I fjor høst, da vi i familieråd bestemte oss for at Ole skulle bli fotballtrener igjen, krysset vi fingrene for to ting:
1. At vi ikke skulle få et kolikkbarn
2. At Kil/Hemne ikke skulle havne i en avdeling med masse østlandslag.
Hva skjedde?
Joda. Vi bysset, bar, trillet og vugget vår vakre, lille skrikerunge nærmest konstant de første tre månedene og Kil/Hemne kom i avdeling med lag som Lillehammer, Flisa, Kolbu, Moelven og Faaberg. Utgjort.
Jeg skal innrømme at jeg har angret ordentlig på avgjørelsen vi tok i det omtalte familierådet. Ikke minst når Ole dro en uke til Tyrkia på treningsleir med laget og kunne sove uforstyrret i hotellsenga si mens jeg satt søvnløs hjemme med syke unger. Da hang ekteskapet i en syltynn tråd i noen dager.
Men. Nu går alt så meget bedre.
Kolikk går som kjent over, dagene er lysere og selv om jeg ikke akkurat roper hurra når Ole drar avgårde i otta for å spille kamp på østre Toten og kommer hjem igjen midt på natta en gang, så er det likevel ganske moro når de vinner da. Denne gangen så moro at det gikk hardt utover trenerens stortå.
Mer om det i trenerens kommentar:
En seier verdt å knuse tåa for!
Kolbu/KK – KIL/Hemne 0-4: 44,7 mil hver vei i buss. Vårbane med naturgress (så skal dem ha for at banen var fin, årstida tatt i betraktning), og et tent hjemmelag etter to knappe tap som gikk ut i meget offensiv formasjon for å forsøke å sjokkere.
Trua før kamp: assistent Henry sødahl er like småkvalm og nervøs som breddetreneren før kamp. Men vi holder maska, her lunsj på Lillehammer.
For å si det enkelt: lite slår følelsen av å dra hjem med fire rett vei, ingen i sekken og tre nye pinner!
Seiershaug. God stemning etter 0-4.
Og vi var forberedt. Gutta la ned meter, tok duellkrigen og tok initiativet. Kald Løva etter fint angrep på høyre, sterk duell-krig som krediteres Snekvik og 0-2, før Killingberg går 50 meter, dribler fem (!) mann og blir lagt i bakken. Løva kald fra straffemerket: 0-3 til pause.
Da får det være at breddetreneren (med trykk på BREDDE) klarer å kyle stortåa i garderobe-døra i pausen som ledd i å forsøke å oppildne gutta.
Neppe brudd, men neppe veldig langt unna, heller.
Pinlig. Tåa gikk åt skogen. Men poengene med hjem.
Det får også være at Kolbu kanskje hadde en inne tidlig i 2. omgang, en som dro i tverra og ned. Men usikker. Like omdiskutert den som Faabergs mål mot oss sist, som ble dømt inn, så det går litt opp i opp.
Utover det bra kontroll defensivt, og står bra mot innkast-bonanzaen til hjemmelaget. De har en back som kaster tullete langt, og det er sjølsagt et våpen.
Innbytter Tommy ‘the Gun’ Vaag er kald mot slutten, i en periode vi kjører kampen bra igjen. 0-4.
I sum: fortjent. Morsomt. Og igjen skal gutta ha kred for meterne som legges ned. For Kolbu blir ekle å møte på det gresset der sesongen ut. Så denne var viktig! 🙂
Vond tå – men med svært godt mot:
OleKå!
breddefotballfrue 