Den siste reise

Posted: september 27, 2013 in Hverdagsliv
Tags: , ,

At mannen min er et følelsesmenneske er egentlig ikke noe nytt, men da bilverkstedet ringte for å fortelle at hans lengste sammenhengende kjærlighetsforhold var ved veis ende (bokstavelig talt), ble det tøffere enn jeg hadde forutsett.

Det var med tunge skritt og sorg i blikket Ole gikk mot Mazdaen for siste gang. Kanskje tenkte han litt på svigermora til Knut Storberget som hadde eid bilen før han, eller kanskje på de uendelig mange timene han hadde brukt i denne bilen på vei hjem fra kamp og på oppturene og nedturene han og Mazdaen hadde fordøyd i lag.

En mer lojal kamerat får du ikke, men nå var det slutt:

jnbn

Dødskysset.

Så var det gjort. Nøklene var levert og bilopphøggerkaran kunne ta fatt på sin jobb. Tanken på at deler av Mazdaen kunne komme en annen bil som trengte det til nytte, hjalp litt på humøret. «Slik lever den jo videre», trøstet vi hverandre før vi satte oss inn i nybilen for å kjøre hjem.

«Jeg nusset Mazdaen på rattet før jeg gikk», innrømmet Ole i det han skrudde på radioen. Robbie Williams sentimentale klisseballade har aldri vært så vakker som i det vi kjørte ut av porten mens Ole vinket adjø til hun som måtte bli igjen:

I was her, she was me
We were one, we were free
And if there’s somebody calling me on
She’s the one

Advertisements
Kommentarer
  1. Per J. Hartvik. sier:

    Nei og nei! En æra er over – dette visste je ikke. Hva var det som var nådestøtet? Hvis bilen hadde blitt sendt med Hurtigruta oppover til Lofoten, så kunne sikkert Knut Hartviksen ha reparert!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s