Hva skjer når kamera slås av?

Posted: januar 9, 2013 in Hverdagsliv

Det åpenbare ville vel vært å blogge om fru Krogh i dag, men det blir bare for enkelt. Litt sånn åpent mål, liksom.

I stedet velger jeg å skrive om noe jeg vet kommer til å provosere mange, men jeg lar det stå til.

For det er ikke veltrente milliardærfruer som jeg synes er skumlest i mediene for tida, men en avvæpnende jovial hockeysveis fra Frøya, med statskanalen i ryggen.

«Tore på sporet» er i gang igjen, produsert av NRK underholdning. Ikke av fakta- og dokumentaravdelingen slik som det langt mindre etisk utfordrende programmet «Hvem tror du at du er?». Nei, da. Dette, mener NRK, er ren underholdning for hele familien. Bare å benke seg med potetgull og pizza, og få innprentet og repetert at du ikke er et helt menneske før du har funnet din biologiske familie.

Og så gråter vi en skvett. Ja, jeg også. «Tore på sporet» er utvilsomt rørende TV.
Det er nettopp det som gjør det så populært, og det er nettopp det som gjør det så vanskelig å se den beinharde kynismen som ligger bak.

Jeg ber dere om å lese Aftenposten sin artikkel om 16-årige Alexander som ble presset av Strømøy og NRK til å møte sin biologiske mor foran åpent kamera.

– Det er en del av konseptet vårt at folk møtes i studio. Hvis ikke kan vi ikke lage disse programmene, var Strømøys forsvar etter å ha avvist Alexanders ønske om å slippe å bli eksponert på TV i et av de mest sårbare øyeblikkene i livet sitt.

Det er dette NRK kaller underholdning. Men TV-kosen til det norske folk kan ha sin pris. For hva skjer når kamera slås av?

På spørsmål om programmet har et støtteapparat deltakerne kan benytte seg av svarer Strømøy følgende:

«Nei. Jeg tror ikke du trenger psykolog for å møte slekta di.»

Hadde det vært et vanlig slektsstreff på Gjøvik så hadde jeg vært enig.

Men det er ikke det. Det er mennesker som har lengtet, håpet og ønsket så sterkt at det å finne igjen akkurat denne slektningen skal gjøre noe med dem: Endre livet deres, gjøre dem hele, kanskje til og med lykkelige.

Og for noen så ender sikkert historien så lykkelig, men neppe for alle.

Hvordan føles det når du har funnet den du har lett etter, men oppdager at den store lykkefølelsen uteblir? At tomheten fortsatt er der? Hvordan føles det å ha blitt gjenforent med sin far på TV for så å oppleve at han likevel velger å være fraværende? Blir tapet da dobbelt så stort? Hvordan føles det å ha utlevert sine drømmer, håp og lengsler på TV, for så å få de knust like etterpå?

Jeg er ikke den første som kritiserer «Tore på sporet» for disse tingene, men grunnen til at jeg velger å gjenta både meg selv og andre, er at jeg opplever NRK og Strømøy som ekstremt lite lydhøre for kritikk fra fagfolk. I stedet for å lytte til innspillene som kommer, inntar Strømøy gang på gang offerrollen.  Det er liksom han det er synd på, som får så mye tyn.

Derfor henter jeg fram denne historien om Alexander. For jeg føler den sier alt om hvordan en redaksjon setter det å lage god TV foran det å beskytte et barn i en sårbar posisjon.

Og da er plutselig ikke «Tore på sporet» like rørende lenger.

Advertisements
Kommentarer
  1. Lammelåret sier:

    Et viktig innlegg dette. Jeg orker ikke se slike programmer, mye pga de etiske sidene. Det er bra at du tar det opp som tema her på bloggen!

  2. Barbro sier:

    Så hjertens enig med deg her. Jeg har aldri vært begeistret for den tankeløse og ensidige vinklingen i disse programmene.

    Datteren min (som for øvrig også er adoptert) har fulgt med på Tore på sporet. Med kjølig avstand og en liten smule forakt har hun funnet dette nødvendig for å gjøre seg opp en mening. Ikke minst for å være forberedt når hun får spørsmål om hun virkelig ikke har behov for å finne «røttene» sine??

    Adopterte har allerede en gang opplevd at store, gjennomgripende avgjørelser som angår dem, ble tatt over hodet på dem – altså den gangen de ble adoptert bort. Det burde være en selvfølge at det derfor burde være helt opp til den det gjelder hvorvidt han/hun ønsker å møte/ha kontakt med sitt biologiske opphav.

    Det Tore Strømøy og co gjorde i saken du viser til, er intet mindre enn en overgrep. Et overgrep som den norske lovgivningen forsøker å beskytte disse barna mot, gjennom det regelverket som gjelder for adopterte ift. opplysnnger om biologisk opphav.

  3. Helt enig. Synes det blir helt forkastelig og bruke folks mest sårbare stunder til ren underholdning. Nå forstår jeg heller ikke den enorme trangen folk har til å finne sine biologiske ett eller annet, men det er vel for at jeg aldri har savnet noen.

  4. Godt du minner oss om denne saken. Strømøy er igang igjen, og det var med ugne forventninger jeg satte meg til å se den første episoden i den siste serien, som handlet om en australsk kvinne som fant igjen sin biologiske far i Norge. Kvinnen i fråga var i dette tilfellet mer enn gammel nok til å skjønne konsekvensene, og hun hadde også erfaring med dette etter å ha funnet igjen den biologiske moren som adopterte henne bort.

    Det som virkelig skjærer i denne episoden, er den lettvinte måten Strømøy håndterer det som åpenbart har vært en vond og kompleks prosess. Den biologiske moren blir fremstilt som et vanskelig menneske man i grunnen bare kan gå forbi, den norske bio-faren er historiens store helt. Det gjøres intet forsøk å forstå og forklare hva som ligger bak det som åpenbart må ha vært en vond og vanskelig beslutning. Det snakkes ikke med noen som kan gi et annet perspektiv på saken enn det skuffede biologiske barnets.

    Så klines det til med hver eneste nasjonalromantiske klisjé i regissørhåndboka – vakker vestlandsnatur, vakker norsk familie, vakker foss og vakre mennesker i bunader med vakker musikk til. Hvorpå man serveres for en klassisk Strømøy-avslutning: «endelig har hun funnet røttene sine.» Med et slag er den australske kvinne blitt norsk, og glemt er oppvekst og foreldre i Australia (som i en bisetning omtales som snille),

    For skulle du ikke ha sett: den australske kvinnen ender opp med å ta med mann og barn og flytte til Norge! Hva – syns du noen kanskje burde ha minnet om at denne familien betaler en høy pris for mors emigrasjonønske .- som fex at barna mister kontakten med venner og familie i hjemlandet? Næmmen, ikke vær så gretten da. Dette er jo bare familiekos. Ingen har vondt av å møte slekta si.

  5. Ragni sier:

    Jeg likte dette innlegget du skrev her. Synes du argumenterte veldig bra. Så de siste 5 minuttene av Tore på sporet på søndag før Halvbroren begynte og måtte slå av, synes det bare var så slittsomt å høre på og til å få fnatt av.

  6. Rita Hansen sier:

    Meget godt og relevant innlegg.

    Personlig ser jeg ikke på Tore på sporet lenger…. så noen episoder i «oppstartsfasen» for 8-10 år siden, men uansett om en aktivt ser eller ei, kommer en ikke unna det som skrives i media.

    Personlig synes jeg det blir for kleint, rett og slett for privat å utlevere seg/eksponere seg på denne måten på tv. Spesielt når det innvolverer mindreårige som på ingen måte er i stand til å forstå langsiktige konsekvenser av en deltagelse i et slikt program.

    Det mest besynderlige er dog at all kritikk, uansett hva den går ut på, blir feid vekk, bagatelisert osv. Og de som skal vurdere om de etiske retningslinjer er fulgt, burde etter min mening ha et kurs i etikk….
    Et kurs i juss burde i hvertfall vært obligatorisk. For ut ifra min forståelse av regelverket i både barneloven, menneskerettighetskonvensjonen og adopsjonsloven, blir flere paragrafer brutt med tanke på spesielt tausehetsplikt og anonymitet. Adopsjonslovens § 14a, første ledd og barnelovens § 4 – 20a regulerer lovligheten i, og hvordan evt. besøkskontakt skal gjennomføres etter gjennomført adopsjon.

    Andre realityshow på tv må ha/ stiller med oppfølgingsteam – psykologer – veiledere etc. men altså ikke Tore på sporet…. selv om programmet er gjennomgripende privat….

  7. Kristin sier:

    Tusen takk! Der fikk tankene mine en stemme!

  8. therese sier:

    Jeg er helt enig i at det burde vært muligheter for mer informasjon og oppfølging av de som er med i et slikt program. Jeg er også enig i at å utnytte såre familiesituasjoner for å få «god TV» er hjerterått og egoistisk. Men når det er sagt, og programmet uansett er i gang, så er samtidig flesteparten av disse fullt oppegående mennesker som har tenkt og lurt såpass at de har meldt seg på, av egen fri vilje. De har sett programmet før, de vet hva rammene er. Det står også i artikkelen at om de føler for å trekke seg like før, kan redaksjonen videreformidle kontaktinformasjon slik at de kan ta kontakt på egenhånd og slippe å komme på TV. Dette kunne Alexander ha valgt, men det gjorde han ikke – hvorfor står det ingenting om. Tore Strømøy kan ikke tenke for alle som er med, men han kan gi dem rammene og betingelsene for programmet – og de kan si seg enig og være med, eller de kan trekke seg. Når dette er sagt, vet jeg ikke om dette programmet er en rett måte å hjelpe folk til å finne igjen opphav/slekt/barn/osv. – men det finnes fremdeles flere sider av saken 🙂 Liker at du tar opp artikkelen forresten – vi trenger å øve oss på å være mer kritiske til alt som blir servert oss fra media.

  9. Erik sier:

    Tore på jordet (beklager, jeg bare måtte…) er et realityprogram på lik linje med Paradise Hotel og alle de andre. Du som kjenner tematikken på kropp og sjel opplever det sikkert som noe helt annet, men for de fleste seerne er det helt likt.

    Dette handler om at folk synes det er artig/spennede/ rørende osv å se vanlige mennesker gå igjennom følelsesmessige opp- og nedturer. Er det noe bedre eller dårligere å få drømmen om en far knust på TV, enn å få drømmen om en kjæreste eller sangkarriere knust i det samme mediet? Jeg tviler ikke et sekund på at ønsket om å finne sitt biologiske opphav kan være sterkt, men jeg er heller ikke i tvil om at ønsket om komme videre i Idol kan være like sterkt for mange. Forskjellen er bare at for de som blir latterliggjort i Idol, bruker vi tanken om at det tross alt bare er en «lek», mens for de som går på en smell i Tore på sporet er det «alvor». Men følelsen av tap, nederlag og offentliggjøring er like sterkt for mange.

    Så lenge disse programmene benytter forsøkskaniner som er myndige og stiller opp av egen fri vilje, mener jeg ikke at det å lage disse programmene er noe værre enn det å se på de. Der det er mindreårige som stiller opp, setter jeg et spørsmålstegn ved hvor gjennomtenkt de foresatte til disse mindreårige er, men verden er nå engang slik at ikke alle foresatte tenker like langt. Men foresatte som lar ungene sine delta, behøver ikke å tenke kort, de tenker kanskje bare ulikt deg?

    Noe av utfordringen er altså at det dukker opp et spørsmål om hvor du som foresatt skal sette grensen for hva ditt mindreårige avkom (biologisk eller ei) skal få være med på for å jakte på sin drøm? Hva er det som gjør at din grense er den riktige, mens foreldrene til de andre tar «feil»?

    De som produserer disse programmene er akkurat like kyniske/ omtenksomme som de fleste andre, og den eneste måten å få programmene av sendeskjemaet er ved å la være å se på de.

    Avknappen brukes dessverre i altfor liten grad. Den er enda mindre brukt enn evnen til å tenke litt lengre enn nesen rekker.

    (For de som ble i tvil; jeg er ikke noen tilhenger av Tore.)

  10. Ja, tenk at han har fått holde på i så mange år! Det er jo helt forkastelig.

  11. mona sier:

    takk for at setter fokuset på dette!!!! Er veldig enig i dine synspunkter. Jeg skjønner ikke at folk ser på dette som underholdning

  12. Har delt innlegget ditt på facebooksiden min.

  13. notisboka sier:

    Takk for viktig innlegg! Eg er så uendeleg enig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s