Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Ole og Anna om at de ikke skulle kjøpe dyre gaver til hverandre i år.
De hadde nemlig kjøpt seg en I-pad tidligere i desember, og ble enige om at det burde holde.
Og begge dro de av sted for å finne en enkel symbolsk kjærestegave. Hver til sitt kjøpesenter.
Anna dro til City Syd, og lette og lette, og panikken begynte å bre seg. Men med ett var det som om himmelen lyste opp, og et kor av engler løftet henne opp med sin lovnad: Frykt ikke, jeg kommer til deg med bud om stor glede, du har funnet den perfekte lille kjærestegaven. Din oppgave er fullført.
Med lett hjerte, og gaven fiks-ferdig-innpakket, kom hun hjem til herberget der Ole ventet.
Stolt kunne hun fortelle at oppgaven var utført, mens Ole måtte innrømme at han fortsatt ikke var helt i mål.
Før han la til:
«Men jeg har en plan, skjønner du.»
For den jevne leser høres dette kanskje helt greit ut, men for Anna, som kjenner sin mann, skjønte hun at her var det ikke snakk om å holde seg til planen og raske med seg noe enkel røkelse eller myrra.
Og når han begynte å vri seg på spørsmål om han kom til å holde seg innen prisavtalen, skjønte hun at her var det en mann som hadde tenkt å gjøre det enkelt for seg selv med dyrt gull.
Herlig, tenker du kanskje? Langt i fra.
For etter å ha trukket et lettelsens sukk for å endelig ha kommet i mål, må hun nok en gang legge ut på en ny, slitsom vandring på leting etter et ukjent mål.
Og uten engang en prisgrense å forholde seg til, er det bare å følge julestjerna og sette sin lit til at den vil lede vei.
breddefotballfrue 