Innlegg tagget ‘tredjedivisjon’

Endelig april. Det er vår. Det sitrer i kroppen. Jeg gleder meg, kan nesten ikke vente.

For nå er den tida her igjen, tida for ekte lidenskap, varme følelser og kalde tribuner. Tida for lunken kaffe og svette vafler. Jeg snakker selvsagt om breddefotballsesongen.

Ikke et vondt ord om eliteserien, altså. Jeg er glad i den også jeg. Men det er ikke til å komme bort fra at noe av sjarmen med fotballen forsvinner når 18-åringer blir hausset opp og begynner å forlange millionlønninger, eller når hele laget er så godt som skiftet ut fra en sesong til neste.

Da er det noe annet med breddefotballen, det vil si alt fra tredjedivisjon og nedover. Selv er jeg rimelig nyfrelst breddeentusiast, og i likhet med så mange andre som har sett lyset, så kan det hende jeg oppfattes som litt i overkant opptatt av å spre det gode budskap. I så fall beklager jeg, men jeg kan ikke tie stille. Ikke når jeg har oppdaget sannheten: Det er jo dette som er fotball.

For blendet av flotte promo-videoer på TV med store ord om eliteseriens fortreffelighet, hadde jeg lenge glemt noe vesentlig. Jeg hadde glemt hvor befriende det er å se en midtspiss på snart 40 som fortsatt ofrer alt i hver eneste hodeduell, uten noen gang å ha fått ei krone for det. Eller et virkelig hatoppgjør mellom to nabobygder, der prestisjen og stoltheten også ligger tykt utapå spillerne, og ikke bare publikum.

Jeg hadde glemt, eller kanskje aldri visst, hvor stort engasjementet er i tredjedivisjon. Hvor mange treningstimer som legges ned, hvor mange helger som går med, hvor mange mil som kjøres og hvor stor kjærlighet disse gutta har til fotballen. Dette er ikke jobben deres, dette er livet deres.

Jeg hadde glemt at folk flest spiller i tredjedivisjon, og ikke i eliteserien. Og at idrettsgleden og innsatsen slett ikke er proporsjonalt økende med hvor mye du tjener.

Og mens jeg gjenoppdaget breddefotballens gleder, ble jeg stadig mer fascinert. Hva er det som driver disse gutta? Hvorfor gidder de å trene i pissregn og kuldegrader til alle døgnets tider, bruke hver eneste helg store deler av året og kjøre milevis på humpete veier, for å spille fotball på fjerde øverste nivå i en bitteliten fotballnasjon langt pokker oppe i nord? Og hva med supporterne, linjedommerne og oppmennene? Og billettørene, speakerne og kakebakerne? Hvor kommer denne gløden for breddefotballen fra?

Jeg kan ikke svare for andre, men jeg vet i alle fall hvorfor jeg gløder. Å gå på breddefotballkamp har samme effekt på meg som å se langrenn på TV dagen etter en i overkant fuktig bytur. Det får meg til å føle meg normal, at jeg hører til, at jeg er en del av noe større. Og det uten at jeg verken trenger å anstrenge eller blakke meg. Jeg kan kjøpe kaffe for en tier, prate med kjentfolk og la meg begeistre hver gang jeg ser et glimt av stor fotball på en liten arena. Det skjer kanskje ikke like ofte som i Premier League, men når en ung tredjedivisjonsspiller drar av fire spillere før han limer ballen i krysset fra 30 meter, så er det så uendelig mye vakrere enn når Suarez gjør det samme. Rett og slett fordi du ikke forventer det. Dette er scoringer og prestasjoner som ikke kommer i reprise. Sto du i pølsekø da det skjedde er det for sent, øyeblikket kommer ikke tilbake. Men jeg kan garantere at det kommer nye magiske øyeblikk på en breddefotballstadion nær deg. Og det spilles over alt, i hver bygd og bydel, hver eneste helg fra april til oktober.

Folk flest spiller i tredjedivisjon, både på banen og i livet ellers, og det er mer enn godt nok. Det er bare å møte opp og overgi seg, men du er herved advart – det kan fort hende at du blir frelst.

NB: Innlegget ble først publisert i går som en del av Adressas Signert-spalte.

 

For dere som trodde det skulle bli slutt på fotballskrivingen nå, beklager.

For i dag kom nemlig fotballforbundet med oppsettet til neste års tredjedivisjon, og tradisjonen tro renner sosiale medier over av frustrasjon, lykke og den obligatoriske  idiotstemplinga av NFF.

Det er jo et sunnhetstegn for breddefotballen at engasjementet er levende, og jeg skjønner at det er utfordrende nok å dele opp Norge i 12 avdelinger der alle de 164 klubbene skal bli fornøyde. Likevel skal jeg tillate meg selv å være litt misfornøyd på Trøndelags vegne.

Og bare så det er sagt, det handler ikke om reisebelastning, der er det mange som er verre stilt enn trønderne.

Men neste år blir det ikke lenger noen ren trønderavdeling, i stedet får vi to avdelinger som begge har 7-8 trønderlag og resten fra Østlandet og Møre og Romsdal.
Tradisjonelt har det vært en 4-5 trønderlag som har vært nødt til å reise sørover, men det har likevel vært en ren trønderavdeling i tillegg.

Og for en avdeling vi fikk senest i fjor. Det var spenning helt til slutt, en rekke prestisjeoppgjør mellom både bygdenaboer og byrivaler, og interessen i regionen steg proporsjonalt med den nervepirrende serieinnspurten. Jeg har en sterk følelse av at engasjementet ikke blir like stort når Gjerdrum, Fet og Elnesvågen kommer på besøk, men jeg håper jeg tar feil.

For meg virker det som om NFF mener det er bedre å spre misnøyen på så mange lag som mulig, enn å få til én god, lokal avdeling. Det gagner vel i grunnen ingen.

Heldigvis er det ett lyspunkt med dette oppsettet da, et kjapt blikk på avdeling 09 og 10 sier at det skal være gode sjanser for å få to trønderlag opp i andredivisjon i 2015.

Og så har endelig Alvdal og Tynset havnet i samme avdeling igjen. DET er engasjement og spenning som nesten veier opp for det tapte det.