Breaking breddenews…

Endelig kan jeg slippe nyheten:

Min kjære Olekå blir trener i KIL/Hemne fra 2015-sesongen og jeg er offisielt tilbake som ekte breddefotballfrue igjen!

Selv om det har vært deilig med et et år hvor ikke hver eneste helg har vært reservert fotballen, så har det også vært et år med store breddefotballabstinenser. Og når det først skulle bli en ny klubb, så er det utrolig hyggelig at det er min moderklubb KIL/Hemne!

Ole har jo til og med spilt en sesong for de grønn-hvite for noen år tilbake:

Ole sklitakler Daniel Berg Hestad under et cupmøte i 2006, men husker ikke om han traff mannen eller ballen

Onde tunger ville ha det til at Ole den gang var en større bidragsyter utafor enn på banen, og i comebacket kan vi jo håpe at det stemmer!

 

 

 

Verdens beste fotballkake

I fjor reiste jeg landet rundt for å skrive bok om norsk tredjedivisjon, og det var fantastisk hyggelig på så mange måter.

Men for meg, som er godt over gjennomsnittet glad i kaker og søtt, var det også en ren bonus å kunne smake seg gjennom et ganske så stort utvalg av Norges dugnadsfotballkaker.

På Tangmoen i Stjørdalen så jeg et hjemmelag som allerede var klare for nedrykk, tape så det sang etter for Brumunddal. Det var kanskje fjerdedivisjonsnivå på spillet til trønderklubben denne sesongen, men skuffkaka i kiosken var det klasse over.

Denne kaka er ren klasse

Jeg har aldri smakt maken til saftig og god skuffkake, verken før eller siden, og kastet meg selvsagt rundt for å finne oppskriften. I snart et år har jeg mailet, ringt og twitret for å prøve å finne ut hvem som hadde bakt dette mesterverket, men uten hell.

Helt til Stjørdalens Blad fikk nyss i saken…

Lokalavisa fant kakedama, Hjørdis Thyholt, og arrangerte møte – med kake selvsagt!

Førstesida og to sider inni må sies å være bra dekning av en kakesak fra tredjedivisjon, men de som har smakt kaka skjønner at det fortjener den.

Og endelig kan jeg også dele oppskriften på landets beste skuffkake:

4 egg

3 kopper sukker

250 gram smør

1 1/2 kopp melk

4 kopper hvetemel

4 teskjeer bakepulver

3 teskjeer vaniljesukker

Kanel og sukker strøs på (eventuelt perlesukker og hakkede mandler/hasselnøtter).

Egg og sukker piskes til eggedosis – pisk minst 5 minutter.

Smøret smeltes og blandes med melken.

Hvetemel, bakepulver og vaniljesukker siktes i.

Stekes i langpanne i cirka 20-30 minutter ved 180 grader.

 

PS: Ifølge Hjørdis blir denne kaka kun vellykket om den bakes i fotballsammenheng. Dere får teste det ut!

Oioioioioi!

Oi! Hentelapp til meg? Spennende!

Hva kan det være mon tro?

Spenningen stiger!

Det er jo boka mi jo! Fersk fra trykkeriet!

Jul og nyttår på en gang i breddeheimen, jeg er offisielt forfatter! Hurra!

Snikbreddifisering

I dag var jeg gjest i Dagbladet sin VM-sending sammen med Thorstein Helstad, og det var særdeles hyggelig. Ikke minst fordi vi fikk lov til å snakke overraskende mye om breddefotball, og ikke minst kåre VM-wagsen med størst breddefotballfruepotensial.

Jeg tror sannelig tiden snart er inne for eget breddefotballmagasin, eller hva Dagbladet-TV?

Helstad har meldt overgang til breddefotballen og putter for tida mål for Hammersborg i 4.div. Det kan en breddefotballfrue like.

 

 

#påskeangst

Endelig er påska over. Riktignok min favoritthøytid over alle høytider, men hvis jeg ser én eneste overhashtagga, selvtilfreds påskeselfie til nå, så tror jeg at jeg må rope noe stygt og veldig ukristent, og det ganske så høyt. Når det gjelder deling på sosiale medier gjelder nemlig samme råd som ved påskeegg-inntak.  Måtehold og små porsjoner er tingen, hvis ikke er det fort gjort å bli kvalm.

Heldigvis slukker andre påskemorgen sorgen. Joda, det er fortsatt fullt av #topptur, #lykke, #påskekos og #fantastiskflinkebarnsomgårlangtpåski, men nå begynner de å blande seg med bilder av grønne baner, spente spillere og tretribuner som bader i sol. I dag startet nemlig breddefotballsesongen, og selv om det er litt trist og vemodig her i familien, fordi vi for første gang på lenge ikke er direkte involvert, så gleder vi oss villt likevel.

Og bare så det er sagt så har jeg ikke tenkt å følge noen av mine egne råd. Jeg kommer ikke til å vise måtehold, og noen av dere kommer sikkert til å synes at det er for mye. Men jeg lover dere en ting: Hvis jeg noen gang (etter dette) tagger noe med #breddefotballykke eller #breddefotballkos så kan dere komme og kakke meg i hodet med noe hardt.

 

 

Folk flest spiller i tredjedivisjon

Endelig april. Det er vår. Det sitrer i kroppen. Jeg gleder meg, kan nesten ikke vente.

For nå er den tida her igjen, tida for ekte lidenskap, varme følelser og kalde tribuner. Tida for lunken kaffe og svette vafler. Jeg snakker selvsagt om breddefotballsesongen.

Ikke et vondt ord om eliteserien, altså. Jeg er glad i den også jeg. Men det er ikke til å komme bort fra at noe av sjarmen med fotballen forsvinner når 18-åringer blir hausset opp og begynner å forlange millionlønninger, eller når hele laget er så godt som skiftet ut fra en sesong til neste.

Da er det noe annet med breddefotballen, det vil si alt fra tredjedivisjon og nedover. Selv er jeg rimelig nyfrelst breddeentusiast, og i likhet med så mange andre som har sett lyset, så kan det hende jeg oppfattes som litt i overkant opptatt av å spre det gode budskap. I så fall beklager jeg, men jeg kan ikke tie stille. Ikke når jeg har oppdaget sannheten: Det er jo dette som er fotball.

For blendet av flotte promo-videoer på TV med store ord om eliteseriens fortreffelighet, hadde jeg lenge glemt noe vesentlig. Jeg hadde glemt hvor befriende det er å se en midtspiss på snart 40 som fortsatt ofrer alt i hver eneste hodeduell, uten noen gang å ha fått ei krone for det. Eller et virkelig hatoppgjør mellom to nabobygder, der prestisjen og stoltheten også ligger tykt utapå spillerne, og ikke bare publikum.

Jeg hadde glemt, eller kanskje aldri visst, hvor stort engasjementet er i tredjedivisjon. Hvor mange treningstimer som legges ned, hvor mange helger som går med, hvor mange mil som kjøres og hvor stor kjærlighet disse gutta har til fotballen. Dette er ikke jobben deres, dette er livet deres.

Jeg hadde glemt at folk flest spiller i tredjedivisjon, og ikke i eliteserien. Og at idrettsgleden og innsatsen slett ikke er proporsjonalt økende med hvor mye du tjener.

Og mens jeg gjenoppdaget breddefotballens gleder, ble jeg stadig mer fascinert. Hva er det som driver disse gutta? Hvorfor gidder de å trene i pissregn og kuldegrader til alle døgnets tider, bruke hver eneste helg store deler av året og kjøre milevis på humpete veier, for å spille fotball på fjerde øverste nivå i en bitteliten fotballnasjon langt pokker oppe i nord? Og hva med supporterne, linjedommerne og oppmennene? Og billettørene, speakerne og kakebakerne? Hvor kommer denne gløden for breddefotballen fra?

Jeg kan ikke svare for andre, men jeg vet i alle fall hvorfor jeg gløder. Å gå på breddefotballkamp har samme effekt på meg som å se langrenn på TV dagen etter en i overkant fuktig bytur. Det får meg til å føle meg normal, at jeg hører til, at jeg er en del av noe større. Og det uten at jeg verken trenger å anstrenge eller blakke meg. Jeg kan kjøpe kaffe for en tier, prate med kjentfolk og la meg begeistre hver gang jeg ser et glimt av stor fotball på en liten arena. Det skjer kanskje ikke like ofte som i Premier League, men når en ung tredjedivisjonsspiller drar av fire spillere før han limer ballen i krysset fra 30 meter, så er det så uendelig mye vakrere enn når Suarez gjør det samme. Rett og slett fordi du ikke forventer det. Dette er scoringer og prestasjoner som ikke kommer i reprise. Sto du i pølsekø da det skjedde er det for sent, øyeblikket kommer ikke tilbake. Men jeg kan garantere at det kommer nye magiske øyeblikk på en breddefotballstadion nær deg. Og det spilles over alt, i hver bygd og bydel, hver eneste helg fra april til oktober.

Folk flest spiller i tredjedivisjon, både på banen og i livet ellers, og det er mer enn godt nok. Det er bare å møte opp og overgi seg, men du er herved advart – det kan fort hende at du blir frelst.

NB: Innlegget ble først publisert i går som en del av Adressas Signert-spalte.

 

Fotballsur

Tippeligastarten.

Du verden som jeg har gleda meg, og du verden så dårlig magefølelse, slik jeg alltid har når RBK spiller.

Og du verden så sur det går an å bli når man blir lurt til å bli optimist av to superinnbyttere, bare for å bli tråkka ned i søla igjen med to scoringer i mot på to latterlige minutter.

Fotballsur: Sinterynka har sjelden vært mer tydelig enn dette…

Heldigvis lar jeg meg lett distrahere:

Hei, Mats Møller Dæhli utlignet på overtid for Cardiff jo!

Og litt blidere:

Hei, hei, vi har potetgull med salt og pepper jo!

Og enda litt blidere:

Hei, hei, hei! Nye episoder av Solsidan ligger ute på Sumo jo!

Før jeg igjen begynner å tenke på de to latterlige scoringene i mot, og havner tilbake til:

Fotballsur.

Tippeligastarten. En garantist for sterkt vekslende humør. Det er bare å stålsette seg.

Å gjøre alle til laks, eller hvordan var det nå igjen…

For dere som trodde det skulle bli slutt på fotballskrivingen nå, beklager.

For i dag kom nemlig fotballforbundet med oppsettet til neste års tredjedivisjon, og tradisjonen tro renner sosiale medier over av frustrasjon, lykke og den obligatoriske  idiotstemplinga av NFF.

Det er jo et sunnhetstegn for breddefotballen at engasjementet er levende, og jeg skjønner at det er utfordrende nok å dele opp Norge i 12 avdelinger der alle de 164 klubbene skal bli fornøyde. Likevel skal jeg tillate meg selv å være litt misfornøyd på Trøndelags vegne.

Og bare så det er sagt, det handler ikke om reisebelastning, der er det mange som er verre stilt enn trønderne.

Men neste år blir det ikke lenger noen ren trønderavdeling, i stedet får vi to avdelinger som begge har 7-8 trønderlag og resten fra Østlandet og Møre og Romsdal.
Tradisjonelt har det vært en 4-5 trønderlag som har vært nødt til å reise sørover, men det har likevel vært en ren trønderavdeling i tillegg.

Og for en avdeling vi fikk senest i fjor. Det var spenning helt til slutt, en rekke prestisjeoppgjør mellom både bygdenaboer og byrivaler, og interessen i regionen steg proporsjonalt med den nervepirrende serieinnspurten. Jeg har en sterk følelse av at engasjementet ikke blir like stort når Gjerdrum, Fet og Elnesvågen kommer på besøk, men jeg håper jeg tar feil.

For meg virker det som om NFF mener det er bedre å spre misnøyen på så mange lag som mulig, enn å få til én god, lokal avdeling. Det gagner vel i grunnen ingen.

Heldigvis er det ett lyspunkt med dette oppsettet da, et kjapt blikk på avdeling 09 og 10 sier at det skal være gode sjanser for å få to trønderlag opp i andredivisjon i 2015.

Og så har endelig Alvdal og Tynset havnet i samme avdeling igjen. DET er engasjement og spenning som nesten veier opp for det tapte det.

Da var det slutt (enn så lenge)

I går ble det kjent det som vi i breddeheimen har gått og grublet på en stund: Min kjæreste breddefotballtrenermann gir seg som tynsettrener. Etter 13 år i klubben er det slutt, i alle fall foreløpig. Det slo meg først litt sent at det også betyr at jeg strengt talt ikke lenger er en breddefotballfrue, men etter å ha tenkt meg litt om så har jeg konkludert med følgende:

En gang breddefotballfrue, alltid breddefotballfrue. For det er jo en tilstand mer enn en tittel vil jeg hevde, og hjertet mitt er bredere enn noen gang. Så bloggen fortsetter selv om Olekå her kommer med sin foreløpige siste trenerens kommentar:

Takk for 13 fine år, Tynset – kanskje ikke de siste!

For bare slå det fast først som sist: Som spiller var jeg vel det som på høflig norsk heter klubbnomade. Men som på  fotballnorsk kalles klubbhore.

Jeg startet for provins-storklubben Haverslia som sjuåring (jeg begynte å grine av frykt for de eldre gutta året før, og trengte ett års tilvenning på plena utenfor huset vårt på Tynset i stedet).

Der var jeg sammen med gode fotballnavn som Eidsvåg, Rugsveen og Steinbakken. Og da vi hadde herjet fra oss der, blant annet med å knuse Alvdal og Motrøen (også et godt fotballnavn) i Os-cupen, ble det lilleguttfotball for storklubben, paraplyklubben Tynset IF. To sesonger, før tvangsflytting Tolga på grunn av boplikt.

Ettersom dette handler om Tynset, er samtlige bilder fra Tynset-tida. Sylfrekk midtskill som 19-åring mot Brekken.
Foto: Kristian Stokdahl, med den fantastiske Tynsetweb-siden sin på tidlig 2000-tall. Pionér!

Men etter at skuffelsen over flyttinga var lagt seg, viste det seg å være topp timing. Godt fotballmiljø, muskelbunter både i forsvar og angrep og vi slo både Tynset og Røros i serien i de beste årene. Fire sesonger, med 4. divisjon som høydepunktet i 1997.

Så tilbake til Tynset – fire sesonger, med 2. divisjon i 1999 som et klart høydepunkt, selv om det ble nedrykk.

Helt typisk bilde fra Tynset på midten av 2000-tallet. Legenden til høyre er med også i 2014.
Foto: Min første journalist-arbeidsgiver Arbeidets Rett.

Videre til Byåsen i 2002 sammen med fortsatt godt fotballnavn Eidsvåg, tilbake til Tynset – etter hvert også sammen med det gode fotballnavn som Eidsvåg, videre til Elverum (uten Eidsvåg denne gang), tilbake til Tynset, til KIL/Hemne, Tynset – og etter to nye år, til og med 2008 – Singsås og spillende trener i 4. div.

Også her har det vært høydepunkter. Noen av forsøkene i 2. div ble nok ikke helt store suksessen, litt på grunn av meg selv, litt på grunn av andre ting. Men det var artig å være med i et så godt lag som Byåsen – der var det mange gode spillere!, som nesten rykket opp til 1. div.

Det var artig å score mot Motrøen (samme som nevnt oppi her) og Nidelv med Elverum, og det var et kjempeartig år på Kyrkøra, tross nedrykket.

Ren frustrasjon. Høydepunktet i 2013 var seieren over Singsdal og KIL/Hemne. Vel. Her er en av nedturene. Vi røk opprykkskamp mot nettopp KIL/Hemne i 2007. Matchvinner: Singsdal.
Foto: Min andre journalist-arbeidsgiver Østlendingen.

På Tynset gikk det bedre, selv om vi for ofte ble nummer to og misset opprykket til 2. div. Men jeg fikk da scoret noen mål, som har vært godt å ha med seg på avslutningstreninger med gutta i dag, når enkelte har hatt behov for å bli jekket noen hakk ned.

Og å avslutte etter innlegg fra høyre – der utfordrer jeg alle til duell. Når de vil og hvor de vil!

Så ble det altså to år i 4. divisjon på Singsås som spillende trener, med ny kontrakt i debutåret etter storseier over Flå som høydepunkt. Pluss 1-1 mot Alvdal borte året etter. På kunstgras. Med flere sentrale spillere borte. Det var moro!

Så tilbake til Tynset igjen i 2011 (Så ble da Tynset gjennomgangstema i dette innlegget likevel, tross snakket om klubbhore innledningsvis). Nå kun som trener – ikke spillende.

Fornøyd duo etter å ha slått Røros borte i 2011.
Foto: Arbeidets Rett.

Like greit, om man måler omkrets på hofter osv.

Med opprykk til 3. div, seier over Strindheim i 2012 og Stjørdals Blink i 2013 som høydepunkter, og: Sorry, Singsdal (også et godt fotballnavn): 6-0 over KIL/Hemne på bortebane som det aller største enkeltøyeblikket.

Totalt: I 13 av de 25 årene har jeg har vært i fotballen, har det vært på Tynset. Det er ingen som helst tvil om hvor hjertet banker hardest. Det var ingen lett avgjørelse å bli med videre etter sesongen i fjor heller, på grunn av all reisinga. Men den gangen føltes det i sum til slutt helt riktig.

I år, derimot, bikket det i den andre retningen.

De tre siste årene har vært ekstremt artige, men også ekstreme i ordets rette forstand. Breddefotballmann. Enkelte vil sikkert også påstå breddereporter i toppfotballen med helgeturnus i Adressa. Og et forsøk på å få Tynset litt opp fra bredden, 18 mil unna Ivar Aasens (også et godt fotballnavn, men da med Å, ikke Aa) veg på Ugla.

For å si det i klartekst: Det har ikke vært så forbaska mange helger uten 40 mil i bil de siste årene, ofte med trening fredag kveld, kamp lørdag, og rett på jobb søndag.

Når det er sagt: Jeg er kjempeglad for at jeg fikk sjansen til å bli trener i Singsås i 2009, og kjempeglad for at jeg fikk sjansen på Tynset.

Og når resultatene også har vært totalt sett over forventningene, selv om forventningene hele tiden har vært til stede, blir det i sum noe man tar med seg til man sitter og irriterer vettet av pleierne på et eller annet gamlehjem med interne fotballhistorier.

Så får dette innlegget bli såpass personlig at jeg ikke trekker inn så mange navn. Det er veldig mange å takke, både spillere og folk rundt, både på og utenfor banen. Det blir skummelt å begynne å begi seg ut på det, i frykt for å glemme noen.

Med ett kraftig unntak: Hun som skriver denne bloggen til vanlig. For det har vært en voldsom kabal å få til å gå opp. Og det har vi klart!

Så gjenstår det å se hvor denne rødhårede haren hopper videre. Fotball har vært en viktig del av livet mitt siden jeg tok til tårene på grusbanen i Haverslia på Tynset i 1987. Og siden den gang har jeg ikke hatt pause.

For det er det jeg kaller det i denne omgang. Pause.

Så får en tenke seg litt om hva man ønsker, og ”ligge litt på været”. Jeg har lært mye om fotball de siste fem årene. Kanskje har jeg også litt å lære bort videre etter hvert.

Og man skal aldri si aldri. En dag skjer også det kanskje på Tynset igjen!

OleKå.

Årets siste

Trenerens kommentar: (Verdal – Tynset 0-1)

Det sto fire punkter på lista da vi satt inne i bortegarderoben til ett av avdelingas aller beste lag.

Spent stemning i garderoben før Verdal-kampen.

* Å avslutte sesongen skikkelig

* Å bikke en kamp mot et lag over oss på tabellen igjen

* Å kunne ende topp fem, med riktig resultat på Fannrem

* Og å bli Trøndelags gjerrigste lag bak Rosenborg, i de fire øverste divisjonene.

 Jaggu gikk det ikke inn, alt sammen! 🙂

 

Krampe, men glede: Junior Nybø spilte strålende, og måtte få tøyehjelp av keeper Fiskvik etterpå. Ringrev Eidsvåg, som avsluttet karrieren, og Flatgård (som takker Nybø), er fornøyde med seier i Verdal.

Som assistent Brovold sa da bussen kjørte inn til stadion og det var full åpning av ny, flott kunstgressbane og masse folk rundt anlegget: – Dette, gutter. Dette er en fin dag for fotball.

At det snødde sidelengs under oppvarmingen endret ikke på den innstillingen. Da sola stakk frem igjen til kampstart, og unge, lovende Lunåshaug (han med rødt hår i forrige utgave av trenerens kommentar) sendte oss i ledelsen etter et angrepstrekk vi har trent på i tre år, kom følelsen av at ja: Dette kunne virkelig bli en fin dag for fotball.

Samtidig var det ubehagelig å stå på sidelinjen hele veien, som det har vært i omtrent alle kampene i år. Jevnt på banen, spillet bølget fram og tilbake, og en andreomgang som gjør at de grå hårene jeg har begynt å få på sidene, stadig får besøk av flere. (Og ja: Jeg er jo fortsatt bare 32. Tror ikke jeg hadde hatt et eneste ett av dem om jeg ikke trente noe lag).

Verdal har ballen mer enn oss etter at vi får scoringen, men vi er godt organisert. Og vi har noen kontringer som kunne endt i scoring, særlig etter pause. Verdal har noen skudd fra distanse som Emil har veldig god kontroll på, og en – 1- stor sjanse i 2. omgang, etter en heading over. Men én sjanse imot i en bortekamp mot et topplag må vi nesten regne med.

Vi ror det kontrollert i havn, og det er bare en ting å si om det fra sidelinja: Imponerende.

Vi har en keeper som ikke har sluppet inn mål på fire kamper, et stopperpar som er det beste i 3. divisjon i Norge, to juniorer på backene som holder helt stengt, en midtbanetrio som legger ned meter og irriterer vettet av kollegaene på motsatt halvdel, og angripere som ofrer seg for laget begge veier.

Ta med at vi satte innpå tre mann som jobbet som slaver de, også, deriblant en ringrev som spilte sin siste kamp i karrieren. Og hvor spillende Verdal-coach Toresen, som har spilt med Eidsvåg tidligere, sa det mange tenkte, da nevnte ringrev begynte å vinne dueller og lage kvalm for Verdal: – F*en, er han kommet innpå også, nå!

Som jeg skrev på Facebook lørdag: Så fikk vi avslutningen vår lell. Fire kamper, 12 poeng, 15-0 i målforskjell og 5.plass til slutt!

Og med tanke på alle ettmålstapene i starten av året: Det kjennes veldig tilfredsstillende akkurat i dag.

PS! Verdal er av de aller triveligste lagene å møte i denne avdelingen. Ærlig fotball, og gjestfritt utenfor banen.

Etter kampen serverte Wenche og Inger Lise Tynset-gutta kake, vafler, brus og kaffe i anledning åpning av nybanen. Det er alt annet enn bredde. Det er ren klasse!! 🙂

Breddetrener, sammen med topp-vertinner Wenche (høyre) og Inger Lise i kafeen i klubbhuset etter kampen.