Da var det slutt (enn så lenge)

Posted: november 4, 2013 in Fotball, Kampdag
Tags: , , , ,

I går ble det kjent det som vi i breddeheimen har gått og grublet på en stund: Min kjæreste breddefotballtrenermann gir seg som tynsettrener. Etter 13 år i klubben er det slutt, i alle fall foreløpig. Det slo meg først litt sent at det også betyr at jeg strengt talt ikke lenger er en breddefotballfrue, men etter å ha tenkt meg litt om så har jeg konkludert med følgende:

En gang breddefotballfrue, alltid breddefotballfrue. For det er jo en tilstand mer enn en tittel vil jeg hevde, og hjertet mitt er bredere enn noen gang. Så bloggen fortsetter selv om Olekå her kommer med sin foreløpige siste trenerens kommentar:

Takk for 13 fine år, Tynset – kanskje ikke de siste!

For bare slå det fast først som sist: Som spiller var jeg vel det som på høflig norsk heter klubbnomade. Men som på  fotballnorsk kalles klubbhore.

Jeg startet for provins-storklubben Haverslia som sjuåring (jeg begynte å grine av frykt for de eldre gutta året før, og trengte ett års tilvenning på plena utenfor huset vårt på Tynset i stedet).

Der var jeg sammen med gode fotballnavn som Eidsvåg, Rugsveen og Steinbakken. Og da vi hadde herjet fra oss der, blant annet med å knuse Alvdal og Motrøen (også et godt fotballnavn) i Os-cupen, ble det lilleguttfotball for storklubben, paraplyklubben Tynset IF. To sesonger, før tvangsflytting Tolga på grunn av boplikt.

Ettersom dette handler om Tynset, er samtlige bilder fra Tynset-tida. Sylfrekk midtskill som 19-åring mot Brekken.  Foto: Kristian Stokdahl, med den fantastiske Tynsetweb-siden sin på tidlig 2000-tall. Pionér!

Ettersom dette handler om Tynset, er samtlige bilder fra Tynset-tida. Sylfrekk midtskill som 19-åring mot Brekken.
Foto: Kristian Stokdahl, med den fantastiske Tynsetweb-siden sin på tidlig 2000-tall. Pionér!

Men etter at skuffelsen over flyttinga var lagt seg, viste det seg å være topp timing. Godt fotballmiljø, muskelbunter både i forsvar og angrep og vi slo både Tynset og Røros i serien i de beste årene. Fire sesonger, med 4. divisjon som høydepunktet i 1997.

Så tilbake til Tynset – fire sesonger, med 2. divisjon i 1999 som et klart høydepunkt, selv om det ble nedrykk.

Helt typisk bilde fra Tynset på midten av 2000-tallet. Legenden til høyre er med også i 2014. Foto: Min første journalist-arbeidsgiver Arbeidets Rett.

Helt typisk bilde fra Tynset på midten av 2000-tallet. Legenden til høyre er med også i 2014.
Foto: Min første journalist-arbeidsgiver Arbeidets Rett.

Videre til Byåsen i 2002 sammen med fortsatt godt fotballnavn Eidsvåg, tilbake til Tynset – etter hvert også sammen med det gode fotballnavn som Eidsvåg, videre til Elverum (uten Eidsvåg denne gang), tilbake til Tynset, til KIL/Hemne, Tynset – og etter to nye år, til og med 2008 – Singsås og spillende trener i 4. div.

Også her har det vært høydepunkter. Noen av forsøkene i 2. div ble nok ikke helt store suksessen, litt på grunn av meg selv, litt på grunn av andre ting. Men det var artig å være med i et så godt lag som Byåsen – der var det mange gode spillere!, som nesten rykket opp til 1. div.

Det var artig å score mot Motrøen (samme som nevnt oppi her) og Nidelv med Elverum, og det var et kjempeartig år på Kyrkøra, tross nedrykket.

Ren frustrasjon. Høydepunktet i 2013 var seieren over Singsdal og KIL/Hemne. Vel. Her er en av nedturene. Vi røk opprykkskamp mot nettopp KIL/Hemne i 2007. Matchvinner: Singsdal.  Foto: Min andre journalist-arbeidsgiver Østlendingen.

Ren frustrasjon. Høydepunktet i 2013 var seieren over Singsdal og KIL/Hemne. Vel. Her er en av nedturene. Vi røk opprykkskamp mot nettopp KIL/Hemne i 2007. Matchvinner: Singsdal.
Foto: Min andre journalist-arbeidsgiver Østlendingen.

På Tynset gikk det bedre, selv om vi for ofte ble nummer to og misset opprykket til 2. div. Men jeg fikk da scoret noen mål, som har vært godt å ha med seg på avslutningstreninger med gutta i dag, når enkelte har hatt behov for å bli jekket noen hakk ned.

Og å avslutte etter innlegg fra høyre – der utfordrer jeg alle til duell. Når de vil og hvor de vil!

Så ble det altså to år i 4. divisjon på Singsås som spillende trener, med ny kontrakt i debutåret etter storseier over Flå som høydepunkt. Pluss 1-1 mot Alvdal borte året etter. På kunstgras. Med flere sentrale spillere borte. Det var moro!

Så tilbake til Tynset igjen i 2011 (Så ble da Tynset gjennomgangstema i dette innlegget likevel, tross snakket om klubbhore innledningsvis). Nå kun som trener – ikke spillende.

Fornøyd duo etter å ha slått Røros borte i 2011. Foto: Arbeidets Rett.

Fornøyd duo etter å ha slått Røros borte i 2011.
Foto: Arbeidets Rett.

Like greit, om man måler omkrets på hofter osv.

Med opprykk til 3. div, seier over Strindheim i 2012 og Stjørdals Blink i 2013 som høydepunkter, og: Sorry, Singsdal (også et godt fotballnavn): 6-0 over KIL/Hemne på bortebane som det aller største enkeltøyeblikket.

Totalt: I 13 av de 25 årene har jeg har vært i fotballen, har det vært på Tynset. Det er ingen som helst tvil om hvor hjertet banker hardest. Det var ingen lett avgjørelse å bli med videre etter sesongen i fjor heller, på grunn av all reisinga. Men den gangen føltes det i sum til slutt helt riktig.

I år, derimot, bikket det i den andre retningen.

De tre siste årene har vært ekstremt artige, men også ekstreme i ordets rette forstand. Breddefotballmann. Enkelte vil sikkert også påstå breddereporter i toppfotballen med helgeturnus i Adressa. Og et forsøk på å få Tynset litt opp fra bredden, 18 mil unna Ivar Aasens (også et godt fotballnavn, men da med Å, ikke Aa) veg på Ugla.

For å si det i klartekst: Det har ikke vært så forbaska mange helger uten 40 mil i bil de siste årene, ofte med trening fredag kveld, kamp lørdag, og rett på jobb søndag.

Når det er sagt: Jeg er kjempeglad for at jeg fikk sjansen til å bli trener i Singsås i 2009, og kjempeglad for at jeg fikk sjansen på Tynset.

Og når resultatene også har vært totalt sett over forventningene, selv om forventningene hele tiden har vært til stede, blir det i sum noe man tar med seg til man sitter og irriterer vettet av pleierne på et eller annet gamlehjem med interne fotballhistorier.

Så får dette innlegget bli såpass personlig at jeg ikke trekker inn så mange navn. Det er veldig mange å takke, både spillere og folk rundt, både på og utenfor banen. Det blir skummelt å begynne å begi seg ut på det, i frykt for å glemme noen.

Med ett kraftig unntak: Hun som skriver denne bloggen til vanlig. For det har vært en voldsom kabal å få til å gå opp. Og det har vi klart!

Så gjenstår det å se hvor denne rødhårede haren hopper videre. Fotball har vært en viktig del av livet mitt siden jeg tok til tårene på grusbanen i Haverslia på Tynset i 1987. Og siden den gang har jeg ikke hatt pause.

For det er det jeg kaller det i denne omgang. Pause.

Så får en tenke seg litt om hva man ønsker, og ”ligge litt på været”. Jeg har lært mye om fotball de siste fem årene. Kanskje har jeg også litt å lære bort videre etter hvert.

Og man skal aldri si aldri. En dag skjer også det kanskje på Tynset igjen!

OleKå.

Advertisements
Kommentarer
  1. Mette sier:

    Bare du fortsetter med dine innlegg om aktuelle temaer, gjerne satt på spissen…. så kan du være hvilken frue du bare vil… Og gjerne mannens kommentarer iblant også.. Titter stadig innom for nye oppdateringer, du skriver så flott, ispedd et snev humor eller ironi… 🙂

  2. Iselin sier:

    Ja, en gang breddefotballfrue, alltid breddefotballfrue:) Lykke til videre til OleKå!

  3. Ina sier:

    Det går alltids an å være supporterfrue også 🙂 Takk for at du ikke legger opp!

  4. Takk for det! Jeg holder uansett stand, og Ole er neppe ute av fotballen for godt:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s