Barnet i krybben

Posted: november 29, 2013 in Hverdagsliv
Stikkord: , ,

Jeg vet ikke hvordan det foregikk da min datter ble født, og det lille jeg vet skal hun være den første som får høre.

Men en ting kan jeg nok slå fast: Jeg er ganske sikker på at hun som fødte mitt elskede barn, neppe hadde med seg verken blondetruser eller rosa push-up-bh på sykehuset den augustdagen for litt over seks år siden da hun kom til det lille sykehuset i Addis Abeba for å føde. Jeg tipper hun tenkte lite på hvor raskt hun kunne få tilbake den flate magen sin, om stellebagen burde være i fargen rose eller cappucino eller om hun kom til å få råd til å kjøpe en Canada Goose-jakke til henne når jenta ble større.

Men noe hadde hun nok til felles med ukens mest omdiskuterte mor:  Jeg tipper at hun også følte seg ganske så tom etterpå.

Selv tenkte jeg ikke så mye i det hele tatt, jeg visste jo ikke en gang at hun var født – hun som skulle bli mitt mirakel, min egen lille jomfrufødsel, mitt høyt elskede barn.

Det tok åtte måneder før jeg fikk holde henne i armene mine. Åtte måneder hvor min kjæreste skatt bare hadde det aller mest nødvendige av ting for å overleve, men takk og lov, også hadde fantastiske ansatte på barnehjemmet som bar henne, sang til henne og holdt henne varm og mett til jeg kunne komme og være mammaen hennes.

Det er så uendelig mange måter å komme inn i verden på, og det er like mange måter å bli mamma på. Jeg er bare uendelig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli det. Men ganske ofte så sender jeg en varm tanke til de kvinnene som ikke sitter og grubler på hvilken farge de skal ha på babyrommet, eller hvor tidlig etter fødselen de skal begynne å trene. Men som istedet må ta det tøffeste valget av dem alle: Om de i det hele tatt har muligheten til å beholde barnet sitt.

Reklamer
Kommentarer
  1. Ina sier:

    Hei!
    Så sant. Jeg tenker også ofte på hvor heldig jeg er som kan trøste barna med at «du er trygg» – «det går bra», sånne dagligdagse ting for oss, men som slett ikke alle verdens foreldre kan love sine barn. Da er det ikke så farlig med verken Dior-smokker eller matchende gulpekluter.

    Jeg angrer forresten nesten på at jeg ikke tok bilde av min sykehusbag da den var ferdigpakket for 14 og 11 år siden – så kunne jeg lagt dem ut på nett og fått ned skuldrene på mange blogg-lesende, vordende mødre der ute 😉 Det gikk jo bra selv om jeg hadde glemt både rettetang og eget dopapir – ungene kom ut, lever og har det – ja nettopp – bra!

    Ha en deilig fredag 🙂

  2. Anne sier:

    Det er så godt å se at noen i denne gale gale verden viser en dypere mening og omtanke for de som ikke har det så bra, overflatiskheten i Norge når stadig nye høyder og det ser ut til at flere og flere av oss ikke får nok av oss selv

  3. Nina sier:

    Flott – akkurat no trengte eg din blogg som motpost til fotballfruen (det gjer eg forresten kvar gong eg tilfeldigvis har sett den). Eg har jo først idag fått med meg at ho faktisk har født (matpauseinfo), snakk om å følgje med.

  4. Eli anita sier:

    Bra Anna 😉

  5. Mosken sier:

    Så fint og riktig, akkurat det perspektivet som manglet.

  6. Trine Lise Wolden sier:

    Fantastisk godt sagt, Anna! Det er på grensen til kvalmt å se hvor mange som er opptatt av alle disse ubetydelighetene… Huff:(( Syns faktisk litt synd på dem.

  7. Hege sier:

    Håper sjølveste fotballfruen får seg en liten tankevekker.. helt utrolig, mange som er kroppsfiksert… så kroppsfiksert så det går utover livskvaliteten.. synd det, sia vi bare lever engang…

  8. Så sant, Anna. Vet vi egentlig hvor priviligerte vi er i dagens Norge, når fokuset blir så skeivt?

    Det er ikke så mange generasjoner siden Norge var et av de fattigste landene i Europa. Det var ikke uvanlig at en eller flere i en søskenflokk måtte settes bort til barnløse slektninger eller vokse opp hos besteforeldrene sine for at de skulle o v e r l e ve.

    Er det husmannsånden i oss som får oss til å blafre med oljepengene og stirre oss blinde i egen navle: «Se på oss – hvor heldige vi er! »

    En annen side av det hele er fallhøyden, og da kan jeg ikke annet enn å beundre folk som tør å gå glamorøst ut med et uttrykk som at hele veien fram er staket opp i rosa lykke. Hva om noe – Gud forby – skjer i familien, så alt blir snudd på hodet. Hvordan takler man det på «rosa»?

  9. Beate sier:

    Bra skrevet, lesing som får meg i godt humør! 🙂

  10. Fru Larsen sier:

    Veldig fine ord som gir en god følelse, samtidig som den gir ettertanke til oss alle. For når det kommer til fortvilte damer som gir bort sitt nyfødte barn så lever vi vel alle ganske materialistiske liv.
    Når det gjelder den ekte frua så kjenner jeg at jeg har vært litt hekta på den bloggen, men nå har det gått over.
    Synes det er dumt at alle uenigheter skal avføyes med at man er misunnelig!
    Det triste er vel at selv 3 dager etter fødselen- selv DA, er det viktig å se bra ut. Selv da høster det lovord om hvor flink man er. Poenget er vel at AKKURAT da hadde det vært greit at ikke det var et mål på vellykkethet.
    Så er jo ikke hun den eneste som legger ut slike bilder. Charterfeber Rannveig gjorde f.eks også det. Men hun er 20 år og etter hva jeg kan tolke av hennes blogg usikker på seg selv. Så forventet jeg kanskje mer av hovedfrua- hun er eldre, virker mer reflektert, og ikke minst selvsikker. Da undrer jeg på for hvem legger hun det ut?
    Selv er jeg gravid for 3. gang og godt over 30 år. Jeg så ikke slik ut før graviditeten og vil heller ikke se ut slik etterpå. Det er helt Ok- beinhard trening og kosthold er ikke noe jeg har prioritert veldig høyt. Men så tenker jeg litt på mine to yngre søstre- vil de synes det er helt greit når de selv har født- eller synes de at utseende er et viktig mål på egen suksess tre dager etter fødsel?

    • Helene sier:

      Så godt å lese denne kommentaren Fru Larsen. For er så enig så enig! Har selv i lenger tid vært avhengig av hovedfruas blogg. Den avhengigheten gikk over in a blink of an eye, og jeg har ikke vært innom bloggen siden bildet ble publisert. Har selv stilt meg spørsmålet: Hvem er det bildet for? Hvorfor i all verden publiserte hun det, for hun virker da som ei oppegående og reflektert jente? Og hvorfor skal alle kritiske kommentarer rundt det bildet KUN bli tolket som misunnelse? Er det det kvinnekampen har kommet til? At er vi kritiske så er vi misunnelige og kommer drassende med janteloven med en gang?

      Og Anna, takk for at du setter ting i perspektiv for en høygravid 33 åring med GIGAmage som skal føde om noen få uker. 🙂 Mulig hormonene spiller meg et puss her, men jeg fikk hvertfall tårer i øynene av det du skriver, så takk for det!

  11. Berit sier:

    Såå enig Anna, kloke ord i en gal,gal verden!!

  12. Tusen takk for fine kommentarer, det setter jeg stor pris på!

  13. Snuffeldyret sier:

    Som adoptert treffer du meg rett i hjertet med ordene dine! Takk!

  14. Mosken sier:

    Leste dette igjen nå. Gråt første gang, og gråter igjen nå. Det er så vakkert, så trist, så bevegende. Innlegget rører med både hodet og hjertet mitt, flytter holdninger, fremmer bærende verdier og skaper perspektiv. Det ligger så mye følelser i disse ganske enkle ordene dine, både dine egne følelser og dem til hun som bar frem barnet ditt. Så takk igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s