Her kjæm Kil/Hemne-karan!

Noen ganger er det ikke så mye annet å si enn:

JAAAAAAAAAA!!!!!

Det er så uendelig fint å kunne ta helg etter at lokaloppgjøret, toppoppgjøret og ikke minst prestisjeoppgjøret, Orkla-KIL/Hemne endte 1-2. Selv måtte jeg følge kampen på Twitter og turte knapt sjekke for oppdateringer i sluttminuttene, men for trenermannen på sidelinja var nok nervene fullstendig i helspenn mot slutten, men det kan han heller fortelle om selv:

Her er sesongens første trenerens kommentar:

Helt tom, gitt.

Rusten i stemmen, og rusten i trenerens kommentar-skriving etter pauseåret i fjor. Men det er greit å starte på en kveld som denne.

Moral. Vilje. Innstilling.

Ja. Vi har en klar spillestil. Vi har et klart ønske om hvordan vi skal se ut i hver eneste kamp. Men akkurat i kveld er det de tre ordene som får oppsummere kampen. Moral. Vilje. Innstilling.

Drømmestart med 0-2 etter ti min. Snekvik og Løva – i sin 300. kamp (!). God kontroll på 1. omgang. Store muligheter til å øke til 0-3 tidlig etter pause. Så våkner de, Orkla-karan. Får 1-2 i en periode hvor vi egentlig er godt med, men deretter kommer det fem-seks minutter som gjør fotball-verden til et atskillig mer ubehagelig sted å være.

Men igjen, mot slutten, så er vi der igjen, med moralen.

Og da bikker vi det! Dette var en typisk toppkamp i 3, div. Tett, jevnt, små rom, to lag som løp mye. God læring for oss, det. Så skal vi gjøre alt vi kan for å holde det oppe!

Så får det bli nok i bloggcomebacket til en rusten breddefotballmann. Bildene under viser vel hva vi egentlig følte i garderoben etterpå.

Girri, girri (og så kommer et eller annet). Og så: Her kjæm KIL/Hemne-karan! Jeg (altså treneren) har ennå ikke helt skjønt hva de synger, spillerne. Men moro er det å ta tre poeng på Fannremsmoen. Vanvittig moro! 🙂

Målscorer Løva, ungt talent Pål, OleKå, Hallingdal-import Gard og rutinert keepertrener Inge (fra Blomsterbyen, Nardo), synes B på kupongen var relativt fint å starte helga med.

OleKå.

Slik blir du kvitt gravidkiloene (!)

Denne uka kom en av de store milepælene etter at babyen ble født. Nei, jeg tenker ikke på det første smilet eller latteren, men den gledelige oppdagelsen av at jeg endelig klarte å få på meg en av mine gamle bukser igjen. Gravidkiloene har selvsagt ikke rast av helt av seg selv, så jeg tenkte i all beskjedenhet å dele noen tips til andre nybakte mødre der ute:

1. Spis en god salat.

Det er viktig med et sunt og variert kosthold, ikke minst om du ammer.

Egg og avokado er gode proteinkilder som metter skikkelig, nam!

2. Vent fem minutter. Hvis du er som meg er du fortsatt så sulten at du føler du kunne spist et hus (det er hva amming døgnet rundt gjør med deg). Lag tre brødskiver med smør og solbærsyltetøy, spis og kos deg.

3. Vent fem minutter. Sjansen er stor for at du fortsatt er sulten. Ta en tur i alle skapene og spis opp restene av helgas snacks.

4. Vent fem minutter. Fortsatt sulten? Let febrilsk gjennom fryseren etter de muffinsene som ble igjen fra en eller annen bursdag i fjor sommer. Tin, spis og kos deg.

5. Vent fem minutter. Kjenn etter. Er du virkelig mett? Hvis svaret fortsatt er nei: Stikk innom naboen (som også er i barselperm) på kaffe sannsynligheten er stor for at du også får være med å spise opp restene av naboens helgesnacks.

Endelig mett? Fint. Vent en time og gjenta punkt 1-5, fortsett døgnet rundt (med unntak av punkt fem som av høflighetsgrunner anbefales kun mellom kl. 08-19).

Og vips, eller ikke akkurat vips da, men om ikke så alt for lenge så passer favorittbuksa di igjen.

I alle fall om du er villig til å bruke litt makt.

Medaljens bakside

Når den sportslige hjemmebanen er 10 mil unna (noe som jo er en kraftig forbedring fra Tynset med sine 20 mil) så er det kanskje ikke så rart at man av og til misser litt på den personlige hjemmebanen.

Riktignok er det ganske god stemning i breddeheimen for tida, og den ble ikke noe dårligere etter 8-2-seier og tabelltopp i går kveld. Men selv ikke min kjære Olekå er perfekt (ja, jeg vet det er vanskelig å tro), og selv om han kanskje hadde stålkontroll på Ranheim 2, så måtte det glippe et eller annet sted.

Så når 7-åringen kom hjem fra skolen og spurte pent om hvorfor Ole ikke hadde sendt med henne skolemat i dag, så skjønte vi i alle fall hvor det glapp denne gangen.

Så nære: Brødskiver check, frukt check, faktisk pakke matpakken i sekken che…nei, vent…

Heldigvis var det taco på SFO, så 7-åringen kom tilsynelatende fra det uten varige mén. Om det samme kan sies om keeperen til Ranheim er jeg mer usikker på.

Comeback (og en strålende debut)

Ops, der hadde jeg nesten slutta å blogge gitt… Det kan ha noe å gjøre med at jeg rett før jul bli mamma til en aldeles nydelig, men ganske så bråkete og våken liten Marie. Og det kan ha noe å gjøre med at jeg i ledige stunder har prioritert å spise, dusje eller sove framfor å tenke ut artige blogginnlegg. Men når mannen gjør comeback som fotballtrener, så kan ikke jeg være dårligere. I alle fall ikke etter en så fin breddefotballdag som på lørdag.

Nytt år, ny klubb: Svigermor på Tolga har vært så raus at hun strikket KIL/Hemne-sokker til babyen.

De første to kampene endte med en seier og en uavgjort, og denne helga var det Moelven som tok den lange turen opp til bygda jeg kommer fra, nemlig Kyrksæterøra. Det var både Moelvens og Maries første møte med Ånesøyan, men det ble nok langt hyggeligere for sistnevnte.

Breddedebutant: Marie følger engasjert med i spillet.

En strålende debut på tribunen med en blid baby som tålmodig fulgte med, ble fulgt opp av en solid 6-2-seier. Vi er litt skjøre for tida, men en finfin breddefotballdag var alt som skulle til for å lette på humøret til to litt sure, slitne og trøtte småbarnsforeldre. Måtte det bare komme mange av dem.

Breddefotball under treet

Joda, det kan virke litt hyklersk siden jeg i forrige innlegg oppfordret til å kutte ned på julegavehandelen, men når du først skal handle en julegave så er det kanskje ikke så overraskende at jeg synes du skal handle denne:

 

Nei, se, det er jo boka mi, jo!

Skulle de ikke ha den på en bokhandel nær deg så ikke fortvil, fortsatt er det tid til å få de snille folkene som jobber der til å bestille den til deg, eller du kan bestille den selv og få den enda billigere, for eksempel her.

I denne søte juletid

Første søndag i advent, og i morgen går vi inn i min favorittmåned.

For det er ingen hemmelighet at jeg er et julemenneske. Litt i overkant vil nok enkelte si. For når desember kommer så skal alt være som det alltid har vært. Julestjerna har sin faste plass, de samme kakene må bakes, og nåde den som ymter frempå om at vi kan slå av TVen og heller spille et spill i stedet for å se Grevinnen og Hovmesteren akkurat i år. Vi har jo sett den om igjen og om igjen, argumenterer de, men det biter ikke på meg. For det blir ikke ordentlig jul uten. På samme måte som det ikke blir ordentlig jul uten at storebroren min, med stor innlevelse, dubber Tre nøtter til Askepott med et sekunds forsprang på Knut Risan, eller at jeg og lillebror bruker alt for lang tid på å lage en eggnog, som til slutt skiller seg slik at vi ender opp med å måtte helle ut mengder av god konjakk. Den siste der er vel for så vidt en tradisjon vi muligens kan klare oss uten, men uansett.

Poenget er at jul er tradisjoner, det er gjentakelser, trygghet og nostalgi. Og jeg elsker det. Men i tillegg til den mislykkede eggnogen, så er det faktisk én tradisjon til jeg begynner å bli overklar for å endre på.

For her om dagen hadde jeg følgende samtale med min mann: Han: Vi må finne ut hvordan vi løser dette med gavene i år, vi kommer jo til å sitte med gaveåpningen til langt på natt. Jeg: Ja, du har rett. Det kommer til å bli et helvete.

Et helvete? Seriøst, sa jeg det? Jeg kjente umiddelbart at jeg skammet meg. Er det virkelig mulig å være så vanvittig privilegert at det å få for mange gaver plutselig blir et problem, en utfordring som må løses? Tydeligvis.

Nå skal det sies at vi er 10-12 personer hjemme hos oss på julaften, så det er ikke det av vi nødvendigvis går bananas med kredittkortet, og dynger på med mengder av innpakkede unyttigheter til hverandre som gjør at gaveåpningen tar en liten evighet. Det hjelper heller ikke på at vi alltid har vært nøye på å åpne kun én gave om gangen slik at alle ser hva de andre får, og da blir det fort midnatt før vi er ferdige.

Vel, selv om vi kanskje ikke er verstinger skal det i år tas grep og da holder det ikke å bytte ut et par venninnegave med en symbolsk geit eller to, slik jeg har gjort de siste årene. Skal det monne må det sterkere skyts til. Derfor ser handlelista mi til jul omtrent sånn ut i år:

• Kjøp noe skikkelig. Gå sammen og spleis på én ordentlig gave i stedet for flere små gaver.
• Eller følg rådet som jeg hvert år tenker at jeg skal følge, men aldri somler meg til å gjøre: Gi bort en opplevelse eller en aktivitet man kan gjøre sammen.
• Eller aller helst: Bruk litt mindre penger per gave og gi beløpet du ellers ville ha brukt til noen som ikke allerede er nedsyltet i ting de ikke egentlig har bruk for.

Og nederst på lista en liten påminnelse til meg selv til det øyeblikket der julestresset holder på å ta meg og jeg er på nippet til å velge enkleste utvei, nemlig å kjøpe meg ut av uføret (og det øyeblikket kommer, vær du trygg): Ikke få panikk, men hold på prinsippene. Og hvis du blir redd og bekymret for at noen skal synes du er kjip og gnien, husk på følgende: Det er uansett tusen ganger bedre å være gnien og kjip enn en person som omtaler overfloden vår som et helvete.

(Publisert i Adresseavisens Signert-spalte 27.11)

 

Et julemirakel

For et par uker siden sto jeg på scenen under Dokumentarfestivalen her i Trondheim og snakket om noe jeg aldri snakker om. Om noe som få snakker om. Om noe jeg skammer meg over.

En ekstra bred breddefotballfrue på Dokkhuset. Foto: Marianne Tønset/Trondheim Dokumentarfestival

Salongen på P2 har nemlig et utrolig kult konsept som heter Salonghistorier der de inviterer folk til å fortelle en historie fra livet sitt på 10 minutter, uten manus. Vanligvis gjør de dette på Kampen Bistro i Oslo, men denne gangen var det på Dokkhuset her i byen, og jeg tok sats, lot skammen ligge og fortalte om den lange, lange veien til de som forhåpentligvis blir mitt julemirakel.

Innslaget kan høres i dagens utgave av Salongen.

Breaking breddenews…

Endelig kan jeg slippe nyheten:

Min kjære Olekå blir trener i KIL/Hemne fra 2015-sesongen og jeg er offisielt tilbake som ekte breddefotballfrue igjen!

Selv om det har vært deilig med et et år hvor ikke hver eneste helg har vært reservert fotballen, så har det også vært et år med store breddefotballabstinenser. Og når det først skulle bli en ny klubb, så er det utrolig hyggelig at det er min moderklubb KIL/Hemne!

Ole har jo til og med spilt en sesong for de grønn-hvite for noen år tilbake:

Ole sklitakler Daniel Berg Hestad under et cupmøte i 2006, men husker ikke om han traff mannen eller ballen

Onde tunger ville ha det til at Ole den gang var en større bidragsyter utafor enn på banen, og i comebacket kan vi jo håpe at det stemmer!

 

 

 

Verdens beste fotballkake

I fjor reiste jeg landet rundt for å skrive bok om norsk tredjedivisjon, og det var fantastisk hyggelig på så mange måter.

Men for meg, som er godt over gjennomsnittet glad i kaker og søtt, var det også en ren bonus å kunne smake seg gjennom et ganske så stort utvalg av Norges dugnadsfotballkaker.

På Tangmoen i Stjørdalen så jeg et hjemmelag som allerede var klare for nedrykk, tape så det sang etter for Brumunddal. Det var kanskje fjerdedivisjonsnivå på spillet til trønderklubben denne sesongen, men skuffkaka i kiosken var det klasse over.

Denne kaka er ren klasse

Jeg har aldri smakt maken til saftig og god skuffkake, verken før eller siden, og kastet meg selvsagt rundt for å finne oppskriften. I snart et år har jeg mailet, ringt og twitret for å prøve å finne ut hvem som hadde bakt dette mesterverket, men uten hell.

Helt til Stjørdalens Blad fikk nyss i saken…

Lokalavisa fant kakedama, Hjørdis Thyholt, og arrangerte møte – med kake selvsagt!

Førstesida og to sider inni må sies å være bra dekning av en kakesak fra tredjedivisjon, men de som har smakt kaka skjønner at det fortjener den.

Og endelig kan jeg også dele oppskriften på landets beste skuffkake:

4 egg

3 kopper sukker

250 gram smør

1 1/2 kopp melk

4 kopper hvetemel

4 teskjeer bakepulver

3 teskjeer vaniljesukker

Kanel og sukker strøs på (eventuelt perlesukker og hakkede mandler/hasselnøtter).

Egg og sukker piskes til eggedosis – pisk minst 5 minutter.

Smøret smeltes og blandes med melken.

Hvetemel, bakepulver og vaniljesukker siktes i.

Stekes i langpanne i cirka 20-30 minutter ved 180 grader.

 

PS: Ifølge Hjørdis blir denne kaka kun vellykket om den bakes i fotballsammenheng. Dere får teste det ut!

Posttraumatisk stressless

Jeg har jo basert hele denne bloggen på min folkelighet.

Og selv om jeg ikke akkurat hører på DDE til hverdags, kjøper klærne mine på Ellos eller spiser dårlig mat bare fordi det er billig , så tror jeg at jeg er ganske usnobbete. Sånn i det store og hele.

Men.

Det var før vi skulle kjøpe nye stuemøbler.

Både jeg og mannen er i overkant glad i se TV og vi liker å ha det behagelig mens vi gjør det. Men et sted går grensen min: Det kommer ikke et stort monster av en recliner-stol inn i min stue.

Trodde jeg.

For det skulle vise seg at mannen kjørte taktikk av slueste sort. Først slet han meg gjennom møbelbutikk etter møbelbutikk. Jeg syntes til nød noen designstoler til 18 000 kunne gå an (sånn rent bortsett fra at vi ikke under noen omstendigheter hadde brukt 18 000 på en stol), mens mannen slengte seg ned i den ene stresslessen større og styggere enn den andre, mens han sukket fornøyd.

Etter dager med leting var jeg utslitt og traumatisert av å ha blitt utsatt av en overdose design fra helevete. Jeg våknet om natta, våt av svette, av mareritt om en dobbel stressless med felles koppholdere i midten.

Da vi et par dager senere kom over en rimelig enkel, grå sak på Skeidar, som i tillegg matchet sofaen vår, var jeg såpass mørnet at jeg overga meg.

Tre dager etter fikk jeg bekkenlåsning og det eneste som ga litt lindring?

Oi, hvem er det som har lagt sin elsk på nystolen a gitt?

Mannen er forvist til sofaen og jeg, jeg blir liggende i min splitter nye recliner resten av graviditeten.