Om kvelden når middagsrestene er rydda, klærne er vaska, dattera er lagt og lufta er gått ut av denne ballongen, da havner jeg fort i følgende positur foran TV-en:
Jobbmail, twitter, nettaviser, blogging og tv, multitasking.
Og akkurat i det jeg har funnet noe jeg vil se, som for eksempel «Tinas mat», en episode «House» eller enda bedre, «Pinlige sykdommer», pleier kjæresten å dumpe ned i sofan ved siden av.
Så tar han fjernkontrollen, og uten å engang kikke bort på meg så svitsjer han.
DET GJØR MEG SÅ FORBANNA!
Og han vet det, men hver gang kommer det samme overraskede:
«Åh, så du på? Men du satt jo med macen/telefonen/boka di/fyll inn det som passer…»
Her har han nettopp svitsjet bort et av mine favorittprogram, og prøver å tulle det vekk…
Før han svitsjer til Simpsons på Viasat 4 og fortsetter:
» Dessuten ser du jo bare på Unge mødre Danmark eller noe annen drit…»
Og jeg bare:
«Det har skjedd én gang! Eller maks to i alle fall, og Simpsons… Vi har da sett hver j…. episode minst to ganger før, er det bedre da??».
Og akkurat i det stemninga i stua nærmer seg amper så byr løsningen seg selv på like magisk vis hver kveld :
Kl. 20.00 er det heldigvis Two and a Half Men, et slags minste felles multiplum i heimen.
Jeg må innrømme at jeg ikke så den komme…
At det var en forfylla Charlie Sheen som skulle sørge for husfreden her i breddeheimen.
God TV-kveld!
