Det er én 17.mai-tradisjon i Trondheim som aldri går av moten:
Regn!
Dagen blir liksom ikke helt den samme uten å kjenne følelsen i hender og føtter svinne hen av kulde mens man tvangsspiser is og prøver å holde motivasjonen oppe i laget mens både drillstaver og trompettoner havner på fullstendig på avveie rundt deg.
Trainspotting. Mamma drikker julebrus(!).
Og så er det én ting til man mååå ha på 17.mai.
I alle fall når man er fire år:
Så mye så jeg av toget.
En heliumsfylt kanin er altså et jævla must, men når lufta bokstavelig talt går ut av ballongen (etter 5 minutter), humøret er synkende og regnet bare tiltar, da er det på tide å dra hjem.
Kort tid etter dette bildet ble tatt kom kaninen ut for en «ulykke» og har ikke blitt sett siden.
Jeg hadde forresten overraskende god plass rundt meg da jeg sto og så på toget. Lurer på om det hadde en sammenheng med tilstanden til paraplyen min:
Herpa paraply = livsfarlig stikkvåpen.
Vel hjemme var det tid for sofa og hockey, og for Ole som hadde vært på jobb halve dagen var det ekstra fortjent:
Saken om Hroar Stjernen til morgendagens avis er levert, og Ole kan puste ut. Puhhh…
Jeg registrerer forresten at i år er året alle har bakt pavlova til 17. mai…
Vel, ikke denne jenta, nei!
Til tross for å ha mamma, pappa, bror, svigerinne, niese, søskenbarn og mormor på besøk i dag så har jeg klart å unngå å bake noe som helst denne gangen.
Det hjelper selvsagt å ha en mamma som ordnet denne:
Da ble det sommerstemning likevel. Takk, mamma!
