Arkiv for kategorien ‘Hverdagsliv’

Iskald hetebølge

Publisert: august 6, 2014 i Hverdagsliv
Stikkord:, ,

Det var den sommeren Norge kokte over, men kulden likevel aldri slapp taket.

Det var den sommeren ingenting var normalt. Da varmen kom og la seg over oss som en litt for hard klem som varte alt for lenge, og som det var umulig å rive seg løs fra. Det var den sommeren dyner ble byttet ut med tomme laken, og ektepar lå så langt fra hverandre i senga som mulig, for å unngå å bli brent av den andres varme, klamme kropp. Det var natt etter natt da ingen fikk sove, og tankene fikk vandre fritt, og som oftest havnet i mørket.

For det var den sommeren de bombet i hjel hundrevis av små barn, mens verden satt stille og så på. Nyfødte babyer, unge fotballspillere på stranda, skadde på sykehus og barn som hadde søkt tilflukt i skoler. Denne sommeren var de alle legitime mål. Og mens vi drømte om aircondition og kjølig luft mot sommersvett hud, holdt mødre i Gazas kjellere pusten, mens de tviholdt om barna sine og ba om det ikke skulle være deres tur i natt.

Dette var de hete, rare ukene der det kjentes som om gråten alltid lå klar øverst i halsen. For det var også den sommeren jeg for første gang fikk se bilde av et levende menneske inne i min egen mage, samtidig som alt jeg kunne tenke på var bilder av døde barn i ruiner. Eller, det er ikke helt sant. For dette var den sommeren jeg hadde sett så mange bilder av ihjelbombede barn at jeg nesten sluttet å reagere.

Og så, en torsdag morgen, var dette plutselig sommeren da vi trodde terroren også kunne komme til Trøndelag. Da vi skulte litt nervøse bort på han ensomme, skumle fyren med altfor stor sekk utenfor Nidarosdomen, og rødmet litt av vår egen dumhet når det viste seg å være en turist som ventet på familien sin. Dette var sommeren da tatoveringer og mørk hud var alt som skulle til for å bli stoppet av politiet, de som nå skulle gjøre oss supertrygge med sine store maskingevær og sitt allestedsnærvær. Det var den sommeren da vi ventet på terroren som aldri kom, mens vi gradvis forsto at dette også var terror på sitt vis. Inntil vi igjen husket på Gaza, og skjønte at vi likevel ikke var i nærheten.

Det var den sommeren vi heiet på VM-underdoger som Colombia og Chile, norske barn tømte frysediskene for is, blåbærlyngen var rødsvidd og bærløs og det velsignede regnet bare kom i følge med torden og lyn. Den sommeren vi glemte Syria, som vi kanskje egentlig aldri hadde husket, og da Ebola-epidemien fikk herje Vest-Afrika i ukevis før norske aviser orket å vie den spalteplass. Muligens fordi de var så opptatt av varmerekorder at ikke en gang flåtten ble funnet verdig en førsteside. Det var den sommeren jeg skulle ønske flåtten var min største bekymring.

Det var den sommeren jeg hele tiden trodde at det ikke kunne bli varmere, krigene verre eller følelsen av maktesløshet større. Men jeg tok stadig feil.

Det var den sommeren jeg bestemte meg for å trekke inn i skyggen og sette min lit til høsten.

 

Denne teksten ble først publisert i Adresseavisens Signert-spalte.

Overopphetet

Publisert: juli 9, 2014 i Hverdagsliv
Stikkord:, ,

Det er ikke ordentlig sommer før jeg har lagt ut et bilde av en halvnaken ektemann her på bloggen.

I dag bød anledningen seg.

På en dag da det på det meste var 32,4 grader i skyggen bestemte Ole seg for å kjøre ei økt på tredemølla i et rom der sola har stått på hele dagen, etterfulgt av to koteletter for mye, store mengder potetsalat og et par øl.

Om det var et godt gammeldags Donald-solstikk vites ikke, men de siste fem timene har jeg levd med en forvirret og svært så overopphetet mann, kun iført et antrekk i Per Bortens ånd. Liggende i en svettepøl på kjellergulvet, det eneste stedet i huset med luft han kunne puste i. Jevnlige stønn med «jeg er så varm…» sørget heldigvis for at jeg ikke behøvde å gå ned å sjekke etter livstegn hvert femte minutt.

Først nå, klokka ti om kvelden, er ting i ferd med å normalisere seg. I siste liten, siden TVen befinner seg på det aller varmeste stedet i huset.

Løsningen var like enkel som den var genial (solstikket tatt i betraktning):

Tven inne, vi ute!

Tven inne, vi ute og Ole fortsatt i bare bokseren!

 

Enhver blogger med respekt for seg selv vet at skal man holde på leserne så bør det blogges ofte, gjerne hver dag. Ja, gjerne flere ganger om dagen bør det sendes en liten hilsen til de fine leserne dine for å minne de på at du elsker dem og tenker på dem, og at det er ingenting i hele verden du heller vil enn at de skal finne samme lykke i livet som deg, og at det gjør du helst hvis du bruker denne rabattkoden for å kjøpe dette fantastiske produktet…

Men dette er jo en breddeblogg, så den standarden kan jeg dessverre ikke leve opp til. Og jeg vet det har vært merkbart i det siste, spesielt med tanke på hyppighet. Jeg beklager det.

Tingen er bare det at: JEG HAR SKREVET FERDIG BOKA MI!

Denne uka sendte jeg og Kagge forlag boka til trykk, og du verden så utrolig deilig! Jeg tror kanskje dette bildet av Tynsets Morten Aakerøien beskriver ganske så bra hvordan jeg følte meg:

Foto: Trond Findahl

Foto: Trond Findahl

Hundrevis av timer og et og et halvt år med jobb, og så er jobben gjort. Boka er i trykken, ingen komma kan endres, ingen fakta kan korrigeres (det gir meg mareritt), ingen setninger kan forbedres. Nå blir det som det blir.

Jeg beklager at dette har gått ut over mitt ansvar som breddefotballfrue, og at det har vært lite å lese her inne, men jeg håper dere setter pris på å lese når boka kommer i september.

Og husk at jeg er glad i dere selv om jeg ikke oppdaterer så ofte, og ikke har et eneste fantastisk tilbud til dere slik at dere kan blir yngre, freshere, slankere og penere.

For det eneste jeg kan tilby er uforbeholden kjærlighet til breddefotballen og breddelivet, men det er ikke så verst bare det?

 

 

Trøndersommer.

På det fineste er det lite som kan måle seg. På det verste, som i dag – fem grader og pissregn.

Det gjør noe med humøret, det er ikke til å komme bort fra, og moralen i denne breddefamilien har vært høyere enn etter et særdeles lite gjennomtenkt kjøpesenterbesøk sammen med tusen andre like frustrerte og demoraliserte trønderfamilier.

Jeg er sulten, dattera trøtt og mannen utålmodig. Situasjonen er i det hele tatt i ferd med å eskalere når jeg ser noe som glimrer inne på Narvesen. Kan det være…? Nei, det kan ikke… Jo, så sannelig! «Ole!» roper jeg litt høyere og hakket mer opprømt enn jeg hadde tenkt. «DE HAR PANINI-MERKER!»

Halleluja, dagen er reddet! Disse små sølvpakkene med fotballkort som lukter barndom, forventning og sommerferie har vært utsolgt overalt i ukesvis, men her ligger det esker på esker med «the good stuff».

Ole reagerer lynkjapt. Energinivået er tilbake på et blunk, og han begynner å hamstre. «Tenk på alle barna da, de vil sikkert også ha noen pakker…,» forsøker jeg meg.  Men skjønner at det er nyttesløst.

25 pakker med pur glede!

25 pakker med pur glede!

Til og med dattera våkner fra regnkjedsomheten når hun får lese nummer og navn og klistre inn i album:

paninialbum

Og helt til slutt, i den siste pakka, en liten godbit så også mor fikk humøret tilbake (ikke nok med dritvær, men lørdagsgrøten måtte også selvsagt koke over):

paninibuffon

 

 

#påskeangst

Publisert: april 21, 2014 i Fotball, Hverdagsliv
Stikkord:, , , , , ,

Endelig er påska over. Riktignok min favoritthøytid over alle høytider, men hvis jeg ser én eneste overhashtagga, selvtilfreds påskeselfie til nå, så tror jeg at jeg må rope noe stygt og veldig ukristent, og det ganske så høyt. Når det gjelder deling på sosiale medier gjelder nemlig samme råd som ved påskeegg-inntak.  Måtehold og små porsjoner er tingen, hvis ikke er det fort gjort å bli kvalm.

Heldigvis slukker andre påskemorgen sorgen. Joda, det er fortsatt fullt av #topptur, #lykke, #påskekos og #fantastiskflinkebarnsomgårlangtpåski, men nå begynner de å blande seg med bilder av grønne baner, spente spillere og tretribuner som bader i sol. I dag startet nemlig breddefotballsesongen, og selv om det er litt trist og vemodig her i familien, fordi vi for første gang på lenge ikke er direkte involvert, så gleder vi oss villt likevel.

Og bare så det er sagt så har jeg ikke tenkt å følge noen av mine egne råd. Jeg kommer ikke til å vise måtehold, og noen av dere kommer sikkert til å synes at det er for mye. Men jeg lover dere en ting: Hvis jeg noen gang (etter dette) tagger noe med #breddefotballykke eller #breddefotballkos så kan dere komme og kakke meg i hodet med noe hardt.

 

 

Fotballsur

Publisert: mars 29, 2014 i Fotball, Hverdagsliv
Stikkord:, , , , ,

Tippeligastarten.

Du verden som jeg har gleda meg, og du verden så dårlig magefølelse, slik jeg alltid har når RBK spiller.

Og du verden så sur det går an å bli når man blir lurt til å bli optimist av to superinnbyttere, bare for å bli tråkka ned i søla igjen med to scoringer i mot på to latterlige minutter.

jkjk

Fotballsur: Sinterynka har sjelden vært mer tydelig enn dette…

Heldigvis lar jeg meg lett distrahere:

ij

Hei, Mats Møller Dæhli utlignet på overtid for Cardiff jo!

Og litt blidere:

potetgull

Hei, hei, vi har potetgull med salt og pepper jo!

Og enda litt blidere:

Hei

Hei, hei, hei! Nye episoder av Solsidan ligger ute på Sumo jo!

Før jeg igjen begynner å tenke på de to latterlige scoringene i mot, og havner tilbake til:

jkjk

Fotballsur.

Tippeligastarten. En garantist for sterkt vekslende humør. Det er bare å stålsette seg.

Dra meg baklengs inn i framtida

Publisert: mars 7, 2014 i Hverdagsliv

I morra er det 8. mars. Kvinnedagen.

Selv har jeg gått i noen 8.mars-tog i mitt liv, men det er noen år siden nå. Jeg innrømmer det.

Jeg har blitt lat, sedat, makelig. Jeg har blitt småbarnsmor, stressa og og tidsklemmende. Prioriterer tida mi som om den skulle vært verdt sin vekt  gull, og det er lite jeg finner verdig mine dyrebare minutter.

Og jeg har vært naiv.

Det er ikke det at jeg ikke har visst. Jeg vet at vi fortsatt ikke har likelønn. Jeg vet at verdens kvinner trenger vår solidaritet (den aller viktigste kampen av dem alle). Jeg vet at alle kamper ikke er vunnet, at mye gjenstår.

Men jeg trodde i det minste utviklingen gikk i riktig retning, selv om jeg ikke gikk i tog.

Og nettopp derfor ble jeg slapp og litt fornøyd, og nøyde meg med å heie fra sidelinjen på de som malte bannere og dro på seg sine røde strømper før de marsjerte i gatene 8. mars.

I år blir det annerledes. For når kampene som er kjempet og vunnet for mange år siden står i fare for å reverseres i et absurd og til nå utenkelig maktspill, da er det ingen tid å miste.

Vi må rope nå, ellers er det for seint. Våre mødre (og heldigvis en gjeng med fedre også) kjempet for oss, nå må vi kjempe for våre døtre.

Det er behagelig å holde kjeft. Det er så lett å sitte stille. Og det har vært så utrolig behagelig å ha uinnskrenkede rettigheter til sin egen kropp.
Men toget går nå. Bokstavlig talt. Og fortsetter du å sitte stille, så har du plutselig tatt et steg bakover før du vet ordet av det.

Og konsekvensene av det vil koste så mye mer enn det koster deg å reise deg fra sofaen og bli med i toget i morra for å si fra, om at det slettes ikke er greit å bli dratt baklengs inn i framtida som en brikke i et maktkåt spill.

I Trondheim ses vi kl. 13 på Torget.

Ps: Jeg sa stort sett det samme til Klassekampen i dag også, men det endte opp i to setninger, slik det ofte gjør. Men covergirl i KK, det er stas uansett!

8.mars

From Russia with love

Publisert: februar 24, 2014 i Hverdagsliv
Stikkord:, , , ,

Hva er det for en dag? Er det en vanlig dag?

annaventer

Nei, det er ingen vanlig dag!

annalue

For det er Oles hjemkomst-dag (etter nesten tre #%&$# lange uker på jobb i Sotsji)!

russianlove

Hurra, hurra, hurra!

Roping i skogen

Publisert: februar 19, 2014 i Hverdagsliv
Stikkord:, , , ,

Det er fort gjort å forveksle ytringsfrihet med retten til å ytre seg uten motstand.

En natt for noen år siden, snek den nyinnflyttede naboen seg inn i hagen til noen venner av meg med ett mål i sikte. Uten forvarsel, men væpnet med motorsag og selvrettferdig harme, gikk han til angrep på det gamle kirsebærtreet deres, som hadde stått der så fredelig i en årrekke. Da de våknet neste morgen var det stolte treet blitt til pinneved. Og det samme hadde også naboskapet. Kanskje ikke så overraskende.

Som man roper i skogen får man svar, er det noe som heter. I det siste har det vært mye roping. Om hijab: INGEN MED HIJAB FÅR JOBB HOS OSS, ropte en øyelege her i byen på førstesida i Byavisa nylig. Og om innvandrere: ”LOPPER OG LUS”, ropte en visesanger som jeg en gang var så glad i.

Jeg har også ropt i skogen. Første gangen Hans Rotmo var ute raljerte om disse innvandrerne ble jeg så sint og skuffet at jeg skrev en blogg om det. Og jeg fikk svar. Noen var hyggelige, andre ropte. Høyt og truende. ”HORE!”, ”FORRÆDER”, ”NEGERPULER”, var bare noen av svarene jeg fikk fra de ansiktsløse, navnløse og sinte. Sistnevnte karakteristikk klarer jeg ikke selv med min beste vilje se at skulle være et skjellsord, men det er uansett litt misvisende all den tid jeg er godt gift med en rødhåra kar fra Østerdalen. Uansett. Det var ikke spesielt hyggelig, og der og da ble jeg ganske så satt ut av alt dette sinnet, og av all denne ropinga. Det var rett og slett ganske så skremmende. Men i ettertid er jeg mer forundret enn skremt. For det rare var at det kunne virke som om mange av dem som var uenige med meg ikke egentlig ønsket en konstruktiv debatt. Ja, det var nesten så man skulle tro at de var fornøyde med å stå der og skrike? Og jeg begynte å legge merke til det samme også i andre tilfeller. Med en gang noen forsøker å ta disse roperne på alvor og faktisk prøver å diskutere en sak, ropes det på nytt, men da om knebling og mangel på ytringsfrihet, og ”skal man ikke få lov å mene noe lenger i dette landet?”

Det kan nærmest virke som at jo høyere man roper og jo mer bombastisk man er, dess mindre interessert er man i å få svar. Og det kan også virke som om jo høyere man roper om ytringsfrihet, jo mindre interessert er man i at denne friheten også skal gjelde for sine motstandere. Den tidligere nevnte øyelegen ble i alle fall overrasket da hans innvandringskritiske, udokumenterte påstander fikk konsekvenser. Da fotballklubben Ranheim ikke lenger ville ha pengene hans, følte han ytringsfriheten sin truet. Men glemte i farten at også Ranheim hadde sin frihet, som de valgte å bruke ganske så effektivt. Kanskje glemte også Rotmo det samme da han på NRK ba meg anmelde han da, hvis jeg reagerte så sterkt på ytingene hans.
For ytringsfrihet er ikke retten til å si hva man vil uten konsekvenser, det er retten til å si (nesten) hva man vil uten å bli straffet etter norsk lov. Og det er to forskjellige ting. Det er rart med det. Som man roper i skogen får man svar. Og som man hogger ned naboens kirsebærtre i nattens mulm og mørke så får man det naboskapet man fortjener.

Hvor vil jeg hen med dette? Det er ikke så vanskelig, det er heller ganske så naivt og banalt, men jeg prøver likevel. Jeg vil oppfordre folk som lever i lag, om det er i samme gate eller i samme land, til å snakke sammen om det som er vanskelig og slutte å rope. Og om du absolutt må rope for å bli hørt, hva med å lytte til svarene som kommer? Og ikke minst, om du genuint ønsker en endring i samfunnet vårt og opplever at roping ikke hjelper noe særlig, hva med å forsøke virkemidlene dialog og gjensidig respekt?

Alternativet er å bli stående igjen i skogen og rope for seg selv.

Ps: Dette innlegget ble opprinnelig skrevet til Signert-spalten i Adresseavisen og sto på tryk 18. februar.

 

 

 

Vi henger litt etter her i huset, men endelig har jeg overbevist mannen om å se den danske serien Borgen. Den handler om politikk og maktspill i Danmark, og er ispedd akkurat nok skandaler og dramatikk til at det blir en god fiksjonsserie. Akkurat så mye at vi ofte ser på hverandre og sier ”tror du det er sånn det foregår i virkeligheten? Nei, det kan det jo ikke være, det blir for drøyt…”

Og så rister vi på hodet og smiler litt. Nei, det skulle tatt seg ut om det foregikk på denne måten.

Tenk om et parti for eksempel skulle byttet bort våre grunnleggende og hardt tilkjempede abortrettigheter til et lite kristentkonservativt parti for å sikre seg makten? Fullstendig mot det partiet selv egentlig mener.

Tenk om en statsminister skulle stå i debatt etter debatt og hevde at å fjerne en rettighet faktisk er å styrke den. At de for å unngå at noen bryter loven nå skal gjøre disse lovbruddene lovlige. Og på toppen av det hele, prøve å innbille velgerne at dette er et gode for dem som lovbruddene begås mot?

Nei, det skulle tatt seg ut. Så lavt synker man bare ikke. Det høres ut som fiksjon. Som en TV-serie.

Som en pakt med djevelen forkledd som en pakt med Gud.