Klokka ni i går kveld så min sexy mann på meg med de kjekke øynene sine og spurte hest om jeg ville være med opp på soverommet.

Om jeg ville!

Hey baby!

Hey baby!

Så tuslet vi opp begge to, listet oss opp i senga så ikke lillemor skulle våkne, kikket hverandre dypt inn i øynene og rullet over til hver vår side.

Hva vi skulle? Sove selvfølgelig!

Det er nemlig alt to trøtte småbarnsforeldre begjærer.

Hey etterlengtet søvn!

Hey etterlengtet søvn! (NB: Bildet er arrangert. Ikke minst fordi en viss forfengelig breddefotballtrener syntes han hadde så store nesebor at vi måtte kutte hele nesen…)

I fjor høst, da vi i familieråd bestemte oss for at Ole skulle bli fotballtrener igjen, krysset vi fingrene for to ting:

1. At vi ikke skulle få et kolikkbarn

2. At Kil/Hemne ikke skulle havne i en avdeling med masse østlandslag.

Hva skjedde?

Joda. Vi bysset, bar, trillet og vugget vår vakre, lille skrikerunge nærmest konstant de første tre månedene og Kil/Hemne kom i avdeling med lag som Lillehammer, Flisa, Kolbu, Moelven og Faaberg. Utgjort.

Jeg skal innrømme at jeg har angret ordentlig på avgjørelsen vi tok i det omtalte familierådet. Ikke minst når Ole dro en uke til Tyrkia på treningsleir med laget og kunne sove uforstyrret i hotellsenga si mens jeg satt søvnløs hjemme med syke unger. Da hang ekteskapet i en syltynn tråd i noen dager.

Men. Nu går alt så meget bedre.

Kolikk går som kjent over, dagene er lysere og selv om jeg ikke akkurat roper hurra når Ole drar avgårde i otta for å spille kamp på østre Toten og kommer hjem igjen midt på natta en gang, så er det likevel ganske moro når de vinner da. Denne gangen så moro at det gikk hardt utover trenerens stortå.

Mer om det i trenerens kommentar:

En seier verdt å knuse tåa for!

Kolbu/KK – KIL/Hemne 0-4: 44,7 mil hver vei i buss. Vårbane med naturgress (så skal dem ha for at banen var fin, årstida tatt i betraktning), og et tent hjemmelag etter to knappe tap som gikk ut i meget offensiv formasjon for å forsøke å sjokkere.

Trua før kamp: assistent  Henry sødahl er like småkvalm og nervøs som breddetreneren før kamp. Men vi holder maska, her lunsj på Lillehammer.

Trua før kamp: assistent Henry sødahl er like småkvalm og nervøs som breddetreneren før kamp. Men vi holder maska, her lunsj på Lillehammer.

For å si det enkelt: lite slår følelsen av å dra hjem med fire rett vei, ingen i sekken og tre nye pinner!

Seiershaug. God stemning etter 0-4.

Seiershaug. God stemning etter 0-4.

Og vi var forberedt. Gutta la ned meter, tok duellkrigen og tok initiativet. Kald Løva etter fint angrep på høyre, sterk duell-krig som krediteres Snekvik og 0-2, før Killingberg går 50 meter, dribler fem (!) mann og blir lagt i bakken. Løva kald fra straffemerket: 0-3 til pause.

Da får det være at breddetreneren (med trykk på BREDDE) klarer å kyle stortåa i garderobe-døra i pausen som ledd i å forsøke å oppildne gutta.

Neppe brudd, men neppe veldig langt unna, heller.

Pinlig. Tåa gikk åt skogen. Men poengene med hjem.

Pinlig. Tåa gikk åt skogen. Men poengene med hjem.

Det får også være at Kolbu kanskje hadde en inne tidlig i 2. omgang, en som dro i tverra og ned. Men usikker. Like omdiskutert den som Faabergs mål mot oss sist, som ble dømt inn, så det går litt opp i opp.

Utover det bra kontroll defensivt, og står bra mot innkast-bonanzaen til hjemmelaget. De har en back som kaster tullete langt, og det er sjølsagt et våpen.

Innbytter Tommy ‘the Gun’ Vaag er kald mot slutten, i en periode vi kjører kampen bra igjen. 0-4.

I sum: fortjent. Morsomt. Og igjen skal gutta ha kred for meterne som legges ned. For Kolbu blir ekle å møte på det gresset der sesongen ut. Så denne var viktig! 🙂

Vond tå – men med svært godt mot:
OleKå!

Etter en strålende sesongstart med fem seire og én uavgjort er det klart det er lett for en enkel breddefotballfrue å bli litt blasert.

Men denne avdelingen er for jevn og lunefull til å ikke glede seg over hver eneste opptur, så dagens hjemmeseier over Faaberg ble feiret med et glass Prosecco, som viste seg å passe utmerket til den litt mer breddepregede middagen. Vi snakker jo tross alt tredjedivisjon her.

llk

Pølse og prosecco – en framtidig klassiker!

Selv var jeg faktisk på plass i Ånesøyan denne gangen, men siden jeg gikk glipp av stort sett hele kampen grunnet intensiv vogntrilling (bortsett fra 1-0-scoringen, som jeg fikk sett fra vinduet i klubbhuset under en ørliten ammepause), får treneren lov til å fortelle om selve kampen. Her er trenerens kommentar:

KIL/Hemne – Faaberg 3-1

For å være helt ærlig (sa sjølsagt ikke noe om det på forhånd:-) ): Jeg var litt usikker på hvordan vi skulle følge opp Orkla-kampen. En kan si hva en vil, men kamper etter slike høydepunkter som vi hadde der og da, er ubehagelige. Er vi nullstilte nok? Klarer vi å bryte gjennom forsvarsmuren Faaberg satte opp for oss?

Det er ekstra godt å ta langhelg etter å kunne svare ja på det.

Alt glitret ikke i ettermiddag, men mot et voksent lag – som var veldig opptatte av å tette rom og også var bra på det, er det svært godt å stå igjen med tre poeng. Og å ha ni dager å restituere på til Kolbu.

Jeg vil oppsummere selve kampen slik:

En god 1. omgang, hvor vi klarte å holde bra tempo i spillet og skapte seks målsjanser mot lojale opplendinger som sprang mye for å hindre rom.

Betalingen kom også, gjennom fin scoring av Rune Klungervik. Han får nå en fin-fin helg med snekring av hus. Assistert av BB Snekvik.

Etter pause ble vi igjen – som på Fannremsmoen–  litt nervøse for resultatet, og varierte mer i kvalitet. Men igjen fikk vi små rom å boltre oss i, og derfor føles det godt å stå kampen ut.

Angrepet før 2-0 er pent, regissert av Vanvikans Fjeldvær og satt kontant inn av Snekvika. Så er jeg fortsatt usikker på om Henriksen, som sitter i bil til Mo i Rana nå (DET er langt), var tredje sist.

Så er Løva Løseth våken og iskald før 3-1.

Målscorere: Brynjar Snek, Rune Klung og Løva Løseth. Foto: O. M. Stamnestrø/KIL/Hemne.

Målscorere: Brynjar Snek, Rune Klung og Løva Løseth. Foto: O. M. Stamnestrø/KIL/Hemne.

Mr KIL/Hemne, Olav Magnus Stamnestrø, talte 9-2 I sjanser til slutt. Og jeg vet at slikt fort oppfattes som subjektivt, og at Faaberg-fotballen muligens har egne tall. Men Stamnestrø har ord på seg for å være bra objektiv, han altså!

Konklusjon: Det er bare å gnu på videre!

Småbarnstrøtte, tidsklemmeslitne og ganske så fotballglade på selveste Himmelspretten.

Småbarnstrøtte, tidsklemmeslitne og ganske så fotballglade på selveste Himmelspretten.

OleKå.

Noen ganger er det ikke så mye annet å si enn:

JAAAAAAAAAA!!!!!

Det er så uendelig fint å kunne ta helg etter at lokaloppgjøret, toppoppgjøret og ikke minst prestisjeoppgjøret, Orkla-KIL/Hemne endte 1-2. Selv måtte jeg følge kampen på Twitter og turte knapt sjekke for oppdateringer i sluttminuttene, men for trenermannen på sidelinja var nok nervene fullstendig i helspenn mot slutten, men det kan han heller fortelle om selv:

Her er sesongens første trenerens kommentar:

Helt tom, gitt.

Rusten i stemmen, og rusten i trenerens kommentar-skriving etter pauseåret i fjor. Men det er greit å starte på en kveld som denne.

Moral. Vilje. Innstilling.

Ja. Vi har en klar spillestil. Vi har et klart ønske om hvordan vi skal se ut i hver eneste kamp. Men akkurat i kveld er det de tre ordene som får oppsummere kampen. Moral. Vilje. Innstilling.

Drømmestart med 0-2 etter ti min. Snekvik og Løva – i sin 300. kamp (!). God kontroll på 1. omgang. Store muligheter til å øke til 0-3 tidlig etter pause. Så våkner de, Orkla-karan. Får 1-2 i en periode hvor vi egentlig er godt med, men deretter kommer det fem-seks minutter som gjør fotball-verden til et atskillig mer ubehagelig sted å være.

Men igjen, mot slutten, så er vi der igjen, med moralen.

Og da bikker vi det! Dette var en typisk toppkamp i 3, div. Tett, jevnt, små rom, to lag som løp mye. God læring for oss, det. Så skal vi gjøre alt vi kan for å holde det oppe!

Så får det bli nok i bloggcomebacket til en rusten breddefotballmann. Bildene under viser vel hva vi egentlig følte i garderoben etterpå.

Girri, girri. Jeg (altså treneren) har ennå ikke helt skjønt hva de synger, gutta. Men moro er det å ta tre p på Fannremsmoen. Vanvittig moro! :-)

Girri, girri (og så kommer et eller annet). Og så: Her kjæm KIL/Hemne-karan! Jeg (altså treneren) har ennå ikke helt skjønt hva de synger, spillerne. Men moro er det å ta tre poeng på Fannremsmoen. Vanvittig moro! 🙂

jh

Målscorer Løva, ungt talent Pål, OleKå, Hallingdal-import Gard og rutinert keepertrener Inge (fra Blomsterbyen, Nardo), synes B på kupongen var relativt fint å starte helga med.

OleKå.

Denne uka kom en av de store milepælene etter at babyen ble født. Nei, jeg tenker ikke på det første smilet eller latteren, men den gledelige oppdagelsen av at jeg endelig klarte å få på meg en av mine gamle bukser igjen. Gravidkiloene har selvsagt ikke rast av helt av seg selv, så jeg tenkte i all beskjedenhet å dele noen tips til andre nybakte mødre der ute:

1. Spis en god salat.

Det er viktig med et sunt og variert kosthold, ikke minst om du ammer.

jkjkjk

Egg og avokado er gode proteinkilder som metter skikkelig, nam!

2. Vent fem minutter. Hvis du er som meg er du fortsatt så sulten at du føler du kunne spist et hus (det er hva amming døgnet rundt gjør med deg). Lag tre brødskiver med smør og solbærsyltetøy, spis og kos deg.

3. Vent fem minutter. Sjansen er stor for at du fortsatt er sulten. Ta en tur i alle skapene og spis opp restene av helgas snacks.

4. Vent fem minutter. Fortsatt sulten? Let febrilsk gjennom fryseren etter de muffinsene som ble igjen fra en eller annen bursdag i fjor sommer. Tin, spis og kos deg.

5. Vent fem minutter. Kjenn etter. Er du virkelig mett? Hvis svaret fortsatt er nei: Stikk innom naboen (som også er i barselperm) på kaffe sannsynligheten er stor for at du også får være med å spise opp restene av naboens helgesnacks.

Endelig mett? Fint. Vent en time og gjenta punkt 1-5, fortsett døgnet rundt (med unntak av punkt fem som av høflighetsgrunner anbefales kun mellom kl. 08-19).

Og vips, eller ikke akkurat vips da, men om ikke så alt for lenge så passer favorittbuksa di igjen.

I alle fall om du er villig til å bruke litt makt.

kjk

Når den sportslige hjemmebanen er 10 mil unna (noe som jo er en kraftig forbedring fra Tynset med sine 20 mil) så er det kanskje ikke så rart at man av og til misser litt på den personlige hjemmebanen.

Riktignok er det ganske god stemning i breddeheimen for tida, og den ble ikke noe dårligere etter 8-2-seier og tabelltopp i går kveld. Men selv ikke min kjære Olekå er perfekt (ja, jeg vet det er vanskelig å tro), og selv om han kanskje hadde stålkontroll på Ranheim 2, så måtte det glippe et eller annet sted.

Så når 7-åringen kom hjem fra skolen og spurte pent om hvorfor Ole ikke hadde sendt med henne skolemat i dag, så skjønte vi i alle fall hvor det glapp denne gangen.

matboks

Så nære: Brødskiver check, frukt check, faktisk pakke matpakken i sekken che…nei, vent…

Heldigvis var det taco på SFO, så 7-åringen kom tilsynelatende fra det uten varige mén. Om det samme kan sies om keeperen til Ranheim er jeg mer usikker på.

Ops, der hadde jeg nesten slutta å blogge gitt… Det kan ha noe å gjøre med at jeg rett før jul bli mamma til en aldeles nydelig, men ganske så bråkete og våken liten Marie. Og det kan ha noe å gjøre med at jeg i ledige stunder har prioritert å spise, dusje eller sove framfor å tenke ut artige blogginnlegg. Men når mannen gjør comeback som fotballtrener, så kan ikke jeg være dårligere. I alle fall ikke etter en så fin breddefotballdag som på lørdag.

Sokker

Nytt år, ny klubb: Svigermor på Tolga har vært så raus at hun strikket KIL/Hemne-sokker til babyen.

De første to kampene endte med en seier og en uavgjort, og denne helga var det Moelven som tok den lange turen opp til bygda jeg kommer fra, nemlig Kyrksæterøra. Det var både Moelvens og Maries første møte med Ånesøyan, men det ble nok langt hyggeligere for sistnevnte.

Marie på kamp

Breddedebutant: Marie følger engasjert med i spillet.

En strålende debut på tribunen med en blid baby som tålmodig fulgte med, ble fulgt opp av en solid 6-2-seier. Vi er litt skjøre for tida, men en finfin breddefotballdag var alt som skulle til for å lette på humøret til to litt sure, slitne og trøtte småbarnsforeldre. Måtte det bare komme mange av dem.