Den perfekte unnfangelse

Noen ganger så blir jeg så jævlig provosert.

For det meste så roer det seg etter en stund, men etter å ha lest  filmregissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kronikk i Aftenposten i forrige uke har jeg irritert meg over den hver eneste dag. Og jeg klarer ikke la den ligge.

Han mener nemlig at enslige kvinner som må få hjelp til å bli gravide mer egoistiske enn andre, fordi de fratar barna retten til å kjenne sin egen historie.

Han durer i vei om viktigheten av å kjenne sitt opphav, og kroner det hele med en følelsesladd illustrasjon med Toralv Maurstad som kikker på et bilde av sin elskede far og «speiler seg» og sin identitet i sitt genetiske opphav.

Mange måter å bli til på

Men det er så mange slags historier bak hvordan vi har blitt til. De aller fleste vet ikke akkurat hvordan, heldigvis.

Mange av oss er selvsagt et resultat av den ideelle kjærlighetsakten mellom to som elsker hverandre, og som har en plan om å holde sammen livet ut. Andre er kanskje et resultat av kondomen som sprakk, en idiotisk one-night-stand eller å ha vært fryst ned som befruktet embryo et par år før du settes tilbake i mors liv.

Ofte er kanskje historien om at man ble til på et sykehus, vel så romantisk som alternativet, og det kan også være et langt mer tilfredsstillende svar på hvor man kommer fra.

For min egen del så kjenner jeg at jeg mye heller vil sette meg ned med en 5-åring og fortelle at han ble født fordi hans mor så dypt og inderlig ønsket at han skulle komme til verden, enn å fortelle at han er på jorda fordi pappaen hans voldtok mamma etter å ha slått henne helsesløs, eller etter et kjapt og heftig knull med den gifte naboen, eller etter at mor triksa med p-pillene.

Forresten, det er sant… Slike historier får selvsagt barn ikke høre. Det sies at 10 % av oss har en annen biologisk far enn den vi tror. Jeg har ikke dokumentasjon på at tallet stemmer, men at ganske mange av oss lever på en løgn, eller har blitt skapt på en annen måte enn det som er betraktet som normalt og innafor, det er jeg sikker på.

Krutzkoff Jacobsens kronikk kommer i forlengelsen av Tore Strømøys sosialpornografi og andre lignende program som setter biologiens uovertruffenhet som en absolutt sannhet. Det spiller ingen rolle hvilken tragedie som ligger bak, du er ikke «hel» om du ikke kjenner dine røtter, er omkvedet.

Men faktum er at mennesket ikke har røtter. Vi har derimot føtter. Det betyr at vi kan bevege oss og tilpasse oss, skape både nye historier og trygge historier. Og burde få lov til det, uten å konstant bli fortalt at de ikke er «hele», at de mangler noe. At deres historie ikke er god nok akkurat som den er.

Hva er en forelder?

For det er det livet vi har levd og de menneskene som har vært der for oss som til syvende og sist betyr noe.

Jeg har for eksempel alltid vært pappas jente. Vi er så like. Og jeg lytter når pappa snakker om forfedre og slekters gang, og jeg kjenner at jeg hører til. Hva om jeg fant ut at min far ikke var min biologiske far? Ville historien min vært annerledes da? Bittelitt, ja. Men først og fremst ville han likevel vært pappa. Ikke den som ga meg livet, men like fullt han som skapte meg og gjorde meg til den jeg er i dag.

For foreldre kan være så mangt, og de er definitivt mye mer enn en genetisk leverandør. En forelder er først og fremst den som er til stede. Den som kjører i barnehagen, den som trøster når man slår seg, den som skjenner når man har gjort noe man vet man ikke burde. Den som er der og elsker deg betingelsesløst, uavhengig av om du er ens egen kjøtt og blod.

Det er ikke egoisme. Det er kjærlighet.