, hvor stort engasjementet er i tredjedivisjon. Hvor mange treningstimer som legges ned, hvor mange helger som går med, hvor mange mil som kjøres og hvor stor kjærlighet disse gutta har til fotballen. Dette er ikke jobben deres, dette er livet deres.

Jeg hadde glemt at folk flest spiller i tredjedivisjon, og ikke i eliteserien. Og at idrettsgleden og innsatsen slett ikke er proporsjonalt økende med hvor mye du tjener.

Og mens jeg gjenoppdaget breddefotballens gleder, ble jeg stadig mer fascinert. Hva er det som driver disse gutta? Hvorfor gidder de å trene i pissregn og kuldegrader til alle døgnets tider, bruke hver eneste helg store deler av året og kjøre milevis på humpete veier, for å spille fotball på fjerde øverste nivå i en bitteliten fotballnasjon langt pokker oppe i nord? Og hva med supporterne, linjedommerne og oppmennene? Og billettørene, speakerne og kakebakerne? Hvor kommer denne gløden for breddefotballen fra?

Jeg kan ikke svare for andre, men jeg vet i alle fall hvorfor jeg gløder. Å gå på breddefotballkamp har samme effekt på meg som å se langrenn på TV dagen etter en i overkant fuktig bytur. Det får meg til å føle meg normal, at jeg hører til, at jeg er en del av noe større. Og det uten at jeg verken trenger å anstrenge eller blakke meg. Jeg kan kjøpe kaffe for en tier, prate med kjentfolk og la meg begeistre hver gang jeg ser et glimt av stor fotball på en liten arena. Det skjer kanskje ikke like ofte som i Premier League, men når en ung tredjedivisjonsspiller drar av fire spillere før han limer ballen i krysset fra 30 meter, så er det så uendelig mye vakrere enn når Suarez gjør det samme. Rett og slett fordi du ikke forventer det. Dette er scoringer og prestasjoner som ikke kommer i reprise. Sto du i pølsekø da det skjedde er det for sent, øyeblikket kommer ikke tilbake. Men jeg kan garantere at det kommer nye magiske øyeblikk på en breddefotballstadion nær deg. Og det spilles over alt, i hver bygd og bydel, hver eneste helg fra april til oktober.

Folk flest spiller i tredjedivisjon, både på banen og i livet ellers, og det er mer enn godt nok. Det er bare å møte opp og overgi seg, men du er herved advart – det kan fort hende at du blir frelst.

NB: Innlegget ble først publisert i går som en del av Adressas Signert-spalte.

 

Når jeg er ute og reiser er jeg nærmest sykelig opptatt av å se ut som jeg er en innfødt, eller  å blende inn som det heter på halvgodt norsk.

Heldigvis er jeg født med en over middels bra retningssans, og en nerdete kjærlighet for kart og rutetabeller (etter at jeg var på interrail i 1998 kunne jeg alle togavgangene vi hadde tatt de tre ukene utenat i flere år etterpå, så mulig snev av autisme er riktigere enn nerdete kjærlighet, men pytt).

Uansett. I dag fikk jeg bruk for alle disse egenskapene. Jeg er nemlig i Oslo på breddefotballresearch og skulle byen rundt i løpet av få timer. Jeg vurderte taxi, men et kjapt overslag viste at det ville komme på flere tusen kroner, så da var det ingen vei utenom:

Offentlig transport.

Det finnes nemlig ikke noe sted det er vanskeligere å skjule at man er turist, at man ikke hører hjemme, enn nettopp her. Det er så mange feller å gå i: Hvilken bussen/trikk skal man ta, går den i riktig retning, må man vise billetten sin til sjåføren eller kan man gå på bak, hvor er knappen for stoppsignalet, annonserer de holdeplassene osv. osv?

kjk

Munkerud, Skullerud, Bogerud, Langerud, hvor var det jeg skulle igjen?

Vel, med grundig research og forberedelser så kom jeg meg glatt til både Grefsen, Nordstrand og Oppsal og tilbake, uten noen store glipp (bortsett fra da jeg forsøkte å spørre sjåføren om noe på meget oslovennlig trøndersk. Det skjønte han ingenting av.)

Nå føler jeg meg klar for alt: T-bane, buss for trikk, bring it on!

(Her skulle jeg avsluttet med et glisebilde med tommel opp utenfor bussen, men det virket ikke som vanlig kutyme blant de innfødte å ta tommeloppbilder av seg selv foran transportmidlene de bruker, så da måtte jeg droppe det. Dere får rett og slett bare se det for dere i stedet. )