Innlegg tagget ‘trikk’

Når jeg er ute og reiser er jeg nærmest sykelig opptatt av å se ut som jeg er en innfødt, eller  å blende inn som det heter på halvgodt norsk.

Heldigvis er jeg født med en over middels bra retningssans, og en nerdete kjærlighet for kart og rutetabeller (etter at jeg var på interrail i 1998 kunne jeg alle togavgangene vi hadde tatt de tre ukene utenat i flere år etterpå, så mulig snev av autisme er riktigere enn nerdete kjærlighet, men pytt).

Uansett. I dag fikk jeg bruk for alle disse egenskapene. Jeg er nemlig i Oslo på breddefotballresearch og skulle byen rundt i løpet av få timer. Jeg vurderte taxi, men et kjapt overslag viste at det ville komme på flere tusen kroner, så da var det ingen vei utenom:

Offentlig transport.

Det finnes nemlig ikke noe sted det er vanskeligere å skjule at man er turist, at man ikke hører hjemme, enn nettopp her. Det er så mange feller å gå i: Hvilken bussen/trikk skal man ta, går den i riktig retning, må man vise billetten sin til sjåføren eller kan man gå på bak, hvor er knappen for stoppsignalet, annonserer de holdeplassene osv. osv?

kjk

Munkerud, Skullerud, Bogerud, Langerud, hvor var det jeg skulle igjen?

Vel, med grundig research og forberedelser så kom jeg meg glatt til både Grefsen, Nordstrand og Oppsal og tilbake, uten noen store glipp (bortsett fra da jeg forsøkte å spørre sjåføren om noe på meget oslovennlig trøndersk. Det skjønte han ingenting av.)

Nå føler jeg meg klar for alt: T-bane, buss for trikk, bring it on!

(Her skulle jeg avsluttet med et glisebilde med tommel opp utenfor bussen, men det virket ikke som vanlig kutyme blant de innfødte å ta tommeloppbilder av seg selv foran transportmidlene de bruker, så da måtte jeg droppe det. Dere får rett og slett bare se det for dere i stedet. )

Voksent

Publisert: juni 6, 2013 i Hverdagsliv
Stikkord:, , , ,

I år som i fjor, som i året før der og så videre så har jeg faktisk bursdag på denne dagen, 6. juni. Det har blitt en slags tradisjon kan man si.

Og jeg synes det er rett så stas, virkelig. Men jeg skjønner at jeg begynner å dra på åra når kollegaen spøkefullt gratulerer meg med 32-årsdagen, som om 32 liksom er crazy ungt sammenlignet med min virkelige alder…(og det er det slettes ikke).

jjk

Skrekkblandet bursdagsfryd og et ekte (crispy) duck face.

Men min kjære kollega har et poeng:

Jeg har blitt voksen. Bursdagen ble feiret med dinner &  a show, og etter tre glass vin ble jeg sur i magen og begynte å tenke på morgendagen. Kvart på elleve satt vi på trikken hjem:

Vel, jeg har i alle fall ikke så mange rynker som det to år yngre skrukketrollet ved siden av meg.

Vel, jeg har i alle fall ikke så mange rynker som det to år yngre skrukketrollet ved siden av meg.

Kvart over elleve var kosebuksa på:

nn

Frokostblanding og melk for å roe magen, det er voksent det!

Ja, jeg er kjedelig, men det aller beste med å bli 34 år er at det er jeg voksen nok til å si følgende:

Det gir jeg fullstendig f… i!