Det er én 17.mai-tradisjon i Trondheim som aldri går av moten:
Regn!
Dagen blir liksom ikke helt den samme uten å kjenne følelsen i hender og føtter svinne hen av kulde mens man tvangsspiser is og prøver å holde motivasjonen oppe i laget mens både drillstaver og trompettoner havner på fullstendig på avveie rundt deg.
Og så er det én ting til man mååå ha på 17.mai.
I alle fall når man er fire år:
En heliumsfylt kanin er altså et jævla must, men når lufta bokstavelig talt går ut av ballongen (etter 5 minutter), humøret er synkende og regnet bare tiltar, da er det på tide å dra hjem.
Jeg hadde forresten overraskende god plass rundt meg da jeg sto og så på toget. Lurer på om det hadde en sammenheng med tilstanden til paraplyen min:
Vel hjemme var det tid for sofa og hockey, og for Ole som hadde vært på jobb halve dagen var det ekstra fortjent:
Jeg registrerer forresten at i år er året alle har bakt pavlova til 17. mai…
Vel, ikke denne jenta, nei!
Til tross for å ha mamma, pappa, bror, svigerinne, niese, søskenbarn og mormor på besøk i dag så har jeg klart å unngå å bake noe som helst denne gangen.
Det hjelper selvsagt å ha en mamma som ordnet denne: