Roping i skogen

Posted: februar 19, 2014 in Hverdagsliv
Tags: , , , ,

Det er fort gjort å forveksle ytringsfrihet med retten til å ytre seg uten motstand.

En natt for noen år siden, snek den nyinnflyttede naboen seg inn i hagen til noen venner av meg med ett mål i sikte. Uten forvarsel, men væpnet med motorsag og selvrettferdig harme, gikk han til angrep på det gamle kirsebærtreet deres, som hadde stått der så fredelig i en årrekke. Da de våknet neste morgen var det stolte treet blitt til pinneved. Og det samme hadde også naboskapet. Kanskje ikke så overraskende.

Som man roper i skogen får man svar, er det noe som heter. I det siste har det vært mye roping. Om hijab: INGEN MED HIJAB FÅR JOBB HOS OSS, ropte en øyelege her i byen på førstesida i Byavisa nylig. Og om innvandrere: ”LOPPER OG LUS”, ropte en visesanger som jeg en gang var så glad i.

Jeg har også ropt i skogen. Første gangen Hans Rotmo var ute raljerte om disse innvandrerne ble jeg så sint og skuffet at jeg skrev en blogg om det. Og jeg fikk svar. Noen var hyggelige, andre ropte. Høyt og truende. ”HORE!”, ”FORRÆDER”, ”NEGERPULER”, var bare noen av svarene jeg fikk fra de ansiktsløse, navnløse og sinte. Sistnevnte karakteristikk klarer jeg ikke selv med min beste vilje se at skulle være et skjellsord, men det er uansett litt misvisende all den tid jeg er godt gift med en rødhåra kar fra Østerdalen. Uansett. Det var ikke spesielt hyggelig, og der og da ble jeg ganske så satt ut av alt dette sinnet, og av all denne ropinga. Det var rett og slett ganske så skremmende. Men i ettertid er jeg mer forundret enn skremt. For det rare var at det kunne virke som om mange av dem som var uenige med meg ikke egentlig ønsket en konstruktiv debatt. Ja, det var nesten så man skulle tro at de var fornøyde med å stå der og skrike? Og jeg begynte å legge merke til det samme også i andre tilfeller. Med en gang noen forsøker å ta disse roperne på alvor og faktisk prøver å diskutere en sak, ropes det på nytt, men da om knebling og mangel på ytringsfrihet, og ”skal man ikke få lov å mene noe lenger i dette landet?”

Det kan nærmest virke som at jo høyere man roper og jo mer bombastisk man er, dess mindre interessert er man i å få svar. Og det kan også virke som om jo høyere man roper om ytringsfrihet, jo mindre interessert er man i at denne friheten også skal gjelde for sine motstandere. Den tidligere nevnte øyelegen ble i alle fall overrasket da hans innvandringskritiske, udokumenterte påstander fikk konsekvenser. Da fotballklubben Ranheim ikke lenger ville ha pengene hans, følte han ytringsfriheten sin truet. Men glemte i farten at også Ranheim hadde sin frihet, som de valgte å bruke ganske så effektivt. Kanskje glemte også Rotmo det samme da han på NRK ba meg anmelde han da, hvis jeg reagerte så sterkt på ytingene hans.
For ytringsfrihet er ikke retten til å si hva man vil uten konsekvenser, det er retten til å si (nesten) hva man vil uten å bli straffet etter norsk lov. Og det er to forskjellige ting. Det er rart med det. Som man roper i skogen får man svar. Og som man hogger ned naboens kirsebærtre i nattens mulm og mørke så får man det naboskapet man fortjener.

Hvor vil jeg hen med dette? Det er ikke så vanskelig, det er heller ganske så naivt og banalt, men jeg prøver likevel. Jeg vil oppfordre folk som lever i lag, om det er i samme gate eller i samme land, til å snakke sammen om det som er vanskelig og slutte å rope. Og om du absolutt må rope for å bli hørt, hva med å lytte til svarene som kommer? Og ikke minst, om du genuint ønsker en endring i samfunnet vårt og opplever at roping ikke hjelper noe særlig, hva med å forsøke virkemidlene dialog og gjensidig respekt?

Alternativet er å bli stående igjen i skogen og rope for seg selv.

Ps: Dette innlegget ble opprinnelig skrevet til Signert-spalten i Adresseavisen og sto på tryk 18. februar.

 

 

 

Advertisements
Kommentarer
  1. Jeg ROPER med innestemmen min, Anna: DETTE ER BRA 🙂
    Stolt av deg, tuppo 🙂

  2. Jorun Alise Skjærvik sier:

    Du får satt ord på det du Anna. Og æ e veldig enig med dæ!!!

  3. Mette sier:

    Kjempefint skrevet….
    Og gjett om jeg har vært inne på bloggen for nytt innlegg… Vel verdt å vente på.
    TAKK 🙂

  4. Mona sier:

    Tommelen opp fra meg til deg!

  5. Elin sier:

    Fantastisk formulert:-) Jeg heier på deg!!

  6. elisabeth sier:

    Du er så flink til å sette ord på akkurat de tankene jeg sitter inne med. Takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s