En ekte helt

Etter en sånn helg som denne skulle man tro at det tærer litt på å være trønder. Det gikk åt skogen med landsdelen i både cupfinalen og i skisporet, og det er vi ikke alt for vant med.

Men drit i det.

Denne helga er det en helt annen type trønder som gjør meg stolt og glad. Dere som så Erlend Johannesen på Skavlan vet hva jeg prater om. Erlend driver barnehjemmet og organisjasjonen Streetlight på Filippinene og gjorde en fantastisk innsats når katastrofen traff. Nå ligger alt i ruiner og han trenger hjelp for å bygge barnehjemmet opp igjen så raskt som mulig.

Det er lov å deppe over tap i cupfinalen og all ære til dere som reiste til Oslo for å støtte våre helter på banen. Men vet dere hva, det føles faktisk enda bedre å støtte en virkelig helt.

Les mer om Streetlight og hvordan du kan støtte dem, eller send sms DUGNAD til 2272 (200 kr) så støtter du flere prosjekter på Filippinene inkludert Streetlight.

Da var det slutt (enn så lenge)

I går ble det kjent det som vi i breddeheimen har gått og grublet på en stund: Min kjæreste breddefotballtrenermann gir seg som tynsettrener. Etter 13 år i klubben er det slutt, i alle fall foreløpig. Det slo meg først litt sent at det også betyr at jeg strengt talt ikke lenger er en breddefotballfrue, men etter å ha tenkt meg litt om så har jeg konkludert med følgende:

En gang breddefotballfrue, alltid breddefotballfrue. For det er jo en tilstand mer enn en tittel vil jeg hevde, og hjertet mitt er bredere enn noen gang. Så bloggen fortsetter selv om Olekå her kommer med sin foreløpige siste trenerens kommentar:

Takk for 13 fine år, Tynset – kanskje ikke de siste!

For bare slå det fast først som sist: Som spiller var jeg vel det som på høflig norsk heter klubbnomade. Men som på  fotballnorsk kalles klubbhore.

Jeg startet for provins-storklubben Haverslia som sjuåring (jeg begynte å grine av frykt for de eldre gutta året før, og trengte ett års tilvenning på plena utenfor huset vårt på Tynset i stedet).

Der var jeg sammen med gode fotballnavn som Eidsvåg, Rugsveen og Steinbakken. Og da vi hadde herjet fra oss der, blant annet med å knuse Alvdal og Motrøen (også et godt fotballnavn) i Os-cupen, ble det lilleguttfotball for storklubben, paraplyklubben Tynset IF. To sesonger, før tvangsflytting Tolga på grunn av boplikt.

Ettersom dette handler om Tynset, er samtlige bilder fra Tynset-tida. Sylfrekk midtskill som 19-åring mot Brekken.
Foto: Kristian Stokdahl, med den fantastiske Tynsetweb-siden sin på tidlig 2000-tall. Pionér!

Men etter at skuffelsen over flyttinga var lagt seg, viste det seg å være topp timing. Godt fotballmiljø, muskelbunter både i forsvar og angrep og vi slo både Tynset og Røros i serien i de beste årene. Fire sesonger, med 4. divisjon som høydepunktet i 1997.

Så tilbake til Tynset – fire sesonger, med 2. divisjon i 1999 som et klart høydepunkt, selv om det ble nedrykk.

Helt typisk bilde fra Tynset på midten av 2000-tallet. Legenden til høyre er med også i 2014.
Foto: Min første journalist-arbeidsgiver Arbeidets Rett.

Videre til Byåsen i 2002 sammen med fortsatt godt fotballnavn Eidsvåg, tilbake til Tynset – etter hvert også sammen med det gode fotballnavn som Eidsvåg, videre til Elverum (uten Eidsvåg denne gang), tilbake til Tynset, til KIL/Hemne, Tynset – og etter to nye år, til og med 2008 – Singsås og spillende trener i 4. div.

Også her har det vært høydepunkter. Noen av forsøkene i 2. div ble nok ikke helt store suksessen, litt på grunn av meg selv, litt på grunn av andre ting. Men det var artig å være med i et så godt lag som Byåsen – der var det mange gode spillere!, som nesten rykket opp til 1. div.

Det var artig å score mot Motrøen (samme som nevnt oppi her) og Nidelv med Elverum, og det var et kjempeartig år på Kyrkøra, tross nedrykket.

Ren frustrasjon. Høydepunktet i 2013 var seieren over Singsdal og KIL/Hemne. Vel. Her er en av nedturene. Vi røk opprykkskamp mot nettopp KIL/Hemne i 2007. Matchvinner: Singsdal.
Foto: Min andre journalist-arbeidsgiver Østlendingen.

På Tynset gikk det bedre, selv om vi for ofte ble nummer to og misset opprykket til 2. div. Men jeg fikk da scoret noen mål, som har vært godt å ha med seg på avslutningstreninger med gutta i dag, når enkelte har hatt behov for å bli jekket noen hakk ned.

Og å avslutte etter innlegg fra høyre – der utfordrer jeg alle til duell. Når de vil og hvor de vil!

Så ble det altså to år i 4. divisjon på Singsås som spillende trener, med ny kontrakt i debutåret etter storseier over Flå som høydepunkt. Pluss 1-1 mot Alvdal borte året etter. På kunstgras. Med flere sentrale spillere borte. Det var moro!

Så tilbake til Tynset igjen i 2011 (Så ble da Tynset gjennomgangstema i dette innlegget likevel, tross snakket om klubbhore innledningsvis). Nå kun som trener – ikke spillende.

Fornøyd duo etter å ha slått Røros borte i 2011.
Foto: Arbeidets Rett.

Like greit, om man måler omkrets på hofter osv.

Med opprykk til 3. div, seier over Strindheim i 2012 og Stjørdals Blink i 2013 som høydepunkter, og: Sorry, Singsdal (også et godt fotballnavn): 6-0 over KIL/Hemne på bortebane som det aller største enkeltøyeblikket.

Totalt: I 13 av de 25 årene har jeg har vært i fotballen, har det vært på Tynset. Det er ingen som helst tvil om hvor hjertet banker hardest. Det var ingen lett avgjørelse å bli med videre etter sesongen i fjor heller, på grunn av all reisinga. Men den gangen føltes det i sum til slutt helt riktig.

I år, derimot, bikket det i den andre retningen.

De tre siste årene har vært ekstremt artige, men også ekstreme i ordets rette forstand. Breddefotballmann. Enkelte vil sikkert også påstå breddereporter i toppfotballen med helgeturnus i Adressa. Og et forsøk på å få Tynset litt opp fra bredden, 18 mil unna Ivar Aasens (også et godt fotballnavn, men da med Å, ikke Aa) veg på Ugla.

For å si det i klartekst: Det har ikke vært så forbaska mange helger uten 40 mil i bil de siste årene, ofte med trening fredag kveld, kamp lørdag, og rett på jobb søndag.

Når det er sagt: Jeg er kjempeglad for at jeg fikk sjansen til å bli trener i Singsås i 2009, og kjempeglad for at jeg fikk sjansen på Tynset.

Og når resultatene også har vært totalt sett over forventningene, selv om forventningene hele tiden har vært til stede, blir det i sum noe man tar med seg til man sitter og irriterer vettet av pleierne på et eller annet gamlehjem med interne fotballhistorier.

Så får dette innlegget bli såpass personlig at jeg ikke trekker inn så mange navn. Det er veldig mange å takke, både spillere og folk rundt, både på og utenfor banen. Det blir skummelt å begynne å begi seg ut på det, i frykt for å glemme noen.

Med ett kraftig unntak: Hun som skriver denne bloggen til vanlig. For det har vært en voldsom kabal å få til å gå opp. Og det har vi klart!

Så gjenstår det å se hvor denne rødhårede haren hopper videre. Fotball har vært en viktig del av livet mitt siden jeg tok til tårene på grusbanen i Haverslia på Tynset i 1987. Og siden den gang har jeg ikke hatt pause.

For det er det jeg kaller det i denne omgang. Pause.

Så får en tenke seg litt om hva man ønsker, og ”ligge litt på været”. Jeg har lært mye om fotball de siste fem årene. Kanskje har jeg også litt å lære bort videre etter hvert.

Og man skal aldri si aldri. En dag skjer også det kanskje på Tynset igjen!

OleKå.

Årets siste

Trenerens kommentar: (Verdal – Tynset 0-1)

Det sto fire punkter på lista da vi satt inne i bortegarderoben til ett av avdelingas aller beste lag.

Spent stemning i garderoben før Verdal-kampen.

* Å avslutte sesongen skikkelig

* Å bikke en kamp mot et lag over oss på tabellen igjen

* Å kunne ende topp fem, med riktig resultat på Fannrem

* Og å bli Trøndelags gjerrigste lag bak Rosenborg, i de fire øverste divisjonene.

 Jaggu gikk det ikke inn, alt sammen! 🙂

 

Krampe, men glede: Junior Nybø spilte strålende, og måtte få tøyehjelp av keeper Fiskvik etterpå. Ringrev Eidsvåg, som avsluttet karrieren, og Flatgård (som takker Nybø), er fornøyde med seier i Verdal.

Som assistent Brovold sa da bussen kjørte inn til stadion og det var full åpning av ny, flott kunstgressbane og masse folk rundt anlegget: – Dette, gutter. Dette er en fin dag for fotball.

At det snødde sidelengs under oppvarmingen endret ikke på den innstillingen. Da sola stakk frem igjen til kampstart, og unge, lovende Lunåshaug (han med rødt hår i forrige utgave av trenerens kommentar) sendte oss i ledelsen etter et angrepstrekk vi har trent på i tre år, kom følelsen av at ja: Dette kunne virkelig bli en fin dag for fotball.

Samtidig var det ubehagelig å stå på sidelinjen hele veien, som det har vært i omtrent alle kampene i år. Jevnt på banen, spillet bølget fram og tilbake, og en andreomgang som gjør at de grå hårene jeg har begynt å få på sidene, stadig får besøk av flere. (Og ja: Jeg er jo fortsatt bare 32. Tror ikke jeg hadde hatt et eneste ett av dem om jeg ikke trente noe lag).

Verdal har ballen mer enn oss etter at vi får scoringen, men vi er godt organisert. Og vi har noen kontringer som kunne endt i scoring, særlig etter pause. Verdal har noen skudd fra distanse som Emil har veldig god kontroll på, og en – 1- stor sjanse i 2. omgang, etter en heading over. Men én sjanse imot i en bortekamp mot et topplag må vi nesten regne med.

Vi ror det kontrollert i havn, og det er bare en ting å si om det fra sidelinja: Imponerende.

Vi har en keeper som ikke har sluppet inn mål på fire kamper, et stopperpar som er det beste i 3. divisjon i Norge, to juniorer på backene som holder helt stengt, en midtbanetrio som legger ned meter og irriterer vettet av kollegaene på motsatt halvdel, og angripere som ofrer seg for laget begge veier.

Ta med at vi satte innpå tre mann som jobbet som slaver de, også, deriblant en ringrev som spilte sin siste kamp i karrieren. Og hvor spillende Verdal-coach Toresen, som har spilt med Eidsvåg tidligere, sa det mange tenkte, da nevnte ringrev begynte å vinne dueller og lage kvalm for Verdal: – F*en, er han kommet innpå også, nå!

Som jeg skrev på Facebook lørdag: Så fikk vi avslutningen vår lell. Fire kamper, 12 poeng, 15-0 i målforskjell og 5.plass til slutt!

Og med tanke på alle ettmålstapene i starten av året: Det kjennes veldig tilfredsstillende akkurat i dag.

PS! Verdal er av de aller triveligste lagene å møte i denne avdelingen. Ærlig fotball, og gjestfritt utenfor banen.

Etter kampen serverte Wenche og Inger Lise Tynset-gutta kake, vafler, brus og kaffe i anledning åpning av nybanen. Det er alt annet enn bredde. Det er ren klasse!! 🙂

Breddetrener, sammen med topp-vertinner Wenche (høyre) og Inger Lise i kafeen i klubbhuset etter kampen.

 

Som et topplag

Trenerens kommentar (Tynset – Blink 1-0): 

 Det er mye som skjer i affekt. Blant annet når Arbeidets Rett ber om en umiddelbar kommentar rett etter at vi levert 95 gjennomsolide minutter.

Det er da man sier at spissen på 39 er 60. Og det er da man også glemmer å gi honnør til folk som fortjener det i ren og skjær gledesrus.

Derfor kommer det her, en kjøretur til Trondheim og noen timer etter 1-0-seieren:

Keeper Emil: To kanonredninger og stødig i igangsettingene. Rolig.

Stor kred også til keeper Arne, hvor det var 50/50 på forhånd hvem som skulle stå, og som var forberedt, klar – og gledet seg med Emil og de andre etterpå.

Høyreback Torgeir: Sto bunnsolid mot en av avdelingas hvasseste kanter. God bidragsyter offensivt. Sterkt av 18-åringen.

Henning: Massiv. Irriterte vettet av Sisic og gikk foran med ren autoritet.

Lars: BB, fortjent. I likhet med Henning bunnsolid defensivt, og leverte også noen gode involveringer offensivt. Heading i stolpen.

Ellev: Kom fra Oslo samme morgen, uten at turen så ut til å påvirke. Blink bytta ut den vingen i 2. omgang. Det er greit oppsummert aggressiviteten i presset.

Engan: Ren offervilje defensivt, la ned vanvittig med meter. Tok også ansvar offensivt, og torde å holde i ballen også i perioder da det ”kokte litt” , og vi trengte det.

Eirik: Litt symbolet på hvorfor vi vant i dag. God med ball, særlig i perioden vi var best de siste 35 i 1. omgang. Siste kvarteret vant han alle hodedueller mot Oviasu – med krampe.

Vebjørn: Torde holde i kula og spille, var presis, og gikk forbi spillere. Tok seg tid der andre kan stresse. Tøffere defensivt enn noen gang før.

Andre: Fryktelig ubehagelig å være back mot 1 mot 1, også i dag. En stor jobb defensivt mot Fuglem, som hindret at han kom særlig med offensivt.

Morten: Gjorde det ekkelt for stopperne i alle dueller, sikker med ball slik at folk kom etter – og gikk foran da det sto og bikket siste kvarteret. Null tapte dueller da han ble trukket ned siste 15.

Georg:  Svært, svært god i førsteomgang, spesielt. Irriterte vettet av backen. Fikk scoringen sin, fortjente i høyeste grad en til. Stor motor defensivt hele kampen.

Einar: Inn som sjakkbrikke siste 25. Ble dyttet litt rundt i frontleddet, jobbet og slet og ble særlig involvert defensivt da Blink hadde ballen, men ikke skapte noe. God jobb.

Ole Erik: Inn som midtspiss da vi la om litt siste 10 min. Bra nære scoring.

Magnus: Ren midtspiss siste to og et halvt. Taktisk bytte denne gangen, Magnus. Blir helt sikkert mer spilletid senere J

Erik, Bjørnar, Ola: I dag ble det slik det ble på byttene. Men svært lojal mot en-for-alle-alle-for en. Kommer sjanser.

BB Lars Strypet (t.v) og rekkekompis Henning Røe viste igjen hvorfor de er 3. divisjons beste stopperpar.

I sum:

En liten totalvurdering der under halvparten av dere ble nevnt i en setning på Retten – igjen i affekt rett etter kampen. For dette var en skikkelig LAGseier. Etter at et opprykksjagende Blink skapte en kjempesjanse i starten, som vi red av, tok vi over. Stor vilje i duellene, presisjon med ball og spillemessig overtak. Da vi også fikk scoring etter 20 minutter, klarte vi det vi ikke klarte i disse kampene i vår: Ta ledelsen – og ikke minst holde på den en stund.

Det burde også ha vært 2-0. Flatgårds enkeltprestasjon og scoring fra 20 meter hadde keeper full sikt på. Muligens var en TIF-spiller marginalt innafor, men overhodet ikke involvert i spillet. Mange – også i Blink-logo – var enig i det etterpå. Feil dømt offside.

Så skal spillerne ha kred for at dette ikke påvirket dem. Vi fortsatte å kjøre banespillet, og headingen fra Lars Strypet i stolpen kunne fort ha fått en annen skjebne. Så skal vi ta med at Emil vartet opp med en kanonredning på en stor Blink-sjanse rett før pause.

Men igjen: vi gikk til pause med ledelse – som mot KIL/H sist. Og som vi ikke var gode nok på i vår.

Etter pause blir det mindre av det vi har trent på, og som funket så bra før pause. Det blir en krig. Jeg forstår Blink, som dunker massivt langt og satser på andreballer, men når Henning, Eirik og Lars er i det moduset de var i dag, ble det veldig lite ut av det. Riktignok én stor mulighet, som endte med et skudd rett på Emil fra kloss hold. Ellers meget god kontroll defensivt, tross at Blink har ballen mest.

Så kontrer vi, og har et par gedigne tilløp, som vi skusler bort med sistepasningen i overtall på deres 16-meter (Blink kaster jo alt fram).

Siste åtte-ti handler om å ri av, og Aakerøien trekkes ned for å følge horden av ”nye” Blink-spisser i sluttminuttene.

Og vi bikker det i dag, altså. Vi bikker det i dag. Og jeg synes det var fortjent!

Nå er det Verdal i Verdal. Så får vi tyne det siste ut av sesongen. Forrige helg spilte vi som et skikkelig topplag. I dag spilte vi smart som et skikkelig topplag. Vi blir nok nummer seks til slutt, og tabellen lyver ikke. Men de siste to kampene…

For å si det enkelt: Det er svært godt å ta med seg!!!

OleKå

Rødt, rødt og rødt: Tynsets rødhårede trener takker Tynsets rødhårede innbytter Lunåshaug for innsatsen – i rød drakt selvfølgelig.

Endelig!

Trenerens kommentar (KIL-Hemne – Tynset 0-6):

Vi har ventet på det en stund nå. At vi skulle få ut hele potensialet vårt i en kamp, at vi skulle evne å bikke en tøff bortekamp og vise at vi faktisk har noe å fare med i en svært tøff 3. divisjonsavdeling.

Og når jeg sier at vi har ventet på det, har jeg først og fremst bortekampene mot Buvik og Tiller i bakhodet, da vi ledet begge 2-0 men likevel tapte.

Så kan man si at en kamp mot KIL/Hemne, hvor ingen av oss kunne melde seg på verken i opprykks- eller nedrykkskampen, ikke er av all verdens betydning.

Men slik føltes det ikke i går: Dette er to lag som trener sammen i Trondheim, hvor spillerne kjenner hverandre meget godt, hvor jeg sjøl har spilt, hvor breddefotballfrua kommer fra og hvor deres trener, mister Sings, er en god kompis av meg.

Det var derfor en god del prestisje i begge leire, og vi stilte begge med våre beste menn. Det ble 0-0 i vår, og jeg tror alle 22 utpå der så for seg en like jevn, ubehagelig kamp som da. Særlig med tanke på at KIL/Hemne har vært svært gode hjemme denne sesongen, og slo Buvik i forrige hjemmekamp.

Men i stedet ble det altså et merkelig fotballresultat – selv til en målrik 3. divisjon å være.

Så fikk jeg høre etterpå av enkelte (ikke spillerne eller Sings selv, nei) at hovedårsaken til 0-6 var at hjemmelaget ikke var på hugget.

Men jeg velger samtidig å tro at det akkurat i går var mest på grunn av oss selv.

Oppskriften: Signert veteran Eidsvåg.

Nå fikk vi riktignok 1-0 av det noe billige slaget, da en av avdelingas aller beste keepere for en sjelden gangs skyld gjorde en feil. Men i sum var seieren fullt fortjent. Vi løp mest, hadde ballen mest, skapte klart flest sjanser – og vi scoret målene.

I første omgang hadde KIL/H noen tilløp, blant annet med en småskummel heading fra Solem, men ellers var det bra kontroll defensivt.

Og da vi igjen var solide bakover, og like presis framover som i 2. omgang mot RBK 3, ble det en veldig god opplevelse i Ånesøyan.

Vebjørn Strypet økte til 2-0 med strak vrist fra 18 meter, Flatgård til 3-0 etter en kjempekontring – før samme mann krummet den i vinkelen etter et fint angrep etter et kvarter i 2. omgang.

Det i en periode hvor KIL/H hadde hatt ballen mye, men ikke skapt en skikkelig målsjanse.

Den siste halvtimen ble litt transport, rett og slett. Og det er rart å si, når man tenker på hvor tøft det bruker å være i Ånesøyan.

Kjempeartig også at to av innbytterne, Midtskogen og Lunåshaug, pyntet på mot slutten, og: Etter min mening var vi akkurat i går faktisk nærmere enda flere mål enn KIL/H var redusering. Både Flatgård og Aakerøien var alene med keeper, og det ble også reddet på streken etter en corner.

Det har vært noen tøffe 2. omganger denne sesongen, som har endt i tap etter å ha ledet. Derfor er det viktig å ta vare på dagene som i går. Bra!

Nå er det kun to ting som gjelder: Blink og Verdal.

Da skal vi forsøke å gjenskape det vi gjorde lørdag. Det gjør seg ikke sjøl. Men klarer vi det, vet vi nå at vi kan lage trøbbel for alle i avdelingen – topplagene inkludert.

Glad gjeng: Laget som var med til Ånesøyan.

OleK.

24 gode timer

Det har vært et godt døgn for dette breddeekteparet.

I går kveld: 7-0 over RBK3 og en ekstremt etterlengtet seier.

Ole iført tynsetlue fra 1980 og det første ekte gliset på noen uker.

Men det beste med gårsdagens seier var at det spede forsøket på skjegg endelig kunne ryke (dere vet Harald Hårfagre-komplekset, ikke barbere seg før seier osv.).

Og det var veldig grei timing når vi i dag skulle være gjester på TV2s Ettermiddagen og en litt nervøs Ole skulle møte i sminkestolen:

Se, kjekkasen blir enda kjekkere!

Og så seks minutter med fame (eller seks minutter delt på fire gjester, men hyggelig var det nå uansett):

Jeg ser litt betenkt ut, men så alvorlig var det altså ikke.

Og til slutt, slitne og fornøyde på vei hjem:

Greie 24 timer dette, men greit å komme hjem nå.

Men før vi tar kvelden, her er trenerens kommentar fra i gårsdagens kamp:

Tynset – RBK 3 7-0:

Det er vel egentlig bare å se på det øverste bildet. Det er beskrivende nok for hvordan det var å være Tynset-trener igjen tirsdag kveld.

Etter et surt tap for Byåsen 2 i en god kamp, fulgte vi opp med en god 2. omgang mot et sterkt RIL 2 og tok ett poeng.

I 2. omgang i går var det derimot full innhøsting av det vi har trent på i lang, lang tid igjen. Vi møtte et ungt lag, det stemmer det. Men også et lag som var tydelig skuffet over egen prestasjon, og som har spilt langt jevnere mot lag som er over oss på tabellen tidligere i høst.

Og det skal vi ta med oss.

Riktignok litt tamt før pause, men 1-0 etter et helt typisk angrep slik vi ønsker det. Så løsnet det skikkelig: Stor bevegelse, herlig vilje i krigen om andreballer, fin variasjon mellom kort og langt og bra tempo i kula. Da scoret vi seks til, og holdt nullen igjen. Viktig!

Også artig at hele Nord-Østerdal bidro. To scoringer fra Dalholen (om du ikke vet hvor det er, får du nesten bare søke det opp.) Fire scoringer fra Tolga, to fra hver sin side av Glomma (tar for gitt at du vet hvor det er) og en scoring signert Dalsbygda (om du ikke vet hvor det er, har du sett for lite langrenn på TV).

Det (også med henvisning til bildet i dette innlegget) var også herlig å få tatt det pistrete skjegget igjen. Dunbarten gikk nedenfor overleppa denne gangen, klødde tidvis noe tullete, og da er det på tide!

Så regner jeg med breddeballfrua ovenfor her har tatt med at timingen for skjegget også var bra med tanke på dagen i dag. Jeg uttalte meg kort, men fikk smettet inn «Tynset» på rikskanalen.  Flotte greier! 🙂

Til slutt kort om bildet. Ikke bare en glad, skjeggete kar. Men også en kar iført fullt Tynset-supporterutstyr. Lue fra 1980, skjerf fra samme epoke. Takk til trenerassistent Skogan, Tynset-patriot slik ekte Tynset-patrioter skal være!

OleKå.

Blytung søndag

Trenerens kommentar: (Tynset – Byåsen 2 0-1)

Det har blitt mange tap denne sesongen. For mange.

Noen har vært av det fullt fortjente slaget, noen har kommet av at vi ikke har evnet å stå imot mot slutten av en kamp, og et par fordi vi rett og slett ikke har vært på nett.

Og så har vi kategorien som i dag.

Jeg ser ikke på meg selv som typen som bortforklarer ting. Et tap er et tap, og da har vi ikke vært gode nok. Og da har vi ikke vært det i dag, heller. Så enkelt er det.

Og Byåsen 2 er solide, for all del. De hadde en klar plan, lå lavt og kompakt, og hadde bra sentrallinje. Haugen er for eksempel en framtidens 2. div-mann.

Solide, men langt fra uslåelige.

Og det viste seg også.

Derfor får de som mener dette oppfattes som rene unnskyldninger oppfatte det som det. Men jeg har omtrent ikke opplevd makan. 2013 har vært litt slik for oss. Men i dag var det direkte ufortjent.

Byåsen hadde ett – 1 – skudd på mål i 2. omgang. Før pause hadde de ett skummelt frispark, og noen cornere. Men det holdt. Og det er fullstendig lov!

Hva med oss selv?

Jo, mot et såpass lavtliggende lag spiller vi en meget god 1. omgang. Spillerne er konsentrerte og klare, og fire – 4- ganger- er vi kliss alene med keeper før pause. Rett foran mål. På smått fantastisk vis uten å få uttelling.

I tillegg har vi tre svært gode «läger» med frie headinger fra fem meters hold, som vi vanligvis setter, men brenner i dag. Før pause hadde vi også tre-fire andre fin-fine muligheter som renner ut i sanden.

Ta med et skudd i stolpen da vi jakter utlikning i 2. omgang, og jeg – på så nøkternt vis som jeg får til nå noen timer etter kampen – har oppsummert det.

Derfor er det ingen vits i å bruke kjeft eller oppstramminger nå i kveld.

Til det var prestasjonen for god. Offensivt veldig bra før pause, og potte tett bakover i 90 min – med unntak av det ene skuddet på mål de hadde fra ca. 17 meter.

Men som – i motsetning til oss selv – ble satt inn på kaldt vis. Og igjen: Sjølsagt er det lov å være effektiv.

Fem kamper igjen. I kveld er det lov til å være irritert, det må det være. Trur ikke jeg har vært så skuffa etter en kamp på mange år.

Langt nede, men håret er i det minste høyt.

Men i morra skal vi gnu på videre.

De fem kampene skal det smelle! Ting SKAL revansjeres.

OleKå

Å true med skjegg

 Trenerens kommentar (Tynset – Meldal 4-0):

Jeg har dårlig skjeggvekst, har jeg alltid hatt.

Viking-rødt og barskt i mitt eget forvirrede hode, mer pistrete og tustete i andres – deriblant breddefotballfrua (sjøl om ho samtidig har forsonet seg litt med det).

Deriblant også Tynset-spillerne.

Og etter to tap på rad, Tiller og Challa, hvor særlig det siste sved på grunn av prestasjon (godt under pari), gjorde jeg som i den svake perioden vi hadde i vår:

Sparte til skjegg, som ikke skulle fjernes før vi fikk oss en seier.

Og så stod jeg der da: Vikingrød og barsk, men samtidig pistrete og tustete, på spillermøtet før Meldal-kampen.

Akkurat som jo gjorde mot Steinkjer i vår, da vi hadde tapt med på bittert vis i tre kamper på rad (Buvik, Nybergsund og Tiller).

Og da snudde det!

Det var veldig godt å vinne en fotballkamp igjen. Særlig etter at vi leverte slik vi kan i 2. omgang, og var gode. Tre scoringer, mange sjanser og solid gjennomført.

Så var det godt å barbere seg igjen, også.

Ellers skal jeg ikke dvele mer ved det, ettersom det er lenge igjen av sesongen, og neste kamp nærmer seg!

Men som de sier på landsbygda for å komme inn på voksenfest: Skjegg er leg!

Skjegg er leg!

Ole Kå.

Murphys lov

Denne uka har vært litt sånn her:

Grå, tung og trist.

Mandag gikk Tynset på nok en smell til Oles store fortvilelse. Det ville normalt selvsagt gått inn på breddefotballfruen også, men med et migreneanfall fra hel…. hadde jeg nok med mine egne personlige smeller akkurat den kvelden. 

Og i går da det begynte å styrtregne mens jeg med blodsmak i munnen peste meg opp de syv kilometerne med oppoverbakke fra jobb på sykkel og hadde glemt regnklær, da konkluderte jeg enkelt med at denne uka bare kunne bli bedre.

 Eller som Olekå sier det:

«Det må snu en gang. Det er det helt nødt til.»

Trenerens kommentar (Tiller – Tynset 4-2): «Murphys lov er blitt en klisje». Der hvor alt som kan gå galt, gjør det. Og kanskje får vi litt tilbake i fjeset nå ettersom vi hadde bedre flyt i fjor med tanke på at lagene rundt oss på tabellen havnet bak oss til slutt, og ikke foran – som nå.

Men etter å ha møtt topplagene nå både hjemme og borte, så er det spesielt å tenke på at vi har vært spillmessig på linje med både Buvik og Tiller – hjemme som borte – og står igjen med null – 0 – poeng totalt sett.

* En perle av et frispark fra Broks hindret poeng i en helt ok kamp av oss mot Buvik i vår.

* En drømmescoring av Laugsand sørget for nytt hjemmetap for Tiller (1-2). Etter en 2. omgang som kanskje har vært årsbeste av oss i år, og hvor vi fortjente mer.

* Ny frisparkscoring – denne gang tre minutter på overtid – av reven Aftreth i Buvika – og tap 3-2, etter å ha ledet 2-0.

* Og denne gang to frisparkperler – på rad – av mister Snekvik – på mandag. Etter at vi igjen ledet 2-0, og altså til slutt tapte 4-2.

Ja.  Det er noe som heter at marginer er noe man gjør seg fortjent til. Og ja: Når man leder to bortekamper mot topplagene med to mål, og likevel taper, så er det helt klart noe som må gjøres med evnen til å stå imot. Og der har vi vært for snille, ingen tvil. To ganger på rad.

Samtidig hadde det vært lite å si på om vi hadde hatt med oss poeng fra samtlige av disse fire kampene, like mye som at vi har tapt alle fire.

Og der er egentlig mye av årsaken til at vi ligger der vi gjør på tabellen.

Samtidig er det en del positivt å ta med seg videre, tross alt. Tre 1995-ere fra start mot Tiller, som alle klarte seg veldig bra med Strypet, Eidsvåg og Aakerøien skadd og syke på sidelinjen. 

 Kontringsspillet var veldig bra, og med litt hell hadde vi også fått utlikning på 3-2 til Tiller, da vi først skjøt i stolpen og traff skoen til Hugdahl på streken på returen. 

Men Murphys lov er tross alt Murphys lov.

Så hører det sjølsagt også med til historien at Tiller også hadde flere sjanser, blant annet en dobbeltsjanse tidlig i 2. omgang, og et stolpetreff før pause i tillegg til frisparkperlene fra «Snekka fra Kyrkøra.»

Men selv om de hadde ballen mer enn oss, som var planlangt på forhånd med tanke på presshøyden vår, så skapte de ikke så forbaska mye. 

Og også vi hadde en kjempesjanse til før pause, i tillegg til scoringene.

Men slik er det, og da er det kun en ting å gjøre: å se framover. 

 Nå er det en sulten gjeng som er klar for ny kamp på søndag, og da handler det om å ta med seg det beste fra det strøkne kunstgresset på Gruva.

 * At unggutta melder seg på for alvor

 * At kontringsspillet var solid

 * Og at vi kjørte kampen skikkelig mot serielederen de siste 20 minuttene, da de virket mer slitne enn oss.

 Og til slutt (riktignok en fattig trøst etter et tap): Det hadde vært langt verre å tape 5-1 enn tross alt å gi dem skikkelig kamp i 87-88 minutter, før dem kontrer inn 4-2.

Det skal smelle i neste kamp! Bare å gnu på videre!

Skuffet, men fattet og offensiv: OleKå.

 

 

 

Kunsten aldri å få fred i sjela

Trenerens kommentar (Tynset – Steinkjer 2-1):

Det gikk en debatt her for en ukes tid siden. Landslagssjef Drillo sitter rolig under kamper fordi han mener han ikke kan påvirke uansett.

Sveriges Erik Hamrén mener den tanken er kav hakke tøv, blant annet fordi han får mer ro i sjela av å vandre hvileløst fram og tilbake, enn å sitte rolig og dra på seg en overtenning.

Det var i samme debatten også spekulert i hvor mye en trener forbrenner av kalorier under kamp, og hvor fort hjertepumpa slår.

Rolig før kamp: Sånn ser det ut når alt er fryd og gammen – før kampen starter. Sagbakken (med skummelt høyt hårfeste), skadd Eidsvåg og altmuligmann Røe.

Vel. Nå driver ikke undertegnede med toppidrett, har han aldri gjort. Det jeg nå skal si er heller ikke dokumentert på noe som helst vis. Men etter de to første høstkampene, er min klare oppfatning at å være breddefotballtrener i 2×90 er en like tøff kroppslig påkjenning som det maratonforkjempere og vasaloppentuiaster skryter på seg når de kommer i mål.

Forskjellen er vel bare at vi har 26 av dem, og ikke én.

Pluss – som i dag – fem, seks blytunge overtidsminutter.

Nå skal jeg ikke skryte på meg noe som helst, for som sagt: Kanskje er det å være breddetrener en fysisk og mental dans på roser for enkelte, også. Og det er heller ikke verdens viktigste sak. Men når man står midt oppe i det, på stillingen 2-0 og full kontroll over Steinkjer, med ti minutter igjen, og Steinkjer reduserer…. De minuttene etterpå da…

Det er så lite trivelig, det!

Men vi vant, viste igjen at vi har noe å bidra med på øvre halvdel der, og akkurat nå skinner sola både utenfor og innenfor breddefotballtomannsboligen på Ugla.

Trenerteamet Brovold, Sagbakken og Skogan puster lettet ut.

Men sånn for å rekapitulere:

Vi startet godt. Gutta var interesserte i å revansjere de forsmedelige greiene mot Buvik sist (som likeså greit vant 3-2 noen dager senere, også. Snakke om å bikke kamper), og to sjanser på de fem første minuttene var bra.

Så stoppet det seg litt, og Steinkjer kom mer med i det. De skapte én farlighet, mens vi hadde ballen mest.

Det siste kvarteret før pause tok vi tak i det igjen, og det er da dette med hjertet og pumping og kjett og spenning og alt det der slo inn for første gang i ettermiddag.

Først Flatgård i stolpen. Deretter Brendryen, som passerte keeper, men traff en oppofrende Steinkjer-kar på streken.

Men heldigvis tar rutinerte Eirik Magic Røe ansvar på vår tredje store sjanse på noen minutter – og scorer sikkert.

1-0 til pause.

Så er oppskrifta for 2. omgang klar: Vi skal fortsette å angripe, og IKKE slippe dem inn i kampen igjen. Og for all del: Unngå en «ny Buvik».

For Steinkjer skal ha ros for at de er et godt angrepslag, og 11-ern på midtbanen der – god speller. Men vi hadde gjort hjemmeleksa mot Holmvik på kanten, der stengte Kris Sandtrøen på eminent vis, og om vi var ujevne midtveis i 1. omgang, var vi direkte gode den første halvtimen etter pause.

Flatgård, Aakerøien og Lunshåshaug har alle meget gode sjanser – to av dem (nevner ikke navn) for kliss åpent mål.

Så da Nybø, 18-åring som storspilte på midtstopperplass, ofrer liv og helse og øker til 2-0, er det fullt fortjent. Det kunne, for ikke å si burde, vært mer.

Så er det altså det skjer. I stedet for at vi klarer å punktere, så scorer Steinkjer på en av sine mange dødballer i 2. omgang. Men på sin første skikkelige sjanse.

Og da blir det som det blir. Et lite kaos mot slutten, med poling inn i vår 16-meter. De dytter opp Fiske, vi setter ned Aakerøien.

Med mye skader legges det korrekt til 5-6 minutter, og den tida er LANG. Steinkjer sliter med å skape noe, men 2-1 er fortsatt bare 2-1. Og det var det en stund forrige lørdag, også.

Samtidig er vi smartere denne gang, og ror det i havn. Kun en ting å si: HERLIG!

Glade gutter: Flatgård og unggutta Nyvbø (matchvinner) og Strypet jubler for tre poeng.

Så får vi se om vi havner i samme situasjon mot Tiller neste mandag, og hvordan vi takler det. I dag viste vi i hvert fall at vi har lært av Buvik-kampen, og det er godt.

Dermed solskinn. Og fullt kjør fra mandag igjen.

Yours truly

OleKå.