Mitt liv som Ludvig

Posted: januar 7, 2014 in Hverdagsliv
Stikkord: , , , , ,

Jeg er fryktelig modig.

modig

Det gjør meg ingenting å slutte i en fast jobb for å begynne som frilanser, holde tale for store forsamlinger eller prate på direktesendt TV eller radio. Da kiler det bare litt i magen. På en god måte.

Men jeg er også så fryktelig redd.

redd

Gi meg en bratt nedoverbakke med ski på beina, speilblank is i morgenmørket eller en stupbratt knaus jeg må klatre ned, og jeg begynner umiddelbart å skjelve i knærne, svette i henda og å se meg, lett panisk, om etter retrettmuligheter.

Eller enda verre. Sett meg i en bil på langtur med underkjølt regn og trailere susende forbi på svingete veier. Da regner jeg overlevelsessjansene mine til omtrent 50 %. Helt seriøst. Jeg setter meg i bilen og tenker at dette kan være det siste jeg gjør. Og så sitter jeg der og venter til det går over, mens jeg prøver å forsone meg med det som høyst sannsynlig kommer til å skje.

Det er så mye å være redd for. Alvorlig sykdom (jeg er litt nummen i en finger, kan det være kreft???), brann (er juletrelysene slått av, kjære? Er du sikker? Heeelt sikker???), ting som bare faller ned i hodet på deg på gata (det KAN skje), skumle menn i kveldsmørket bak deg når du går alene (ja, jeg vet at dere ikke mener å være skumle, men sånn er det), meteoritter (det faller vel strengt tatt inn under ting som kan falle ned i hodet på deg), sykkelbremser som svikter (når du er på vei ned Steinberget). Og så videre i det uendelige. Det er bare fantasien som setter grenser for redslene, og jeg har dessverre god fantasi.

Alt for god.

For jeg kan ikke engang snakke om hva slags angster og redsler jeg har for hva som kan skje med barnet mitt. Bokstavelig talt. Jeg kan ikke snakke om det. Det er for drøyt. Inni hodet mitt er jeg hundre ganger verre enn den overbeskyttende mammaen til Nure i Jul i Svingen, men jeg sier det aldri høyt. I stedet sier jeg: Kom igjen litjmor, dette tør du, det er ingenting å være redd for! Ikke vær Ludvig, vær Solan! (Flåklypa-referanse for dem som ikke henger med). Alt dette mens dobbeltmoralen gløder i kinnene mine.

Høres det ikke sunt ut sier du? Bør jeg skjerpe meg? Helt klart. Men for the record så synes jeg likevel at jeg er mer rasjonell enn flertallet som visstnok skal være mer redd for å holde tale enn for å dø.

Men dette handlet nå engang om meg. Og jeg vet at jeg må skjerpe meg.

Så når seksåringen roper «Mamma! Ikke vær Ludvig, vær modig som Solan!», i det jeg bremser for harde livet når sparken begynner å få fart nedover den store bakken, bestemmer jeg meg.

Jeg slipper opp, lar farten ta oss. Det føles bra i noen sekunder. Veldig bra.
Helt til jeg ser jeg riksveien nærme seg med full fart, og jeg i løpet av et halvt sekund regner sjansen for alvorlig ulykke til om lag 80 prosent.

Da kyler jeg begge beina i bakken og bremser alt jeg makter.

Men seksåringen er fornøyd, hun ser på meg og gliser. I hennes øyne var jeg Solan, og det er alt som teller.

For så lenge Solan sitter på den ene skulderen og heier meg fram så kan jeg tåle at Ludvig måper av skrekk på den andre.

Reklamer
Kommentarer
  1. Fornøyelig. Godt Nyttår!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s